Viser detaljene som utgjør livet

Regissør Hirokazu Koreedas nye film, «Etter stormen», hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Cannes. Fra og med fredag vises filmen også her i landet.

Det er historien om en tidligere prisvinnende, men nå temmelig fallert, forfatter som prøver å skrape sammen et levebrød som privatdetektiv. Han er skilt, og ikke akkurat årets far for sønnen han ofte «glemmer» å betale barnebidrag for. Men når en storm tvinger hovedpersonen, hans mor, ekskone og sønn til å tilbringe tid sammen i samme leilighet, øyner han håp om forandring.

– «Etter stormen» handler blant annet om hvor vanskelig det er å godta hverandre. Hovedpersonen ser stormen som en sjanse til å begynne på nytt med ekskona. For henne er ideen bare fæl. Det jeg ønsket å vise, er hvordan fire mennesker opplever tida helt forskjellig. Slik er det alltid, at vi har ulik oppfatning av samme hendelse, sier Hirokazu Koreeda til Dagsavisen.

Les Dagsavisens anmeldelse av «Etter stormen»: Terningkast 4: Fedrenes synder

Etter katastrofen

Som de andre filmene hans, foregår også denne etter det egentlige dramaet allerede er over. Skilsmissen er et faktum, stormen på hell. I «Søstre» skildres fire søstres liv etter farens død. I «Still Walking» skjedde drukningsulykken som er grunn til at familien samles, for femten år siden. I «Som far, så sønn», ble to spedbarn forbyttet ved fødselen, for flere år siden.

– For meg er det etter dramatikken det virkelige dramaet ligger. Alt før en hendelse kan kalles forutanelser, alt etter etterklang. Jeg er mest interessert i den etterklangen. Prøver å vise fram dramaet uten å bruke tilbakeblikk, ved kun å legge forutanelsene inn i etterklangen, slik at begge oppleves i sanntid, sier Koreeda.

Tap

Resultatet er rolige, stillfarne filmer. Ofte familiedramaer.

– Før, som dokumentarfilmskaper, var jeg opptatt av den ytre verden og hvordan den påvirket meg. Nå, som far, vender jeg blikket mot det nære, mot familien. Flere av filmene er dypt personlige. For eksempel laget jeg «Still Walking» like etter at jeg mistet min mor. Mye handler om tap. Kanskje kan ikke familie bli til uten at noe blir borte. Alt dreier seg om perspektiv. Man kan si at far, mor, søster og bror er der, til stede. Eller man kan fokusere på at bestemor ikke er der. Begge deler er like rett. Det handler mest om hvordan man føler det, sier han.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Enebarn med ansvar

Samtidig er «den typiske japanske familien» i kraftig endring.

– Fødselstallet er på rundt 1,3 barn per kvinne nå, altfor lite til å opprettholde befolkningstallet. Jeg tror det vil gjøre noe med hvordan vi tenker om familie i Japan. Mange menn, rundt tretti prosent, gifter seg aldri. Før snakket vi mye om at folk ikke lenger dannet storfamilier, men kjernefamilier i stedet. Nå danner ikke folk kjernefamilier, de forblir alene.

At så mange av kjernefamiliene er ettbarnsfamilier, hvor ett enebarn ifølge tradisjonen må ta ansvar både for foreldre og besteforeldre, er også nytt.

– Enebarna får større ansvar for de eldre, og de er alene med ansvaret. De overvåkes nok tettere enn barn i større familier. Det er et ganske fæl effekt, i grunnen, sier Koreeda.

Les Dagsavisens anmeldelse av «Søstre»: Hjertevarmeren

Vakre detaljer

Alle filmene hans er svært detaljrike. Kameraet dveler ved klær, mat, seremonier.

– Det er detaljene som er livet! Hvis man tar lett på dem, kan man ikke lage et godt drama. «Søstre» var opprinnelig en tegneserie. Da jeg skulle lage film, var det essensielt å forklare nøyaktig hvordan de fire kvinnene levde sammen i det gamle huset. Hva de spiser, hvordan de kler seg. Filmen er lagt til Kamakura. Det er kun en time fra Tokyo, men langt nok til at de har tatt vare på flere tradisjoner. Som dette med å spise årstidens råvarer. Det var veldig viktig for meg.

Effekten er en følelse av hverdagslighet. Og av at verden er vakker.

– Hverdagen har en poetisk side. Det vakre fins overalt, som en viktig del av livet. Jeg kommer aldri til å lage blodige actionfilmer. I våre dager gjør datagrafikk det uproblematisk å rive ut skuespillernes tarmer og kaste dem veggimellom. Men jeg tåler ikke å se blod. Så det står jeg over. Det vakre er et ideal, sier Koreeda.