– Det at filmen i det hele tatt er laget er utgangspunktet for forbudet i Kenya, sier filmskaper Wanuri Kahiu om at den dels norskproduserte «Rafiki» er forbudt i hjemlandet. FOTO: MODE STEINKJER

– Hvordan skal jeg fortelle barna mine at jeg blir arrestert?

– Jeg er helt knust, sier Wanuri Kahiu, regissøren av filmen «Rafiki», som har norsk produsent. Drar hun tilbake til hjemlandet fra Cannes risikerer hun å bli arrestert. Og det som verre er.

Filmer

 

CANNES (Dagsavisen): Enkelte steder i verden er det å lage film fortsatt forbundet med livsfare. Wanuri Kahius «Rafiki», som handler om et kjærlighetsforhold mellom to unge jenter, er blitt bannlyst i hjemlandet fordi den bryter med kenyansk lov. Sensurmyndighetenes direktør Ezekial Mutuas har offentlig og i brevs form lagt ned forbud mot alt som har med filmen å gjøre, og beskyldninger og trusler setter også Kahiu personlig i fare gjennom de reaksjonene hun får fra fiendtlige miljøer.

– Spesielt er det tøft å se hvordan dette går inn på mannen min. Hvordan skal jeg fortelle barna mine at jeg blir arrestert, det tør jeg ikke engang tenke på. Det er knusende, sier Kahiu til Dagsavisen.

Hun er en av de profilerte unge filmregissørene og kulturambassadørene i Afrika, utdannet i Los Angeles og England og grunnlegger av medie- og kulturorganisasjonen Afrobubblegum.

Les også: Vender tilbake til åstedet

Ansvar for skuespillerne

Filmen vises i Cannes-programmet UN Certain Regard, og er delprodusert av det norske selskapet Ape & Bjørn gjennom det offentlige Sørfondet. Svartmalingen av filmen i Kenya er ikke direkte forbundet med Cannes, selv om det å bli valgt ut til festivalen har forsterket myndighetenes raseri.

– Det at filmen i det hele tatt er laget er utgangspunktet for forbudet, sier Kahiu, som nå må ta sine forholdsregler også for medarbeiderne, ikke minst de i fremste rekke.

– Jeg føler et enormt ansvar for skuespillerne og vi har et sikkerhetsnett og sørger for at de er under oppsyn av ulike organisasjoner som kan hindre at truslene ikke ramme dem eller at blir satt ut i livet. Jeg har sikret at jeg står som produsent og som regissør og også har alle andre nøkkelroller som gjør at det meste av det som måtte komme rettes mot meg.

Les også: Tid for opprør i Cannes

Kenya har lenge vært et av de verste landene når det gjelder mangel på anerkjennelse og rettigheter for homofile og LHBTI-miljøet (lesbiske, homofile, bifile, transseksuelle og interseksuelle), rettere sagt har strafferammen vært opp mot 14 år, og fengsling uten arrestordre. Selve loven er en arv fra kolonitiden, og selv om LHBTI-miljøet er i ferd med å organisere seg er de konservative på frammarsj og tradisjonene så fast etablerte at i praksis er det forfulgt med vold og avstraffelse.

– Hvordan takler du personlig truslene fra det offentlige og de andre alvorlige truslene du mottar på grunn av filmen?

– Du er den første som har spurt meg om det, tusen takk. For det er knallhardt. Uka før jeg dro til Cannes er den hardeste jeg har hatt i hele mitt liv. Det å offentlig bli kalt en løgner og en forræder av det kenyanske sensurmyndigheter, og det at slekt og venner snur ryggen til deg fordi de tror på Ezekial Mutuas påstander om at jeg har laget en obskøn film. Jeg har ingen måte jeg kan motbevise påstandene, fordi filmen er bannlyst. Dermed er det Ezekiel Mutuas ord som gjelder. Jeg blir stående igjen som løgneren, og vise jeg filmen bryter jeg loven. Jeg er helt knust, sier Wanuri Kahiu.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Bare noen kyss

– Og det paradoksale er jo at filmen er helt uskyldig, det er knapt mer enn et kyss eller to mellom to jenter.

– Nettopp! Det er så sjokkerende, det er som du sier bare noen kyss, det finnes ingen nakenhet. Slik jeg ser det er det først og fremst en feminin film, og min teori er at sensurmyndighetene reagerer så brutalt som de gjør fordi de er livredd femininitet. De ser kvinnelig selvstendighet som en trussel.

– Hvordan har dine nærmeste reagert?

– De første jeg snakket med var foreldrene mine. De visste det ville bli vanskelig, men samtidig gjør de altfor å støtte karrieren min. Det de har det verst med akkurat nå, er hvordan kenyanske myndigheter slår ned på meg. At myndighetene utgjør en fare for min framtid, er noe de tar svært tungt. At moren min må tenke på at jeg antakelig vil bli arrestert for å ha laget en film, for å ha gjort jobben min, er hjerteskjærende.

Les også: – Metoo-arbeidet vil ta lang tid

Erkjennelse

– Tror du «Rafiki» og debatten rundt den kan føre til holdningsendringer?

– Jeg håper på en bredere erkjennelse av at Kenya har en LHBTI-kultur og muligheten for å kunne identifisere seg som en del av denne kulturen, som er så kenyansk som noe annet. Den starter samtaler, akkurat slik den gjorde i våre egne familier og intimsfærer, altså våre egne hjem, sier Kahiu.

Hun ser også håp gjennom at det akkurat nå blir prøvd en sak i det kenyanske rettssystemet med det som mål å avkriminalisere homofili, i tråd med landets nye grunnlov. Forbudet mot homofili er et etterslep fra kolonitiden med britene som tok slutt i 1963.

– Vi er virkelig inne i en helt avgjørende periode for menneskerettighetene i Kenya. Å forby og straffefølge voksne mennesker som frivillig er sammen privat, bryter også med Grunnloven. Likevel skjer det at myndighetene tar seg inn i private hjem for å bevise det som i loven kalles «unaturlig sex», sier filmskaperen, men legger til at Kenya i den nye grunnloven fra 2010 går en lysere framtid i møte.

– Det vil ta lang tid, men måten myndighetene omorganiserer seg på er i endring. Grunnloven vår er god, den er sterk og vi er villige til å kjempe for den, sier hun.

Les også om Joachim Trier: Presidenten under palmene