Yayoi Kusama ble kåret til verdens mest populære kunstner i fjor. Hun kunne hvilt på sine laurbær, men 86 år gammel er hun fortsatt aktiv hver eneste dag. Installasjonen «Uendelighetsspeilrom – Hyllest til livet» får sin verdenspremiere på Henie Onstad Kunstsenter. ALLE FOTO: MIMSY MØLLER

Moro og alvor for sjel og kropp

Yayoi Kusama er kjent som polkadottdronningen, og utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter byr på sanseopplevelser av det sjeldne slaget. Det fine er at utstillingen byr på mer. Mye mer.

Se flere bilder fra utstillingen i vinduet over!

KUNST

«Yayoi Kusama – I uendeligheten»

Henie Onstad Kunstsenter, Bærum, 19/2 – 15/5

Sjelden har det vært så moro å gå på utstilling. Yayoi Kusama lager installasjoner som «blåser hjernen ut» på deg. Kanskje ikke helt, men de kan i hvert fall føre til alvorlige «forstyrrelser» av balansefølelsen. Du kan både gå inn i store rom og stikke hodet inn i små. Veggene er dekket med speil som multipliserer de mange prikkene i det uendelige. Det er bare å kaste seg ut i det og nyte: Det gule «Mirror room – Pumpkin» er en kopi fra Venezia-biennalen i 1993; et rom der gulvet er dekket med hvite polypper med røde prikker (les: peniser, tittelen er «Uendelighetsspeilrom – Fallos Eng» 1965) er den første installasjonen Kusama laget; mens «Infinity Mirrored Room – Hymn of Life» får sin verdenspremiere på Henie Onstad. Det er et mørkt speilrom med store, håndlagede rislamper som skifter farge i et jevnt, høyt tempo.

Yayoi Kusama ble kåret til verdens mest populære kunstner i fjor av nettstedet Artnet. På Louisiana nord for København, der utstillingen «Yayoi Kusama – I uendeligheten» ble vist i høst, kom 340.721 publikummere. Og på Henie Onstad, der det er gjort store endringer i forhold til løsningen på Louisiana, venter de storinnrykk. Kunstsenteret har lagt ut mulighet for å bestille billetter på Billettservice. Det er ikke ofte det er nødvendig på norske kunstmuseer. Derfor er det lett å tenke at dette ligner ganske mye på sirkus. Men det er ikke tilfelle.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Utstillingen spenner over en 70 år lang kunstnerkarriere. Variasjonene er store, og den tidlige delen av karrieren fremstår som både svært interessant og deilig overraskende. «Tidlig i karrieren» betyr tida fram til 1980-tallet, før de store prikke- og gresskarinstallasjonene dukker opp. Allerede på begynnelsen av 1950-tallet fremstår hun som en fullbefaren kunstner. De tidlige frøtegningene, fra tida før hun forlater Japan til fordel for USA i 1957, har kvaliteter som penser tankene inn på Paul Klee. Prikkene er en integrert del av denne kunsten, som er vakre arbeider på papir og lerret, utført i forskjellige teknikker som gouache, pastell, olje og blekk. Hun fikk opplæring i den japanske nihonga-teknikken, som var et svar på vestlig kunst etter at Japan åpnet seg mot verden i 1954. Men Yayoi Kusama var tidlig i 20-årene, (hun er født 1929) og hun var for selvstendig til å føye seg etter reglene.

I 1965 laget hun den første prikkeinstallasjonen, «Uendelighetsrom – Fallos Eng». (Det burde vel hete «Falloseng» i ett ord?) Fascinasjonen for falloser varte en stund, og dette er starten på en svært aktiv periode. Hun kastet seg ut i New Yorks kunstscene, og hun var samtidig med tidens største kunstnere. Ifølge henne selv var hun like stor som Andy Warhol. Det kan definitivt diskuteres, ikke minst fordi hun knapt er nevnt i den offisielle versjonen av amerikansk kunsthistorie. Men vi er blitt vant til at kunsthistorien må skrives på nytt, og det er tilstrekkelig å se på én kvinne med tilsvarende (migrasjons-)historie – Louise Bourgeoise – for å erkjenne at kunsthistorien er full av hull. Yayoi Kusama fyller ett av dem, og denne utstillingen – som er den hittil mest omfattende presentasjonen av hennes verk – forteller hvorfor hun fortjener en sentral plass.

Det vi vet er at hun var med på en utstilling i 1962 som regnes som en av de første presentasjonene av popkunst i USA, sammen med nettopp Andy Warhol og andre sentrale kunstnere. Så vi må kunne anta at hun tidlig i sin egen (og Warhols) karriere var like stor som ham. Hun holdt i hvert fall et like høyt aktivitetsnivå, og det er imponerende å se det mangfoldet av teknikker og uttrykk hun benyttet seg av i denne perioden. Hun oppfant seg selv på nytt og på nytt. Hun var en pionér innen happenings, performance og vilter klesdesign, trekk som (uten sammenligning for øvrig) bringer tankene til norske Pia Myrvold som også har hatt en tilsvarende periode i New York.

MAPPLETHORPE + MUNCH: «På eksplisitt seksuelt innhold blir Munch som en novise å regne»

Kusama utfordret tidens seksualmoral, for eksempel ved å lage happeninger der publikum skulle kle seg nakne og tegne prikker på hverandres kropper. Klærne hun laget under merket «The Nude Fashion Company» hadde hull som eksponerte «strategiske» deler av kroppen. Sett i ettertid er det ganske opplagt hvor nyere merker med navn som Nudie Jeans har sine røtter. Klesproduksjonen var imidlertid ingen kommersiell suksess. Derfor er det atskillig ironi i det faktum at Yayoi Kusama i senere tid har samarbeidet med flere store, kommersielle aktører, inkludert motegiganten Louis Vuitton.

Vi vet også at hun var en nær venn av den ikoniske minimalisten Donald Judd. Dette kan synes merkelig, men når du kommer inn den store Prisma-salen skjønner du hvorfor. Midt i rommet er det flere fallosdekkede skulpturer, inkludert en replika av en båt hun og Judd fant på Manhattan og dro med seg hjem til atelieret. Men på veggene finner vi et stort utvalg av Kusamas «Infinity nets», eller «Uendelighetsnett». Dette er finmaskede malerier med en optisk effekt som går i oppløsning når du går tett innpå.

Yayoi Kusama runder 87 år i mars, og produksjonen er fortsatt stor. Hjemme i Japan bor hun på et psykiatrisk sykehus. Hun jobber med malerier hver dag, omgitt av assistenter som sørger for at hun kan konsentrere seg om det hun ønsker å gjøre. «My Eternal Soul»-serien skulle opprinnelig telle 100 malerier, men da det ble passert satte hun 1000 som neste mål. De vitner om en manisk evne til å jobbe med gjentakelser, og peker på den psykiatriske diagnosen hun har levd med siden hun flyttet hjem til Japan i 1973. Men hennes psykiske tilstand er av underordnet betydning, og Henie Onstad gjør klokt i å tone dette ned.

Dette er en av de største utstillingene Henie Onstad Kunstsenter har presentert noensinne. Det er gjort så mange endringer i utstillingsarkitekturen at utstillingen tidvis fremstår som en labyrint. Men det er en morsom labyrint. Og det er befriende å se en utstilling som, til tross for at den er så til de grader hausset opp på forhånd, gir en opplevelse som utvider og utdyper det relativt endimensjonale bildet som eksisterer av kunstneren i offentligheten. Det er bare å kaste seg ut i det.

LES OGSÅ: «Tar steget fra rennesteinen til filmlerettet»