«Girl»: Ingen dans på roser

5

Drama

«Girl»

Regi: Lukas Dhont

Ned. 2018

Filmen «Girl» skal være inspirert av en sann historie som den 26-årige regissøren Lukas Dhont utviklet etter å ha lest et intervju med en ung danser. Han nyanserer innenfor rammer som er til for å sprenges, uansett hvor stramme de måtte være, om 15-årige Lara som skal bli ballerina og trener knallhardt sammen med sine jevnaldrende medstudenter. At hun henger noe etter på akademiet har flere årsaker, men realitetene er hun selv smertelig klar over idet hun innvilges en åtte ukers prøveperiode på å bevise at hun har en framtid på tåspissene. Det er på ingen måte ikke viljen det står på, den er av jern. Men guttekroppen som vokser i takt med puberteten klarer hun ikke å stagge ved hjelp av tanken alene. Utgangspunktet kunne gitt en film som tråkker opp kjente spor, men filmskaperen går ikke i de forventede fellene. I stedet vektlegger han kompleksiteten som ligger i så vel Laras ivrige natur som i omgivelsenes omgang med fordommer og forventninger. Det gir en sår og klok film, vakker og håpefull, men også vond. «Du er kvinne allerede», sier terapeuten og legger til at det eneste de (kirurgene) kan gjøre er å bekrefte det og støtte det. Spørsmålet er om Lara har tålmodighet til å vente.

Les også: «Cold War»: Kald krig, varme hjerter

Lara og faren hennes, som er eneforsørger for henne og lillebroren, skjuler ikke for omgivelsene at hun gjennomgår en hormonkur som skal forberede kroppen på operasjonen som vil bekrefte også på utsiden det hun føler og er på innsiden. Lara får til å begynne med all den støtten hun behøver fra de andre jentene, men tenåringer er lunefulle vesener. Nysgjerrighet, frykt og maktspill øver innflytelse på relasjonene dem imellom, mens forelskelse, avvisning og kamp for likeverd skaper friksjoner som også rammer det nære forholdet til en pappa som ikke vil annet enn å akseptere og forstå datterens utvikling. Motstanden ligger først og fremst i Laras egen kropp og hvordan hennes egne ambisjoner og ønsker settes på prøve i et rastløst sinn. Vi ser det gjennom blikket og smilet som går fra håpefullt lystig til fortvilet og avvikende. Hun trekker seg unna dem som vil henne best og piner sin egen kropp og avskyr alt som minner henne på hva som skiller henne fra de andre jentene. Dhont tegner et portrett av Lara som er utelukkende sympatisk og rørende, og mye av filmens styrke ligger i at historien ikke utspilles mellom to motpoler, men ut fra en vilje til å forstå.

Les også: «Grensen»: Troll kan temmes

Skuespiller og danser Victor Polster er debutanten som spiller Lara med innlevd fortvilelse og overbevisning. Hans brakdebut foran kamera bidrar til at filmen blir noe helt utenom det vanlige. Han gir Lara en sårbarhet og samtidig en styrke som viser hvordan mot og vilje brytes mot fastlagte strukturer, som når læreren ber Lara lukke øynene når hun tar håndsopprekning blant de andre jentene om hvorvidt de synes det er greit at Lara bruker samme garderobe som dem. Hun vil skåne Lara for hvem som er imot henne, men bidrar i stedet til at hun føler seg enda mer fremmedgjort. Slik blir «Girl» en historie som med det personlige i fokus drøfter kjønn, aksept og likeverd i en større sammenheng. At det er en utfordrende øvelse er mottakelsen av filmen et bevis på. Enkelte kjønnspolitiske miljøer har tatt til orde for at hovedpersonen burde vært spilt av en transkjønnet, og ikke av den skuespilleren Dhont valgte ut fra en åpen audition med både gutter, jenter og transkjønnede. At han overlot rollen til en gutt har skapt boikottreaksjoner på noen temafestivaler selv om «Girl» ble den mestvinnende filmen under årets filmfestival i Cannes.

Les også: «Ett minutts stillhet»: Det tause kampropet

«Girl» balanserer på nydelig vis de sterke følelsene som hamrer gjennom Lara. Dhont lar kroppen, blikket og dansen til Lara snakke for seg, og bevegelsene og den minimale men kraftfulle ansiktsmimikken understreker prosessen Lara gjennomgår. Det er også befriende at filmskaperen ikke lar seg friste til overtydelighet eller forklaringer, verken innenfor Laras egen familie eller hvordan hun og faren rent formelt takler omgivelsene. Faren spilles for øvrig med kløkt og godhet av Arieh Worthalter, og noen av filmens fineste scener er mellom han og Lara og mellom de to og lillebror Milo. Sammen skaper de ømhet og trygghet i en atmosfære breddfull av kjærlighet. Likevel er det hele like skjørt som de tynne hudlagene som sprekker under Laras føtter i møtet med ballettgulvet.