Norsk barnelitteraturs superstjerne med ny bok

– Jeg finner veldig glede i å prøve å lage fin litteratur for unger.

Det sier barnebokforfatter Maria Parr til Dagsavisen, som snart er aktuell med nok en bok til glede for barna: «Oskar og eg». I boka møter vi storesøster Ida og lillebror Oskar. Det er Ida som forteller historien, men den viltre og egenrådige Oskar spiller stadig hovedrollen i fortellingene hennes.

Boka handler om lengselen etter en trampoline, om elvesafari i vårsola og forsvunne vampyrer i høstmørket. Om hytter som er mindre enn en husket, og cupcakes-kiosker som er finere enn forventa, om forandring og savn, og om lek på liksom og ekte.

Barnelitteraturens superstjerne

Maria Parr omtales som norsk barnelitteraturs superstjerne. Hun debuterte med «Vaffelhjarte» i 2005, og fikk store gjennombrudd med «Tonje Glimmerdal» i 2009, som hun fikk Brageprisen, Teskjekjerringprisen og Kritikerprisen for. Bøkene hennes er oversatt til mange språk, og hun har også vunnet en rekke internasjonale priser.

– Det er klart det betyr veldig mye å bli anerkjent. Det betyr egentlig mer og mer, og jeg ser at det absolutt ikke er en selvfølge, sier Parr.

Men, det kan aldri bli drivkraften for å fortsette å skrive, understreker hun.

– Det er bare en sånn fin anerkjennelse underveis.

«Oskar og eg» kom ifølge Parr selv litt «inn fra sida». Hun har skrevet om storesøster Ida og lillebror Oskar før, i mindre tekster for ulike anledninger. Etter hvert forstod både forlaget og Parr at disse karakterene kunne bli hovedrollene i en ny bok.

– Det var veldig forløsende, sier Parr.

I boka tar hun for seg det helt hverdagslige Ida og Oskar opplever.

– Jeg tenker på denne boka som en vending mot hverdagen, sier hun.

[ Sommeridyllens vrangside (+) ]

Hverdagsfortellinger

Maria Parr har tidligere skrevet om vennskap og mest om det som foregår utenfor kjernefamilien. Denne gangen er det motsatt.

– Det å kunne fortelle om, og sette ord på, alt det som utspiller seg i en helt vanlig familie, har jeg aldri gjort før. Jeg har kost meg veldig med det, sier hun.

Når Parr forestiller seg leserne sine, ser hun ofte for seg en høytlesingssituasjon. Hun har gode minner fra høytlesing i egen barndom, og har drevet mye med det selv de siste årene.

– Jeg brenner veldig for høytlesing, både i klasserommet og ellers. Det er en så fin måte å være sammen på, sier hun.

Barn trenger gode fortellinger, og sånn har det alltid vært, understreker Parr.

– Det er kanskje litt forskjellig hvilken form de gode fortellingene kommer i, men jeg kommer selv fra en ganske muntlig hverdagsfortellerkultur i egen oppvekst. Ikke eventyr, men mye «vet du hva som skjedde på butikken i går». Jeg hadde mange rundt meg som greide å lage gode fortellinger bare av disse vanlige hendelsene. Derfor liker jeg å legge meg nær det muntlige og høytlesing, sier hun.

Lydbøkene hennes betyr også mye for henne.

[ I borgerskapets mørke hule (+) ]

De mange gode grunnene

Parr brenner for god litteratur for barn og unge.

– Det er viktig av mange grunner, som disse helt enkle tingene som å kunne le og bli lei seg og redd uten at det har skjedd noe i det virkelige livet. Man gjør seg masse erfaringer ved å lese. Noen setter ord på ting som man kanskje trodde man var alene om å tenke på.

– Jeg tror jeg har et genuint ønske om at barn skal føle seg litt bedre. Selv om jeg ofte skriver om triste ting, tror jeg at det at man kan lese om det eller høre om det gjør at også det vanskelige blir håndterlig å sette ord på og kjenne seg igjen i, sier hun.

Men hun tenker ikke så mye på dette underveis i selve skriveprosessen.

– Jeg skriver fordi jeg synes det er artig og meningsfullt for meg selv.

Hun føler seg heldig som får lov til å jobbe med dette, forteller hun.

– Innimellom trenger jeg å se at det er viktig, at det gir mening. Det må man jo, når man velger å bruke livet sitt på noe.

[ Desperasjon og kjærlighet (+) ]

Den viktige hukommelsen

Maria Parr var selv et barn da hun begynte å skrive. «Vaffelhjarte» begynte hun på allerede på ungdomsskolen, med Astrid Lindgren som sitt store forbilde.

– Jeg var så ung at jeg ikke kjente til noe annet enn å skrive. Det var derfor jeg gjorde det.

I senere tid har hun faktisk blitt sammenlignet med ungdomsidolet, Lindgren, flere ganger.

– Jo eldre jeg ble, jo mer ble det et bevisst valg. Jeg synes det er veldig gøy å meningsfullt å lage gode bøker til barn.

Vi har alle forskjellige talenter i livet. Parr sitt er ikke bare å skrive godt.

– Jeg husker veldig godt hva jeg tenkte og følte som barn og ungdom. Det er ikke vanskelig for meg å hente opp de følelsene på et eller annet vis, sier hun.

Dermed trenger hun ikke gjøre mye research for å kunne skape realistiske fortellinger.

– Researchen min er livet selv. Omgangskretsen min er full av foreldre og barn, men jeg er veldig opptatt av at ingen skal være redde for å bli gjengitt eller beskrevet i mine bøker.

Parrs entusiasme handler om en glede over å kunne sette ord på disse litt rare nyansene og tankene hun, som andre, har hatt som barn. Nyanser og tanker som at storesøster Ida kan se at hjernen til Oskar er i ferd med å produsere ti nye spørsmål, at hun blir rød i kinna av de rare spørsmålene han stiller, men som hun egentlig vil ha svaret på selv. Tanker om «onkelhuset», om første gang Ida innser at moren hennes også er en lillesøster, selv om hun er stor – hvor absurd nettopp det er, at en mor kan være andre ting enn bare mamma.

– Mange av disse tankene fortsetter jo også i voksenalder, sier hun.

[ – Boka er ganske tett opptil noen linjer i min egen historie (+) ]

Det beste med jobben

En viktig del av Maria Parrs arbeidshverdag er å møte leserne sine.

– Jeg har besøkt mange skoler i mitt liv, sier hun.

Selv om det har blitt litt mindre turnéliv etter at hun selv fikk barn, reiser hun fortsatt rundt titt og stadig, møter barn og leser fra bøkene sine, noe hun synes er veldig gøy.

– Det aller fineste når jeg er på skolebesøk er å snakke med barna, svare på spørsmål, og få til en fin høytlesningsstund. Det er ikke så mye som slår det i min arbeidshverdag.

[ Østkantfolk (+) ]

Å tegne og skrive i øyenhøyde

– Hva har det å si å samarbeide med en illustratør?

– Jeg er så glad for at du spør om dette, for det er en drøm som går i oppfyllelse å få samarbeide med Åshild Irgens, og få illustrert en bok i farger på den måten, svarer Parr.

Hun har samarbeidet med Irgens tidligere, og lar seg stadig imponere av illustrasjonene hennes, forteller Parr. Irgens har også designet selve boken og omslaget.

– Jeg har alltid likt illustrasjonene hennes godt. Jeg får ofte høre at jeg klarer å skrive i øyenhøyde med leseren. Åshild tegner i øyehøyde. Jeg har aldri laget en bok som har vært så illustrert som denne tidligere, og koste meg veldig da jeg fikk tilsendt illustrasjonene til «Oscar og eg», sier Parr.

[ Søsken i krig og kjærlighet (+) ]