---
BOK
Helene Flood
«Enken»
Aschehoug
---
Agatha Christie hvisker i bakgrunnen, men det føles ikke påtrengende. Helene Flood er psykolog og voldsforsker og hadde braksuksess med sin første krimroman «Terapeuten» i 2019. Året etter fulgte «Elskeren», som også ble godt mottatt, men ikke med ovasjoner. I «Enken» viser hun hvilken smart konstruktør av lavmælt psykologisk spenning hun er. Hun behersker alle disse trinnene som holder leseren fast ved boksidene, de små avsløringene som kommer dryppvis, replikkene som åpner nye sannheter.
Scenen for høstens drama er ikke den mest originale. Det handler om et familiedrama på beste vestkant, mer bestemt foregår det hele i en gammel villa på Montebello. Årtier med solid borgerlig liv av beste kvalitet sitter i veggene. I åpningen er fruen i huset, Evy, i ferd med å tenne stearinlysene på et veldekket bord. Stearinlysene blafrer, og bestefarsuret sukker et sted i bakgrunnen. En litt pompøs åpning kanskje, men uroen og spenningen er på plass.
[ Karin Fossum: Desperasjon og kjærlighet (+) ]
Ganske snart blir leseren innviet i ektemannen Erlings plutselige død. Han faller av sykkelen på vei til et møte i sentrum. Erling er nylig pensjonert og har begynt å jobbe for miljøorganisasjonen «Grønne agenter». Obduksjonen og etterforskningen viser at det dreier seg om et drap. Noen har tuklet med bremsene på sykkelen. Livsviktige medisiner som skulle kunne etterspores i kroppen, er ikke der. Hustruen Evy, som plutselig er blitt enke, er fortellerstemmen i romanen. Et fint grep. Leseren får tidlig en mistanke om at denne stemmen ikke er helt pålitelig.
Evy husker ikke helt klart hva som blir sagt, hun klarer heller ikke å erindre eller memorere opplysninger og samtaler hun har hatt med ektemannen. Å, ja, kanskje tar hun et par glass for mye, også på vanlige hverdager. Denne fortellerstemmen er en av flere smarte, spenningsskapende elementer i denne romanen, som skårer på en jevn, fin spenningskurve. Helene Flood har også valgt en metode med hurtige vekslinger i tid. Tilbakeblikk på ungdom, forelskelse og snarlig ekteskap risser opp et klassisk, konservativt husmorliv, en kvinne som så vidt rakk å fullføre lærerskolen før husmorlivet innhentet henne. Men noen barnebøker klarte hun å fullføre med suksess.
[ – Boka er ganske tett opptil noen linjer i min egen historie (+) ]
Med på familieportrettet hører også de tre barna Hanne, Bård og Silje, med ektemaker og barn. De skal etter hvert innta stadig mer tydelige roller i familedramaet. «Enken» byr på et superborgerlig familiedrama der avsløringer og overraskelser kommer i et jevnt tempo for så å tette seg til mot slutten. Dramatikken vris til når testamentet etter den avdøde Erling åpnes. Det viser seg at hustruen Evy er tilgodesett med både hus og lukrative hyttetomter. Når også hun utsettes for et opplagt mordforsøk begynner pilene å peke farlig nær den innerste familiekretsen.
[ Stemmen fra en sunket verden (+) ]
En Agatha Christie lignende oppgjørsscene helt mot slutten står fram som selve bildet på klassisk krim, og kan sånn sett sies å være en morsom liten godbit for enhver krimelsker. Enken har invitert sine nærmeste til det endelig oppgjøret, utstyrt med en kniv plastret under bordet. Spenningen blir utløst, tror leseren. Men Helene Flood har mer på lager og klarer å skru det hele til en siste og overraskende gang. Dessverre klarer hun ikke å gjøre denne siste avsløringen så original som man kunne håpe.
«Enken» er til tross for sine mange smarte og spenningsskapende elementer ingen oppsiktsvekkende original krimroman. Den beveger seg på trygg grunn. Konklusjonen må likevel bli at Helene Flood med denne tredje romanen har etablert seg som en habil forfatter ev psykologisk spenning.
[ Gode bøker å lese i sommer (+) ]