Sommeridyllens vrangside

For en herlig bratt sommerbok Monica Isakstuen har levert med sin nyeste roman «De små jentene». Det handler om sommerferien på hytta, denne norske evighetsscenen for små og store familiekonflikter. I Monica Isakstuens nye roman står denne norske idyllen fram i all sin kontrollerte og nedarvede gru. Den store friheten fra hverdagslivet er kanskje bare et annet rom for maktutøvelse, et sted for nye og andre regler enn de som gjelder i det evig rullende hverdagshjulet?

Slike tanker dukker opp under lesningen av denne romanen som er formet som en eneste, hvirvlene, langstrakt slyngplante av en tekst. En mor med to små døtre og bestemor på den hvite, nedarvede sommerhytta, med kort vei til badebukta. Et sted der minnene sitter fast i veggene og alt har sin plass i den store uskrevne minneboka. Den som forvaltes av mødre med stålkontroll på alt fra melkeglass til hvordan en våt badedrakt skal henge på verandaens rekkverk.

Den navnløse moren til de to små døtrene er stemmen i dette sommerlige kammerspillet, elegant orkestrert og ordlagt med bravur av Monica Isakstuen. Hvordan skal man konstruere og bygge om et så velkjent tema til et skarpt litterært produkt? Ved å late som man slipper kontrollen kanskje, la det stå til, la ordene svinge i rasende fart gjennom sidene, fortelle hele historien på utpust. Så leseren får en følelse av å bevege seg i unnarennet, fritatt for komma, punktum, kapitler og beskrivende introduksjon av karakterene. La stemmene sveve over vannene og svabergene og køyesengene.