Bøker

Sommeridyllens vrangside

Et nytt eksempel på Monica Isakstuens begavelse for å finne stadig nye, originale språklige tvister på evig aktuelle temaer.

Dagsavisen anmelder

---

BOK

Monica Isakstuen

«De små jentene»

Gyldendal

---

For en herlig bratt sommerbok Monica Isakstuen har levert med sin nyeste roman «De små jentene». Det handler om sommerferien på hytta, denne norske evighetsscenen for små og store familiekonflikter. I Monica Isakstuens nye roman står denne norske idyllen fram i all sin kontrollerte og nedarvede gru. Den store friheten fra hverdagslivet er kanskje bare et annet rom for maktutøvelse, et sted for nye og andre regler enn de som gjelder i det evig rullende hverdagshjulet?

Slike tanker dukker opp under lesningen av denne romanen som er formet som en eneste, hvirvlene, langstrakt slyngplante av en tekst. En mor med to små døtre og bestemor på den hvite, nedarvede sommerhytta, med kort vei til badebukta. Et sted der minnene sitter fast i veggene og alt har sin plass i den store uskrevne minneboka. Den som forvaltes av mødre med stålkontroll på alt fra melkeglass til hvordan en våt badedrakt skal henge på verandaens rekkverk.

Den navnløse moren til de to små døtrene er stemmen i dette sommerlige kammerspillet, elegant orkestrert og ordlagt med bravur av Monica Isakstuen. Hvordan skal man konstruere og bygge om et så velkjent tema til et skarpt litterært produkt? Ved å late som man slipper kontrollen kanskje, la det stå til, la ordene svinge i rasende fart gjennom sidene, fortelle hele historien på utpust. Så leseren får en følelse av å bevege seg i unnarennet, fritatt for komma, punktum, kapitler og beskrivende introduksjon av karakterene. La stemmene sveve over vannene og svabergene og køyesengene.

Romanen «De små jentene» er overraskende frisk og freidig. Tidvis en ubehagelig lyssetting av vårt evige kontrollbehov, vårt gnieraktige forhold til eget revir, vår herskelyst, vårt eierbehov, og denne smålige skambelagte trangen til å sette alt og alle på plass. Morens stemme, som også er en datterstemme - gjør opprør. Hun vil de små døtrene vel, vil at de skal smake på friheten og gleden og den overstadige livsfryden. Hun vil at de skal teste grensene og lukte på det farlige. Men farene er jo der, overalt. Alt som kan glippe, alt som kan slippe. På et øyeblikk.

Monica Isakstuens nye bok er fornøyelig lesning. Den er frekk og klok. Og kanskje litt utmattende. Formen forfatteren har valgt til sin nye roman krever en leser på tå hev. Dette er ikke en roman som tillater det dvelende blikket eller den langsomme tanken. Det går i ekspressfart. Det er imponerende turnert, med fin flyt i setninger som slynger seg gjennom sidene i en dansende rytme. Det er lett å tenke seg denne teksten som en elegant, tidvis rasende, tidvis mild og forsonenden monolog på en teaterscene. Kanskje vil den med tid og stunder dukke opp som nettopp det.

Det er to år siden Monica Isakstuen kom med den kritikerroste «Mine venner», som også ble suksess på film og scene. Og noen år før det kom «Rase». Gjennombruddet kom i 2016 med den originale «Vær snill med dyrene», som ble tilkjent Brageprisen. Monica Isakstuen er ingen novise når hun navigerer i dette tette krattet av familiefølelser. Hun briljerer i det uoversiktlige terrenget mellom intellekt og følelser. I høstens roman «De små jentene» er hun suveren som framstormende kronikør av sommeridyllens alle avskygninger.