– Jeg blir rasende! De skal putte studenter inn i blokka på Tøyen for å skape mer liv og et større mangfold? Aspiranter til middelklassen? Mens de folka som bodde her, de var ikke bra nok? For en dehumanisering!
Anna-Sabina Soggiu vifter med mobilen foran meg, mens hun driver høytlesning fra den siste nyheten om Hagegata 30, den kommunale Tøyen-blokka som har stått tom i snart ti år etter at den ble tømt for leieboere. Nå vil høyresida selge hele blokka og gjøre den om til studentbolig.
Vi har trukket inn i den svalende skyggen under markisene på sushisjappa, men nå koker det i toppen på samfunnsdebattanten.
– Hvis du ser på denne retorikken! Hva slags snakk er dette om folk? Blir du ikke forbanna? Jeg får lyst til å begynne å grine. De behandler folk som pakker som skal spres. Dette er gentrifisering på ekte. Du kaster ut folka som bor her, og putter inn folk som ligner mer på deg sjæl. Ikke skriv det her. Men fuck you! Jo, forresten, bare skriv det!
Anna-Sabina Soggiu trekker pusten.
– Huff, nå skrudde jeg meg veldig opp her. Eller. Jeg er jo egentlig alltid sånn.
Hun ler en høy kneggende latter som overdøver både barnelek og gneldrebikkjer og sprer seg utover hele Tøyen Torg.
– Boka er kraftig justert for å si det sånn. Hahaha!
---
ANNA-SABINA SOGGIU (42)
- Født 5. desember 1980.
- Etternavnet kommer fra hennes italienske morfar Vincenzo Soggiu.
- Vokste opp på Tøyen og Grønland.
- Bosatt på Etterstad.
- Sosionom og samfunnsdebattant.
- Ute med boka «Vi fattigfolk».
- Skriver ferdig en doktorgrad om ungdom og psykisk helse i sommer.
---
Fattigdom og elendighet
Forfatter, sosionom og samfunnsdebattant Anna-Sabina Soggiu er jenta fra Tøyen som vokste opp i ei kommunal blokk på 80-tallet. Lenge før sentrumsbydelene ble gentrifisert. Lenge før politikerne bestemte seg for å tømme den omdiskuterte Tøyen-blokka for levd liv, der oldemoren til Soggiu levde alderdommen sin i svart persianerkåpe og flate ballerinasko i en av de femti leilighetene. Med balkong mot baksiden og utsikt rett mot torget. Eller Tøyensenteret, som det het da.
Den gangen det lukta fattigdom og elendighet i alle krokene. I oppgangen. På lekeplassen. Rundt hjørnet. På skolen.
Der folka jobba som vaskehjelp eller i butikken, i barnehagen og på gølvet. Eller de var sjuke. Alkoholikere. Sleit med rus og nerver.
Der det var så mange flerkulturelle på barneskolen at guiden på Eidsvoll spurte om de hadde egen grunnlov der de kom fra, da ungene var på klassetur for å lære om frigjøringen.
Der Anna-Sabina Soggiu tidlig fikk erfare at det var forskjell på oss og dem. Hun fikk flashback forrige uke, da videoklippet med eleven som ikke håndhilste på rektor på en sommeravslutning gikk viralt, og skapte stor debatt. «Vi bor i Norge nå» utbrøt rektor til forsamlingen, noe som fikk Soggiu til å hamre i vei på Facebook-veggen sin. For hun hørte det selv da hun vokste opp, lærere som kunne si at «Sånn gjør vi det ikke her, i Norge». Det gjør henne både bedrøva og forbanna. Hun blir mest av det siste.
Men lenge før Anna-Sabina Soggiu blir en stemme i offentligheten, lenge før hun melder seg inn i AUF, lenger før hun melder seg ut av Arbeiderpartiet i protest, og lenge før hun skal skrive bok om oppveksten sin, så skal hun først lære seg å sykle på en rød sykkel helt av seg selv blant blomstringen i Botanisk hage.
Hun skal vokse opp som enebarn med rosa TV på rommet, krangling i stua og frossen kneip i fryseren på kjøkkenet.
Hun skal grine til seg boller hos bakeren, og låne bøker på biblioteket, og ved siden av lå postkontoret og blomsterbutikken på Tøyensenteret, det er nesten som i dag. Bare at nå er postkontoret gjort om til pub der hipstere drikker dyr øl, og folka som bor her er ikke lenger folk som har bodd på Tøyen i seks generasjoner. Det ser Anna-Sabina Soggiu på lang avstand.
Hun har fått etternavnet sitt etter en italiensk morfar som kom hele veien fra Sardegna, en øy beskrevet som en perle i Middelhavet, for å jobbe i oppvasken på restauranten i Frimurerlosjen, der han ble kjent med Anna-Sabinas mormor på 60-tallet. Det uttales forresten «såddjio».
Og Anna-Sabina Soggiu, oppkalt etter både bibelen og en russisk romanfigur, skal bli den sjette generasjonen på morssiden i familien som vokser opp på Tøyen og Grønland når hun blir født en desemberdag i 1980 av en 18 år gammel tenåringsmor.
[ Sjøl mener Stein Torleif Bjella han er en høyst ordinær fyr (+) ]
Sjuk av angst
For det er altså her, på Tøyen, at den lille familien flytter inn i den kommunale leiligheten i nybygde Kolstadgata 7, i femte etasje med tre rom og kjøkken og stor balkong, og det er fra denne leiligheten at faren drar på jobb i en malingsbutikk på Grünerløkka stort sett hver morgen, hvis han ikke er sjuk, noe han ofte er. Og det er her moren blir liggende sjuk av angst på sofaen i fire år.
Det er en oppvekst med lite penger. I boka skriver Soggiu om vold. Rus. Psykisk uhelse. De lever på én lønn.
– Men jeg hadde ikke noen opplevelse av å være fattig. Jeg hadde alle lekene. Og mamma, mormor og oldemor hadde spleiselag for at jeg skulle få gå i barnehagen. Men det var mye bekymring rundt det her med penger.
De handlet hos «pakistaneren» på hjørnet hver fjortende dag. Alt planlagt ned til den minste detalj. Frosne pølser og store spann med syltetøy. Frukt var dyrt, hadde du begynt på et eple måtte du spise hele. Det var ikke slitte klær eller sult som gnagde i magen, det var kranglinga knytta til det med pengene som var verst. Anna-Sabina Soggiu kan fremdeles kjenne det i magen.
– Hvordan har det vært å skrive om dette?
– Det er lettere å fortelle om det nå. Det krever litt tryggere grunn.
«Vi fattigfolk» er en historie om å være fattig, om å skamme seg, men også om samhold og stolthet. Om å fortelle om virkeligheten sånn den var, i håp om å skape forandring.
Og en klassereise. Anna-Sabina Soggiu liker ikke det begrepet.
– I det ligger det allerede en nedvurdering. Det høres ut som du skal fra noe dårlig, og bli til noe bra. At de folka som skal reise ikke er gode nok.
– Du er fortsatt en enkel jente fra en kommunal blokk fra Tøyen?
– Ja, det er i hvert fall nært knyttet til identiteten min, og selvfølelsen min. Man kan ta jenta ut av Tøyen, men ikke Tøyen ut av jenta. Det har tatt meg noen år å forstå bakgrunnen min, som noe annet enn bare dårlig. Nå er Tøyen såpass gentrifisert at det er knyttet andre assosiasjoner til stedet. Men før kunne man aldri si at man var fra Tøyen, uten å få kommentarer – på hvor mange innvandrere det var her og Lille Pakistan og sånn. Og det var jo ikke negativt for meg at det var mange innvandrere her. Men man tar blikket til storsamfunnet. Og da oppfatter du raskt hva som er innafor og utafor i et oppvekstløp.
– Det sies jo at når man har tatt en klassereise så blir man litt hjemløs?
– Jo, kanskje, men jeg føler meg fortsatt veldig hjemme her. Jeg sa på boklanseringa mi at selv om det ikke har vært et enkelt arbeid å være sosionom, så føler jeg meg veldig hjemme med brukerne mine. Jeg ser likheter med ungdommene jeg jobber med. Jeg kjenner at jeg har en tilhørighet i en fattigdomskultur eller arbeiderklassen. Og jeg trekker alltid tilbake til folk fra oppveksten når jeg har det vanskelig. Jeg føler meg nok mer hjemme her enn med folk i andre befolkningslag. Ikke bare på selve stedet, men jeg er sånn fortsatt, kulturelt sett, også.
– En annen klassereisende og forfatter, Bjørn Hatterud, sier at det er en mer ærlig bakgrunn?
– Helt enig. Det er en ærligere kultur. Folk sier det som det er. Det hender du ødelegger festen når du forteller om triste ting fra barndommen. Men det er som det er.
[ Sommeren er tida for late lesedager. Her er Dagsavisens tips til god litteratur i sommervarmen (+) ]
Arbeiderklassen
Hun husker den fremmede følelsen da hun fikk sin første kjæreste, en gutt fra et middelklassehjem. Det var turer i skog og mark og selskap med bordkort og sanger i det rosa heftet.
– Noen ganger føles det som jeg ikke har vokst opp i Norge, på et vis. Om det er middelklassen jeg da sammenligner med, det vet jeg ikke. Men jeg følte meg så fremmedgjort. Og da fikk jeg jo også følelsen av det var jeg som var «the odd one out». Men så hadde jeg jo heller ikke noe ønske om å være som dem.
– Middelklassen, altså?
– Ja. Jeg har fått høre at jeg må ha vært veldig flink. «Du kommer sikkert fra et mer møblert hjem, du er ikke som dem». For det første veit de ingenting om hva jeg kommer fra. Og da har man også sagt noe om hvordan man vurderer «dem». Og å knytte det til å være flink, det er å individualisere store samfunnsutfordringer. At man må være flink for å komme seg unna. Det holder ikke for meg.
Anna-Sabina Soggiu ser litt oppgitt ut.
– Og så har du de som forteller meg at «mine foreldre kom også fra arbeiderklassen, men de har bare jobba veldig hardt». Når de nå sitter igjen med penger og hytte og alt mulig. Å ja, så det betyr at alle de andre ikke jobba hardt, eller? Fordi det ikke gir uttelling i penger?
– Blir du ikke veldig provosert?
– Jo. Men jeg tror ikke det er vondt ment, det er bare sånn de tenker om det. Det er et likhetsideal i Norge, at vi er egentlig helt like alle sammen, og vi har like muligheter.
– Og sånn er det ikke?
– Nei. Og så skal de gjerne downsize sin egen rikdom. Late som de ikke er så bemidla. De sier at de kommer fra ingenting. Nei, seriøst, jeg kommer på ekte fra ingenting her.
Det var ikke alle venner hun ville invitere hjem. Ikke alle fikk lov å besøke henne, heller. Tøyen var belastet. Og det var konfliktfylt hjemme.
– Jeg husker da oldemor døde, jeg var 18 år, og hun bodde på sykehjemmet på Kampen. Jeg gikk til psykolog på det tidspunktet, og husker jeg sa til henne at jeg var litt letta for at det hadde skjedd noe vanlig jeg kunne være lei meg for.
– Som et dødsfall?
– Ja. At jeg kunne gråte for at en gammel slektning dør. Jeg husker jeg mange ganger tenkte: Kan vi ikke bare være litt vanlige her? Må det alltid være noe med oss?
Hun er ikke oppvokst med å følge en flokk.
«De av oss som ikke tramper nok i takt» skrev Soggiu i en kronikk i desember i koronaåret 2020. Bent Høie hadde stått på talerstolen og moralpreket om påbud og forbud og kyssing og klining. «Vi fikk juling denne høsten, vi single, barnløse og aleneboende». Kronikken ble kåret til årets beste av gratisavisa Natt&Dag. Året etter skrev Anna-Sabina Soggiu «Hu andre dama», som ble lest av 300.000 på under et døgn. Ja, du skjønner sikkert hva den handler om.
– Jeg rota meg borti en gift mann for en stund siden. Og da jeg ringte og fortalte mamma om det, jeg skulle vel okke og klage litt da, så svarte hun bare: «Ja, men er`n alkoholiker også, eller? Og psykopat?». Andre ville kanskje fått noen mer normative svar, haha! Men sånn er det ikke hos oss.
Kampen skole
Soggiu ler høyt og blir med ett framtung i språket når hun hermer etter mora. Du vet, sånn som mutter`n til Pelle snakker. Tenk Fredrikssons fabrikk. Eller Valborg i Olsenbanden. Sosiolekten fra Oslo øst.
– Du snakker forresten ikke så bredt som jeg hadde forventet at du skulle gjøre?
– Nei, det er der er blitt en skade for meg, altså. Jeg tilpasser meg så lett ulike settinger. Det handler ikke om at jeg vil snakke sånn, men det er blitt helt automatisert.
– Ja, da jeg hørte deg på «Ekko» snakket du også veldig pent.
– Jeg la merke til det sjøl, faktisk! Men da jeg var på «God morgen Norge», var det motsatt. Da snakka jeg bredt. Jeg ble helt varm da jeg hørte det etterpå.
– Hvorfor?
– Jeg synes fortsatt innerst inne at jeg høres litt dummere ut. Så internalisert er det i meg.
– En skam over språket at det ikke er bra nok?
– Ja, at det er litt simpelt. Det var jo en periode jeg aktivt la det språket helt bort.
– Når var det?
– Det var vel da jeg starta på Kampen skole på ungdomsskolen.
Det er moren til Anna-Sabina som søker datteren sin inn på Kampen skole, kun en kort bratt bakke opp fra Tøyen, men et sjumilssteg i klasseforskjell. Den unge moren uten utdannelse prenter inn i hodet på jentungen at utdanning er veien ut herfra.
Og det var her, som 12-åring, at Anna-Sabina Soggiu fikk sitt første møte med klassesamfunnet.
I det gamle arbeiderstrøket var trehusene finere. Bilene dyrere. Jobbene bedre.
– Foreldre til klassekameratene hadde helt andre type jobber enn hva jeg kjente til, de var journalister og kunstnere.
– Men følte du deg utenfor?
– Nei, jeg hadde det veldig bra på Kampen skole. Jeg var godt likt av lærerne. Sosial. Skravlet mye. Jeg oppførte meg sånn som skolen likte.
– Hvordan har det gått med vennene dine fra Tøyen?
– Både og. Det er mange det har gått bra med. Men vi har ikke hatt så mange reunions, for å si det sånn.
Som 15-åring flytter Anna-Sabina Soggiu hjemmefra. Begynner å jobbe på Mc Donalds.
Opplever et overgrep i ungdomspartiet hun hadde meldt seg inn noen år tidligere. Utvikler en spiseforstyrrelse.
Anna-Sabina Soggiu var en av de første som sto fram i den norske offentligheten med en MeToo-historie. Det var 3. november 2017, kun et par uker etter at den amerikanske skuespilleren Alyssa Milano skrev på Twitter: «If you’ve been sexually harassed or assaulted write ‘me too’ as a reply to this tweet».
Soggiu skrev på sin egen Facebook-vegg om overgrepet hun ble utsatt for av en eldre tillitsvalgt på et nybegynnerkurs i AUF. Etterpå publisering slettet hun Facebook-appen på telefonen. Hun skammet seg. Tenk om folk trodde hun overdrev?
– Jeg var redd for å bli hun oppmerksomhetssøkende MeToo-dama. Det er kort vei til Sverige, der Cissi Wallin ble dømt for ærekrenkelse. Historien hennes er helt ekstrem. Jeg leste boka hennes ferdig nå i morges før jeg dro på jobb, faktisk. Skyld og skam forflyttes, og hvorfor kommer du egentlig så seint? Hvorfor forteller du om dette nå?
– Det var også på grunn av MeToo at du meldte deg ut av Arbeiderpartiet i protest?
– Jo. Det var i mars 2019. Jeg syntes ikke de håndterte det. Jeg syntes ikke de tok hensyn til varslerne. De sa at vi måtte komme tilbake til politikken. MeToo er det største som har skjedd på kvinnekampfronten i min levetid. Så skulle ikke det være politikk nok? Jeg skrev et brev til Jonas Gahr Støre på mail, mens synes jeg bare fikk et svadasvar. Så da ble jeg irritert. Skikkelig forbanna, faktisk.
– Du ble ikke så imponert over statsministerens hilsen fra påskefjellet i år, heller?
– Hahaha! Hva var det han skrev igjen?
– Alt du trenger er et påskefjell og en skinnfell …
– Ja. Jeg satt og skrev ferdig boka mi akkurat da.
Anna-Sabina Soggiu ble provosert. Igjen. Hun kritiserte han for å være taktløs overfor de fattige, og siterte et bibelvers fra Matteus-evangeliet: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har».
– Folk ble så utrolig sinte på meg! Det tok fullstendig av. VG ringte. Per Sandberg kastet seg på. Trygve Hegnar skrev om meg i lederen i Finansavisen. Jeg ble helt svett. Jeg er ingen, liksom. Ei dame som jobber i offentlig sektor som sosialarbeider, som påpekte at noen har litt mer enn andre. Tenk at folk ble så provoserte over at jeg påpekte at vi har en utrolig rik statsminister i dette landet? Det kan jo hende at det er noen som trenger litt mer enn en skinnfell og et påskefjell, for å si det sånn.
[ Bruce Springsteen på Voldsløkka: Stor, større, størst (+) ]
Fattige barn i Oslo
– Det er 17.000 fattige barn i Oslo? Og nå er det sommerferie …
– Ja. Det finnes ulike ferietilbud gjennom fattigkassa-ish. Og det er bra. Men jeg synes jo fattigfolk også skulle fått lov til å bestemme hvor de selv vil dra på ferie. Og så kommer det alltid opp forslag om at ytelsene skal gis som et direkte tilskudd til ungene.
Anna-Sabina Soggiu hever irritert stemmen på den andre siden av bordet.
– Og hva er egentlig den underliggende tanken her? At fattige foreldre ikke vil det beste for ungene sine? At de bruker penga på noe annet? At det er noe galt med omsorgsevnen fordi de har lite penger?
– Jeg tror derimot foreldre med dårlig råd kompenserer enormt for at barna skal få gå med klær som ligner de andres. Det er enslige foreldre som skrur av varmen og spiser brødskiver til middag når ungene ikke er hjemme.
– For problemet til fattigfolk er først og fremst at de mangler penger?
– Ja, jeg er jo for borgerlønn. Jeg skal ikke forherlige fattigdom. Det er mye stress knytta til dårlig økonomi. Det er klart det fører med seg andre problemer når du ikke vet om du har penger til å betale husleia neste måned. Rus. Kriminalitet. Men sånn har det vært siden tidenes morgen. Det er fattigdomsstigma. Stigma og skam. Det må være noe gærent med deg hvis du ikke har fast jobb, et sted å bo og fast inntekt.
– Hva koster det deg å stå fram og mene så mye i offentligheten?
– Jeg synes det er verre å være stille. Det er viktigere å si noe. Men etter det med Støre grein jeg mye. Jeg ble redd jeg hadde ødelagt for hele boka, redd for at jeg hadde ødelagt for hele stemmen min. At jeg hadde tråkka feil i norsk offentlighet, og så var jeg ute. Det er små marginer.
– Så kritikk preller ikke av deg?
– Nei, det koster mye. Jeg tenker veldig mye på hvordan jeg fremstår. Men jeg snakker så fritt jeg klarer. Og så får jeg bare håpe at folk vil meg vel.
Vi låser opp syklene på Tøyen torg. Anna-Sabina Soggiu tråkker kjapt gjennom gatene, i turkis kjole og matchende sykkel med blomsterkurv, tar snarveier i stedet for den røde sykkelveien, opp og ned fra fortauene, plinger på fotgjengere, før hun hopper av i den bratte bakken opp til Kampen kirke.
– Her triller jeg alltid. Jeg har et helt traumatisk forhold til denne bakken etter at det var skoleveien min i mange år.
Vi er svette når vi kommer opp til Etterstad kolonihage, der hun flytta inn i kolonihagehytta med ei venninne som 14-åring. De bodde der først en sommer. Så en sommer til. Siden flytta hun aldri hjem igjen. Nå er hytta solgt.
– Det ble for dyrt. Så glad i hagearbeid er jeg ikke.
Hjemme hos Anna-Sabina Soggiu, i en av de gule lavblokkene på Etterstad, det hun bestemt hevder er Oslos første drabantby, står sikkert ti par sko utenfor døra.
– Har du hele skogarderoben i oppgangen?
– Nei, nei. Bare vent til du får se inne.
På glassbalkongen har regnbueflagget tvinnet seg rundt stanga, jordbærplantene har tørket inn i varmen og den hvite katten Anne-Katt kommer løpende for å hilse. Det er dessverre ikke plass igjen til å beskrive leiligheten. Vi får nøye oss med å si at Anna-Sabina Soggiu har tatt vare på alt fra oppveksten, hun knytter seg lett til ting, og kvitter seg aldri med noe. Jeg smyger meg ned mellom alle putene i den grønne sofaen.
Soggiu forsvinner inn på kjøkkenet.
– Vil du ha slush? Dette er den beste gaven jeg noen gang har fått! Mamma ga en Kitchen Aid kjøkkenmaskin til meg i 40-årsgave, så nå får jeg tilbehør til den hver bursdag.
«Arbeiderne består»
Vi slurper slush med bringebærsmak fra rosa skåler med hjerteskjeer og snakker om livet og kjærligheten. Om moren, som bor rett borti nabolaget, som fikk voldsoffererstatning og tok utdannelse i voksen alder. Om oldemoren, Erma Evelyn, som spilte trekkspill og piano i jentebandet «Red roses» i 30-åra, og byttet navn til «Nonna» da hun ble mormor til en halvt italiensk jente.
– Du har sterke kvinner i din familie?
– Ja. Men jeg vil også løfte fram min italienske morfar, Vincenzo. Han hadde en ekstrem stolthet, rasisme kunne ikke bite på han. Han var utdannet kokk fra Roma, men jobba i oppvasken her i Oslo. Han jobba hardt, og lengta mye hjem. Da jeg var nummer hundre på Høgskolen i Oslo som fikk en master i sosialt arbeid, printet han ut oppslaget med meg og hang det opp på veggen. Jeg tror ikke egentlig han visste hva en mastergrad var. Men jeg husker han sa til meg da jeg klagde over sjefene på macern. «Sjefer kommer og går, Anna. Men arbeiderne består».
– Er du stolt av bakgrunnen din?
– Ja. Det vil jeg si. Samtidig som jeg har tenkt mange ganger: Jeg har så mye angst. Så mye selvtvil. Så mye greier knytta til meg selv. Hvordan er det å slippe det? Hvordan ser livet ut uten all den angsten? Men det er helt utopisk. Og da vil ikke jeg vært meg.
– Hva synes moren din om at du har skrevet denne boka om oppveksten din?
– Hun har sagt at jeg får skrive hva jeg vil. «Det er din historie. Jeg veit jo hvordan det var».
– Du har sagt at motgang ikke gjør deg sterkere, heller mer sårbar?
– Ja, det sies jo at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Men det er en myte. For det gjør deg bare mindre motstandsdyktig for neste hogg. Det skaper nye banesår. Jeg var hos en ny psykolog for en stund siden forresten.
– Ja?
– Alt bare rant ut av meg. Alt som har skjedd hele livet. Det ble ganske mye, hehe. Men i hvert fall så mente psykologen at jeg hadde en tendens til å snu alt til noe positivt. At fordi jeg er vokst opp utrygt, så er jeg god til å lese andres signaler, og det gjør meg til en god sosionom, for eksempel. Men han mente at jeg kanskje bare burde tillate meg å ha det litt dårlig.
Anna-Sabina Soggiu ser på meg.
– Og det kan jeg ikke. Hadde jeg stoppa opp og kjent ordentlig etter, da tror jeg at jeg hadde kræsjlanda, altså. Hadde jeg sitti og dvela over alt hele tida så hadde jeg ikke stått på beina. Jeg har korte kriser før jeg lukker igjen boksen for ei stund. Det er sikkert mange psykologer som hadde ment noe om det. Men så har de ikke levd mitt liv, heller.
Fem favoritter
- Mat: Jeg savner morfars pastasaus. Han pleide å fylle opp fryseren min med store poser med frossen pastasaus da jeg flytta hjemmefra.
- Musikk: Alice in Chains. De fant jeg i tenåra, det er min evige kjærlighet i livet.
- Bok: «Men explain things to me» av Rebecca Solnit. Den har jeg lest sikkert fem ganger, og gitt bort minst like mange.
- Film: Jeg ser nesten ikke film. Kamilla og tyven! For en sjuk historie og et forferdelig kvinnesyn!
- Sted: New York. Jeg drømmer om byen om natta. Skulle gjerne bodd der.