---
BOK
Karin Fossum
«Farvel, Farah Diba»
Cappelen Damm
---
Det gufser til allerede i romanens åpning. En gråhåret mann, «hendene var som skuffer», sitter i en stue rett overfor en liten jente «i blå kjole med kapper og rysjer». Hvor gammel er du, spør han. Snart seks, svarer hun. Hun når ikke engang gulvet med føttene. Presist streker Karin Fossum opp en situasjon som får leserens indre klokke til å tikke høylytt. Alarmen går.
«Farvel, Farah Diba» står fram som Karin Fossum på sitt mest suverene. Den byr på spenning, underholdning og kloke refleksjoner i skjønn forening. Her er ingenting som det synes ved første blikk, heller ikke ved annet. Det opplagte og forutsigbare har trange kår. Det er en forfatter med solid bagasje fra 18 krimromaner som beveger seg gjennom de drøye 300 sidene i høstens roman. Til forskjell fra fjorårets «Natteløperen», som fikk gamle damer til å fryse på ryggen, har denne nye romanen et sentralt tema som er enda mer skrekkinnjagende: Et barn som forsvinner.
[ – Boka er ganske tett opptil noen linjer i min egen historie (+) ]
I åpningskapitlet «Forsvinningen» har den vesle jenta Kandis ordet, hun med den blå kjolen. Hun som sitter i en stue sammen med den gråhårede Gusse og venter på at faren skal komme og hente henne. Men han kommer ikke, redd og engstelig må hun sette seg inn i bilen til den eldre mannen. Den tynne barnestemmen til Kandis veksler gjennom hele romanen med den klassiske politifortellingen. Sånn sett skiller høstens roman seg fra forfatterens siste mer karakter- og psykologdrevne fortellinger.
Den snartenkte, smarte og vennlige politioverbetjent Eddie Feber inntar scenen med stor autoritet denne gangen. Godt hjulpet av den uredde Margot von Hanno. Paret får stort spillerom, og det gir romanen variasjon og driv, og et stort utvalg fine dialoger. Eddie Feber er dessuten en mann med erfaring – ikke bare som politimann, men som far og familiemann. Med åtte barn i alderen seks til 18 år, den yngste en jente og de syv andre gutter. En politimann som med overbevisning kan snakke om «det mektige barnet», og denne altoverskyggende kjærligheten. Den som er et sug som bare kan lindres ved å holde dette barnet tett inntil seg.
[ Stemmen fra en sunket verden (+) ]
Karin Fossum har som alltid en skarphet og presisjon i språket som tidvis får setningene til å dirre. Tilsatt klokskap og psykologisk innsikt blir også denne romanen en leseopplevelse med kvalitetsstempel. Hun skulle bare være alene hjemme en liten stund mens han faren, Alfie René, besøkte en kompis, forklarer en desperat mann til Eddie Feber på politistasjonen i Søndre Distrikt. Når han kommer hjem er hun borte. Han er alenefar etter at hans iranskfødte kone døde av kreft. Selv lever han på trygd og tabletter etter en MC-ulykke som ikke bare skadet ham selv, men også en annen mann. Alfie René kan plasseres blant denne verdens ulykkelige og uheldige. Og han er ikke den eneste av dette slaget i Karin Fossums nye roman.
Et lite galleri av ensomme, bitre menn inntar sidene i en fortelling om omkostningene ved tap og smerte. Også den aldrende Gusse som drar av gårde med lille Kandis har fått sin dose av elendighet. I fortiden har han en fengselsdom for overgrep mot sin egen datter, avdekker etterforskerne. Politiarbeidet siger langsomt framover, med små drypp av lys i tunnelen. Spenningen holdes profesjonelt ved like av en forfatter som kan sitt fag. Overraskende møter, misforståelser og godt bevarte hemmeligheter renner ut i små porsjoner. Det opplagte er plutselig ikke så opplagt. En erfaren politimann kan også være blind. Løgner kan være vanskelige å avsløre, noen ganger umulig. Et menneske kan lett ødelegges. Noen veloverveide setninger kan snu et liv.
[ Gode bøker å lese i sommer (+) ]
Den kloke, empatiske Karin Fossum skinner gjennom teksten i denne velkomponerte, dystre romanen. Der ingenting er svart eller hvitt. Karin Fossum viser enda en gang at hun tilhører sjefssjiktet i norsk krim.
