Bøker

Portrett av brillegeita som ung kunstner

Han angrer ikke på at han fortalte om farens selvmord. Men terapeutisk var det absolutt ikke. Nå har Steffen Kverneland tegnet ny bok, om barndom, briller, kunst – og hanggliding.

– Jeg er veldig fornøyd med måten jeg gjorde det på. Og veldig glad jeg slipper å gjøre det en gang til, sier Steffen Kverneland.

Tre år har gått siden kunstneren ga ut tegneserien «En frivillig død», som tok for seg farens selvmord da kunstneren var 18 år, og hvordan det påvirket unge Steffens liv. Som i flere andre selvbiografiske bøker, inkludert årets nye bok – «Brillegeit», bruker Kverneland gamle familiefotografier som utgangspunkt for flere av tegningene, og balanserer nåtidsrefleksjoner med minner.

Det opplevdes ikke terapeutisk å lage «En frivillig død».

—  Steffen Kverneland, kunster

Ikke-terapi

«En frivillig død» fikk eventyrlig god kritikk, havnet på en hel haug av «årets beste bøker»-lister, og ble kåret til Årets tegneserie på Oslo Comics Expo. Rettighetene ble solgt til flere land, og i boka fikk gull i kategorien for tegnerserier i kåringen av Årets vakreste bøker.

– Det opplevdes ikke terapeutisk å lage «En frivillig død». Ifølge psykologer skal det være det. Men for meg var det mer som å rive av skorpene på mentale sår som for lengst hadde grodd fint, slik at de bare ble dypere. Jeg var ferdig med fars død. Psykologer flest er ikke enige, men jeg vil egentlig ikke anbefale folk å grave i gamle greier om de har det fint fra før, sier Kverneland.

Enkelt språk

Ord som «sterk» og «modig» dominerte i omtalene av boka, og Steffen Kverneland ble hyllet for sin ærlighet i omtalen av et så vanskelig tema. «Bekmørkt, men også varmt», skrev en anmelder. «Så klokt, så mesterlig utført», skrev en annen.

– Grunnen til at jeg begynte å pirke, var at det gikk opp for meg at det kunne bli en sterk bok. Dramatikken er lett å ta fatt i. Da klarte jeg ikke å dy meg, vet du.

Han flirer. Selvironi er ett av Steffen Kvernelands åpenbare varemerker, privat som i tegneseriene.

– Det ble det jo også. Jeg angrer ikke. Jeg fant en fortellerstemme jeg bruker fremdeles, en som tar leseren i hendene og leder gjennom fortellingen. Et no nonsense, enkelt språk, uten adjektiv og metaforer. Det funker på tungt stoff, sier han.

Humor og tullball

Det funker også på lettere stoff, har han kommet fram til.

Ting trenger ikke være kjedelige selv om de er trivielle.

—  Steffen Kverneland

Nå gir Steffen Kverneland ut tegneserien «Brillegeit», om barndom, ungdom og ung voksentid i Haugesund, Bergen og Oslo. Det er en fortelling om hvor svært og skummelt et barneskolebygg kan virke for en førsteklassing. Om flyforsøk. Brilledogg. Antiturisme. Dagen derpå. En karriere som naturfotograf som aldri helt tok av. Med mer.

– Siden «En frivillig død» var så mørk, og så emosjonelt tung å lage, ville jeg ha det gøy med «Brillegeit». Mye humor og tullball. Det snek seg inn litt alvor likevel. Men det er en bonus. Ting trenger ikke være kjedelige selv om de er trivielle. Det kommer an på måten man forteller på. I «Brillegeit» er det mange fragmenter som er satt sammen kronologisk, ingen stor episk fortelling, sier tegneren.

Brillegeit

Tittelen signaliserer lettheten i tegneserien.

Brillegeit, brillegeit!

– Jeg har skjønt at «brilleslange» er det vanlige erteordet. Men i Haugesund sa vi «brillegeit». Som jo er morsommere, mer absurd. Brilleslange er noe på ekte, men brillegeit? Saken var uansett at jeg alltid hadde sett ned på andre med briller. Jeg syntes brillegeiter var pysete. Vet ikke helt hvorfor. Jeg hadde ikke erta noen, bare tenkt på dem som litt underlegne. Unger er jo en slags urfascister. Men så, i ti-elleveårsalderen, måtte jeg ha briller selv. Det er utvilsomt en slags poetic justice i det, sier Kverneland.

Avslag på Akademiet

Han har flere fortellinger om briller i boka, og om lidelsen det er å venne seg til kontaktlinser.

Steffen Kverneland. Tegneserieskaper

Men aller mest er «Brillegeit» en fortelling om kunstneren som ung mann. Og barn. Gutten Steffen tenker tidlig han skal bli rik på utlån av superhelttegneseriene han lager. Akkurat det skjer dessverre ikke. Ikke kommer han inn på kunstakademiet heller, som ung mann. Ikke første gang han søker, og ikke andre.

– Jeg kom aldri inn. Var innom noen kurs i akttegning ved AOF og sånt, og hadde en onkel som var bildekunstner og avistegner, og som ga meg gode råd og tips. En annen god venn, Magnus Opedal, ga meg et grunnkurs i akvarell. Men det er det jeg har av «utdanning». Min eneste studiegjeld er fra filosofi grunnfag ved Universitetet i Bergen, der jeg gikk i hele fjorten dager, sier Kverneland.

Kunstneren som ung mann.

Kunstnermyten

I stedet malte han. Og tegnet. Den ene kunstretningen etter den andre, utprøving og testing og utforskning. Det selvstudiet har vist seg å være en minst like god utdanning som mye annet. Steffen Kverneland behersker nå en lang rekke ulike tegnestiler, fra det hyperrealistiske som var idealet i barndommen, til mer abstrakte uttrykk.

Barn og unge kan være veldig tjukke i hodet.

—  Steffen Kverneland

– Jeg visste at jeg skulle bli kunstner. Syntes selv jeg var skikkelig god til å tegne og male. I hvert fall bedre enn folk rundt meg. Var overbevist om at det kom til å bli noen fattige år, og fikk definitivt rett i det – men det passa jo bare med kunstnermyten jeg slukte med hud og hår, så det var uproblematisk. Nå som voksen ser jeg jo at satsingen var ren gambling. Men ungdommen er ikke tida for god selvinnsikt. Litt av tematikken i «Brillegeit», er nettopp dette at barn og unge kan være veldig tjukke i hodet. Konsekvenstanken er ikke så godt utvikla ennå, sier han.

Krasjlanding

Det kan bli mye moro av det. I retrospekt. Som historien om da unge Kverneland prøvde seg på hanggliding. Det prosjektet endte bokstavelig talt med krasjlanding.

– Jeg hadde alltid drømt om å fly. Ville gjøre noe tøft. Kombinasjonen av ungdommelig dumdristighet og mot drev meg. Som ung er man jo udødelig. Men det holdt på å gå skikkelig galt. To ganger. Karrieren som hanggliderpilot ble kort, forteller han.

Selvironisk strek

I motsetning til kunstnerkarrieren. Steffen Kverneland har tegnet og tegner for en lang rekke aviser, og vunnet omtrent det som er å vinne av relevante priser for bøkene sine. I arbeidsstudioet har han en egen hylle full av premier og statuetter han har vunnet. Som Brageprisen for «Munch» i 2013, og Svenska Serieakademiens internationella pris for det samlede forfatterskapet i 2017.

Klar for å innta storbyen, selvtilliten er på topp.

– Jeg er veldig bevisst på hva jeg vil fortelle. Det er jeg som står i sentrum, mine historier som blir fortalt. Ofte med selvironi. Noen har en veldig idoliserende og idealiserende måte å framstille seg selv på i det de lager. Jeg blir bare flau på deres vegne. Tegner meg selv ganske uskjønn, prøver å gjøre det mer balansert.

Anonyme statister

Folk rundt ham skriver Steffen Kverneland mindre om. Noen få nevnes i «Brillegeit», men alltid positivt, som venner eller mentorer. Kvernelands ekskjærester, derimot, nevnes knapt, og da det skjer, er det i en passasje som handler mest om å skaffe seg bolig.

Jeg moraliserer ikke over folk som Knausgård. Men jeg ville aldri gjort sånn selv.

—  Steffen Kverneland

– Folka rundt meg er ikke forfattere, og kan ikke forsvare seg om de føler seg misforstått. Jeg moraliserer ikke over folk som Knausgård. Men jeg ville aldri gjort sånn selv. Jeg har mye materiale som handler om moren min og broren min, ting som kanskje skal bli bøker en gang. Men tilfeldige folk som har vært inn og ut av livet mitt skal få slippe. Jeg vil ikke at de skal være prisgitt meg, samme hva jeg mener om dem, sier Steffen Kverneland.

Steffen Kverneland. Tegneserieskaper


Mer fra Dagsavisen