Anmeldelse Ingvild Rishøi: Klump i halsen? Nei. Tårene silte av denne julefortellingen

Roman

Ingvild Rishøi

«Stargate. En julefortelling»

Gyldendal

Hvordan gjør hun det? Hva er det med måten Ingvild Rishøi skriver på, som gjør at leseren blir så berørt? Eller, litt ærligere, hva er det med bøkene hennes gjør at jeg blir så berørt. Jeg, som oftest bare himler med øynene av «sterke historier» om tragiske skjebner, fordi jeg føler de blir så banale og reduktive i sin kleine appell til følelsene?

Etter å ha lest Ingvild Rishøis første roman – fra før har hun skrevet flere novellesamlinger og vunnet en haug litterære priser – blir jeg sittende lenge og tumle med spørsmålet. Leser hele den tynne flisa av en bok en gang til, og begynner søren meg å snufse igjen, og smile, på nøyaktig de samme stedene. Merkelige greier. En julefortelling som når inn til sure Scrooge, og tiner selveste Grinchen?

[ Når Bjørn sto der med den rufsete sveisen sin og gitaren, så mista vi det ]

Det er så klart fordi Rishøi skriver om folk som har det rimelig kjipt. Men det er det mange andre forfattere som også gjør, uten at jeg begynner å grine av den grunn. Det er nok heller noe med empatien. Innsikten. Men enda mer, tror jeg, er det noe med perspektivet. Måten Rishøi plasserer seg stødig inni, ikke på utsiden, og absolutt ikke over, situasjonen hun skriver fram.

[ Kan man skrive om nettet, som nettet? Ja, viser denne boka, som viser hva som skjer når nettet spiser seg inn i oss (+) ]

Dessuten er det nok noe med språket. De enkle, rett fram, i «Stargate»s tilfelle nokså barnslige, setningene. Noe med hvordan man selv får lov til å dikte med og fylle ut det hun skriver om. Her er nok informasjon, nok lukt og farge, til å se ting for seg. Men ikke så mye at det blir masete oppramsende og detaljert. Armoden gnis ikke inn. Den bare vises fram som en helt hverdagslig ting.

Men armodslig er det, i «Stargate». Ronja er romanens jeg-forteller. Hun bor på ett av Norges aller fattigste steder, Tøyen i Oslo, og går på barneskolen. Pappa har sjelden jobb. Hver gang han får en, mister han den kort tid etterpå. Det er fordi han liker seg mye bedre på den klassiske bula på Grønland som har gitt romanen navn. Alternativt på nabopuben, som heter Venner. «Og jeg hata Venner. Det stedet der skulle hett Fiender, pleide Melissa å si. Det stedet der skulle vært stengt».

[ – «Døden? Ikke kom her», liksom. Jeg røyker ivei, jeg skal ikke dø! (+) ]

Melissa er Ronjas tenårige storesøster. Noen mamma har ikke søstrene, så den rollen fyller Melissa så godt hun kan. Det drar seg til mot jul, og pappa har fått jobb som juletreselger. Det funker ei stund. Pappa jobber, og kjøleskapet fylles av godsaker. Dessverre er alt kjøpt for forskudd på lønna. Så da pappa ikke lenger klarer motstå pubens kall, og mister jobben igjen, må Melissa trå til og jobbe inn forskuddet.

Ronja hjelper også til, som innkaster med julegrønt som spesiale. Alle vil hjelpe fattige barn i jula! Hun blir dessuten bedre kjent med den eldre, litt strenge mannen i oppgangen, han som stadig ringer på døra for å få pappa til å skjerpe seg. Det kommer godt med på Luciadagen. Og generelt.

Fattige, sultne, nesten foreldreløse barn i jula – den historien er fortalt før. Ingvild Rishøi skriver direkte opp mot eventyret om «Piken med svovelstikkene». Ronja og pappaen drømmer dessuten om det idylliske livet i en koselig hytte i skogen, omgitt av ekorn og andre søte smådyr, omtrent som disneyversjonen av Snehvits besøk i dvergenes hytte, den som vises på TV julaften.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

Gode hjelpere dukker opp. Men skal noe virkelig endre seg, må jentene ordne opp selv.

Eller er det det de gjør? Mot slutten dras «Stargate» over i et slags magisk-realistisk landskap. Hva skjedde egentlig nå? Et under? På ekte? Og hvordan skal slutten forstås sett opp mot romanens start, der Ronja står et annet sted, i en annen tid, og tenker på Tøyen, og på vaktmesteren hun pleide å henge med og ofte få børek av i storefri – og plutselig innse at han skjønte jo alt den gangen, om hvordan ting var fatt?

Den som leser, får selv finne svar. «Stargate» er alt en julefortelling skal være. Stjerner og snøstorm. Lucia og pepperkaker. Humor, håp og glede. Ekte julemagi, i knakende godt språk.

Bare husk lommetørklet når du skal lese.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen