Kultur

Knausgård om røyk, døden, Tønes og Nobel: – Jeg klarer ikke å kutte

Som verdensberømt forfatter har Karl Ove Knausgård mange privilegier. Ett av dem er å røyke inne. Et annet er å skrive kjedelig. Bare det ene skal han kutte ut.

– Røyking er en måte å holde døden unna på. «Døden? Ikke kom her», liksom - jeg røyker ivei, jeg skal ikke dø! Men jeg har tenkt å slutte, altså, understreker Karl Ove Knausgård.

Han har nettopp tent en ny røyk, og gitt ut en 800 siders roman om død og lungekreft, der en av hovedpersonene jobber i begravelsesbyrå. «Ulvene fra evighetens skog» heter boka, Knausgård har sittet i London og skrevet på den i et års tid, mens land og grenser har vært stengt. Nå er han i Oslo for første gang på to år, for å fortelle om den nye romanen, og bare ha litt ferie, se på det nye Munch-museet og slikt.

«Ulvene...» er hans nest lengste roman, bare slått av bind seks av «Min kamp» (2011), som var på nærmere 1200 sider. Etter drøyt 1400 sider er han bare rundt halvveis i sin nye store fortelling, som startet med «Morgenstjernen» (2020), og som nå fortsetter med en lang omvei gjennom Russland.

– Denne boka slutter der «Morgenstjernen» begynner. Det kommer en bok til, minst, sier Knausgård og smiler lurt. Han er allerede i gang med neste del:

– Jeg har skrevet et lite stykke inn i bind tre. Der vil karakterer fra både denne boka og «Morgenstjernen» være med. Det er selvstendige bøker, men det skal bli en lang fortelling. Jeg vet omtrent hvor lang den blir.

– Er du blitt en sånn forfatter som sitter foran en stor tavle og flytter rundt post-it-lapper i forskjellige farger?

– Nei. Når jeg begynner å skrive, har jeg ingen anelse om hva som skal skje. Hvis jeg står fast, må jeg bare skrive meg ut av det. Det var et råd jeg leste i et intervju med Tor Åge Bringsværd for noen år siden: Står du fast, må du bare skrive til du finner en vei ut. Det er en god måte å skrive på. Jeg kan ikke planlegge. Jeg er avhengig av å ikke vite sjøl.

– Er det derfor bøkene dine blir så lange?

– Ja, det er bare derfor. Jeg beklager altså, jeg vil ikke at det skal bli sånn. Jeg klarer ikke å bare kutte, medgir Knausgård.

Dagsavisens anmelder hadde mye pent å si om «Ulvene...», men håpet likevel at han ikke ville fortsette å øke sideantallet i neste del.


Jeg beklager, men jeg klarer ikke å kutte

—  Karl Ove Knausgård


– Amerikanske redaktør er veldig gode og veldig annerledes, fastslår Knausgård, som har skrevet omfattende artikler og essays for bl.a New York Times etter sitt internasjonale gjennombrudd.

Boksignering er en del av en forfatters yrkesliv. Her er Karl Ove Knausgård i gang hos Forlaget Oktober. 
Foto: Terje Bendiksby / NTB

– Jeg leverer en artikkel på 100 sider, så kutter de ned til 25 sider, og ingenting er egentlig forsvunnet. Alt er der. Men jeg klarer ikke lære av det i min egen skriving. Det er bare min måte å skrive på. Det negative er det lett blir kjedelig og mye som ikke er helt relevant. Det positive er at det kan oppstå noe annet som ellers ikke ville vært der.

Katastrofe-slakten

Etter «Min kamp» (2009-11) gikk det nesten et tiår med sakprosa, kortprosa og kunstbøker før Karl Ove Knausgård i fjor vendte tilbake til det store romanformatet med «Morgenstjernen». Forventningene var store, reaksjonene var blandet, fra rungende hyllest til grundig slakt. Da «Morgenstjernen» kom på engelsk tidligere i høst, ble en nådeløs nedsabling i britiske The Guardian mye delt og kommentert i Norge, ikke uten skadefryd. Dagbladet slo opp Guardian-anmeldelsen med henvisningstittelen «Knausgård: – Katastrofe».

– Jeg leser ikke kritikker. Det gjør meg ikke godt, sier Knausgård.

– Ellers leser jeg The Guardian hver dag. Da «Morgenstjernen» skulle ut på engelsk, sluttet jeg å lese avisen ti dager før utgivelsen. Jeg trodde jeg var trygg denne gangen. Så leste jeg Dagbladet – jeg leser norske aviser – og så jeg at det sto «Katastrofe» med stort bilde av meg, da lurte jeg jo veldig på hva dette var. Så åpnet jeg saken, så at at det var en Guardian-anmeldelse, og lukket saken igjen.

Det bare ødelegger for meg å lese kritikker. Jeg kan reagere veldig emosjonelt på det, og uansett om det som står er positivt eller negativt, blir det et fokus jeg ikke har bruk for. Jeg vil sitte og skrive bøker. Jo mer informasjon jeg får om hva folk synes, jo vanskeligere blir det å skrive.

Han forteller at det var den svenske forfatteren Majgull Axelsson som rådet han til å styre unna anmeldelsene, da da de begge var nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2005, og var på forfatterturne sammen.

– Hun så hvor plaget jeg var. Jeg googlet meg selv og leste intervjuer og var full av skam, hun sa: Gjør intervjuer, det er hyggelige samtaler om litteratur, men ikke les intervjuene etterpå, og ikke les anmeldelser. Du skal bare holde på med ditt. Og det har jeg gjort siden, sier Knausgård.

– Jeg har veldig lyst til å gå inn og se hva som står, men da vet jeg at alt faller sammen inni meg. Det kan også være ren feighet som gjør at jeg lar være. Men jeg kan ikke gjøre bedre bøker, sier Knausgård innstendig.

– Jeg forstår at ikke alle liker det jeg skriver, at folk synes det er kjedelig eller dumt, men jeg kan ikke forholde meg til det. Jeg gjør jo det beste jeg kan.

Nobel og litteraturens Sunderland

Knausgårds metode gir resultater, tross alt. «Min kamp» er blitt hyllet som banebrytende i 2000-tallets skjønnlitteratur, og påvirkningen fra Knausgårds selvbiografiske skrivemåte kan merkes i litteraturen over hele verden. Han er den eneste norske forfatteren etter Hamsun som er blitt et eget adjektiv, og «knausgaardsk» brukes ikke bare på norsk. I snart et tiår har Karl Ove Knausgård stått tildels høyt oppe på bookmakernes lister over Nobelpris-favoritter. Kulturredaktøren i Dagens Nyheter, Sveriges største abonnementsavis, mente at Knausgård ville få prisen i år. Det ble ikke norsk seier denne gangen heller, men likevel:

– Hvor var du torsdag 7. oktober ved 12-tiden?

Knausgård ser ut som et spørsmålstegn.

– Det var cirka da Svenska Akademien ringte og varslet årets Nobelprisvinner i litteratur.

– Aha. Åja. Da var jeg hjemme og så på utdelingen sammen med kona mi. Det gjør vi hvert år. Heldigvis var det en jeg aldri hadde hørt om. Det er alltid gøy når det skjer.

– Venter du på den telefonen?

– Nei, det gjør jeg ikke, sier Knausgård.

– Jeg bodde i Sverige i mange år, jeg vet litt om hvor landet ligger. Det jeg holder på med, er ikke på det nivået, det kommer aldri til å bli aktuelt. Svenska Akademien ser etter topp litterær kvalitet, ikke sjusk og uendelig lange romaner.

– Enten tar de noe kjent og kontroversielt - Peter Handke, som det ble mye baluba om, kanskje de angrer – eller en forfatter i utkanten, med kvaliteter som bør løftes opp. Som med Gurnah i år og med Glück ifjor. Jeg har vært på de listene noen år. Men jeg vet at jeg ikke er der oppe. Det ville vært som om Sunderland skulle vinne Premier League.

– Leicester vant Premier League.

– Ja det er sant...

– Er det sørlendingen i deg som snakker nå?

– Nei, det er realisten. Apropos sørlendinger, har du hørt den nye Tønes-plata?

– Ja, han er på Nobel-nivå!

– Ja, han er det! Han er helt fantastisk. Hadde han sunget på engelsk, med de tekstene der, ville han vært verdensstjerne. Hvem andre kunne skrevet en sang om å ha på genseren bak fram? Han er unik, synes Knausgård.

Han har jobbet med Frank «Tønes» Tønnesen gjennom forlaget Pelikanen, der Knausgård er hovedeier. Pelikanen ga ut Tønnesens prosadebut i 2018, og Knausgård forteller at de holder kontakten og håper å få gi ut mer.

Fyrer opp med Michelet

Da vi ankom intervjuet, ble Knausgård filmet av Dagsrevyen mens han satt og røykte.

– Det er ett av mine privilegier, smiler han.

Karl Ove Knausgård. Forfatter. Utkommer med ny bok: Ulvene fra evighetens skog.

Og hvem er vi til å ta fra ham denne gleden? Knausgård finner fram en av forlagets gamle reklamefyrstikkesker for Jon Michelet, og fyrer opp nok en sigarett.

– Hvorfor røyker du fortsatt? Alle som røykte på 90-tallet har sluttet forlengst?

– Jeg har sluttet, jeg også. Jeg sluttet i ett år, forteller Knausgård.

– Så var jeg ute på en reise med min kone. Hun mente det gikk greit å ta bare én røyk. Hun klarte det, men jeg begynte igjen, konstaterer Knausgård.

– Målet er å slutte. Men det er mange fordeler med å røyke. Hver gang jeg har pause når jeg jobber, tar jeg en røyk. Det er veldig avslappende. Og det er en deilig følelse å sitte på en uterestaurant om våren med en øl og en røyk. Men det er en av kanskje 75 røyk som smaker så godt, da. De andre er bare på vanen.

Fotograf Mimsy Møller spør om Knausgård har prøvd e-sigaretter.

– E-røyk? Ja, det har jeg prøvd. Det røsker litt mindre. Jeg vurderer å gå over til det. Det blir en langsom nedtrapping til å slutte. Det er vel en beskrivelse av livet, det: En langsom nedtrapping mot slutten, sier Knausgård og smiler igjen, mens han stumper sigaretten i en pen keramikkopp.

Livet uten Døden

I «Ulvene...» som i «Morgenstjernen» er det Livet og Døden med store bokstaver som opptar Karl Ove Knausgård, skrev Dagsavisens anmelder. Og påpekte hvordan det store spørsmålet om døden går gjennom hele Knausgårds forfatterskap.

– Det er livet og det levende jeg er interessert i, mer enn døden, forteller Knausgård.

– Hovedtanken i denne boka er opphør av døden. Hva skjer da? For meg fremstår tanken om å leve evig som et mareritt, noe helt umenneskelig. Hva gjør døden med livet? Livet er et mysterium. Døden er ikke et mysterium. Døden er avgrunnen vi ikke kommer unna, men som i disse bøkene («Ulvene...»/«Morgenstjernen») begynner å forsvinne.

Spørsmål om liv og død behandles både biologisk og eksistensielt i den nye romanen:

– Det er en lengsel i samtiden etter å oppheve aldring. Det forskes seriøst på dette, amerikanske vitenskapsmenn tror at det er mulig, de snakker entusiastisk om det, som om det ikke har eksistensielle konsekvenser. Det fascinerer meg. Det vil jeg skrive om. Jeg lurer på disse tingene og skriver bøker om det. Men jeg går ikke og tenker på det privat, sier Knausgård.

– Jeg tenker på det på jobben.

Døden i London

Døden har rykket nærmere den siste tiden, der Knausgård bor med sin nye familie i London. Dagsavisen intervjuet ham på telefon i fjor høst, da både grensene og byen var stengt, og Knausgård fortalte om det uhyggelige ved å leve i en storby under lockdown. Som en slags forvarsel om nedstengningen som traff Oslo knapt to måneder, etter og varte nesten et halvår. Nå er smittetallene igjen på vei opp i både Oslo og London.

– Det har vært et veldig merkelig år. Alt er helt åpent igjen nå. Men dødstallene gjorde et hopp sist uke, det gikk opp fra 30-40 til 200 døde. Det er veldig mye, konstaterer Knausgård.

– Bortsett fra det er det akkurat som før i London. Jeg så Nick Cave i Royal Albert Hall nå for etpar uker siden, det var min første konsert siden lockdown. Det var en sånn lettet stemning, en følelse av å være tilbake. Men så var også døden nærværende. De siste platene hans er fantastiske! synes Knausgård. I 2015 døde Nick Caves 15-årige sønn i en ulykke, og etter det har Nick Caves album og opptredener vært en slags åpen sorgprosess. Men Karl Ove Knausgård stråler når han forteller om konsertopplevelsen :

– Det var både døden og gleden – helt utrolig rørende!


En skummel sky kommer drivende fra øst. En ung mann kommer hjem til moren og lillebroren sin. En ung kvinne finner ut at hun har en bror, og en stor stjerne lyser mystisk over det hele. Er du klar for Karl Ove Knausgård nye roman? Foto: Forlaget Oktober

Knausgårds svenske Mamma

En lite omtalt, men sentral medspiller i Knausgårds nye romanserie er den fremstående svenske billedkunstneren Karin Mamma Andersson. Omslaget på «Morgenstjernen» var hennes maleri «Dog Days», omslaget på «Ulvene fra evighetens skog» er en tegning hun laget for boka, samt en collage av flere av hennes verk. I sommer har Knausgård skrevet katalogteksten til hennes utstilling på Louisiana i København.

– Jeg har likt henne helt siden jeg kom til Sverige. Det var omslagsdesigneren som først mente at hennes bilder ville passe, da vi jobbet med «Morgenstjernen». Så bestemte vi at det skulle bli en serie, med hennes bilder hele veien.

– Bildene hennes har noe vanlig og hverdagslig over seg, samtidig en sterk utstråling av noe annet, som om alle bildene hennes er på kanten av en annen verden. Ulike virkelighetsnivåer møtes i samme bilde. Jeg blir inspirert når jeg ser på bildene hennes, sier Karl Ove Knausgård.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen