Bøker

De dysfunksjonelle familierelasjoner er Sara Stridsbergs arena

Svenske Sara Stridsberg kan beruse sine lesere med subtil prosa, men også vekke dem med mareritt og død.

ROMAN

Sara Stridsberg

«Hunter i Huskvarna»

Oversatt av Monica Aasprong

Aschehoug

Hun gjør begge deler i høstens bok, novellesamlingen «Hunter i Huskvarna», og er derfor gledelig gjenkjennelig. Persongalleriet i de elleve novellene bærer alle Sara Stridsbergs stempel. De er fortapte og ensomme, og veldig ofte faderløse, eller med en far som plutselig kan ringe deg opp etter ti år og invitere deg på ferie. Mødrene er til stede, men ofte hjelpeløse. Det er de dysfunksjonelle familierelasjoner som er Sara Stridsbergs arena, der en søster eller bror kan være redningen, eller en tilfeldig venninne som plutselig bringer lys inn i livet ditt.

De har store drømmer og sterke håp menneskene i Stridsbergs bøker. Til tross for et ofte elendig utgangspunkt kan de si som jeg-fortelleren i «Psykoanalytikeren min»: “Jeg vil prøve å holde meg i lyset». Da kan drømmen være redningsplanken. Drømmen som også kan forvandles til mareritt. Og nettopp denne vekslingen mellom mørke og lys, den drømmeaktige atmosfæren er et av Sara Stridsbergs kvalitetsmerker som forfatter.

Nordisk råds litteraturpris

Hun fikk Nordisk råds litteraturpris i 2007 for romanen «Drømmefakultetet», basert på livet og skriftene til den sterkt kontroversielle amerikanske Valeria Solana, grunnleggeren av prosjektet SCUM (Society for cutting up men). Her som i flere av sine romaner blander hun biografi, fakta og fiksjon. Slik hun også gjorde i «Beckomberga. Ode til min familie», der et dramatisk innhold blandet med poetisk prosa ble en sterk mikstur. Sara Stridsbergs som ble valgt inn i Svenska Akademien i 2016, trakk seg ut i 2018 i forbindelse med skandalene rundt den såkalte «Kulturprofilen».

Erfaringene og opplevelsene fra denne tiden speiles i en av samlingens kanskje beste og mest originale noveller : «Familien». Sara Stridsberg tar for seg et lite lukket miljø, et hemmelig selskap. Jeg-fortelleren er en ung kvinne som plutselig får en invitasjon til å bli medlem i dette eksklusive selskapet, som holder til i en bygning som minner om «Vinterpalasset i Sankt Petersburg”. Novellen er formet som en type fabel med referanser til «kaninhullet» i «Alice in Wonderlad». Jeg-fortelleren er «barnet» som med undring iakttar de andre medlemmene som “alle er i samme bratte skråning mot døden».

Kanskje ville man forvente en skarpere og spissere tone i en litterær gjenvinning av dette miljøet. Men Sara Stridsbergs styrke er snarere forvandling enn avsløring. Det er en type ømhet som tyter fram i skildringen av disse menneskene som lever i en boble, avsondret fra samtiden, «hun satte pris på langsomheten og tregheten i forsamlingen som sto imot tidens sultne tann der ute, hun tenkte at mennesker med en bok i hånden snart bare ville eksistere i gamle, møllspiste skrifter».

Stridsberg

Typisk for de elleve novellene i boka er bruken av en jeg-forteller, et grep som Sara Stridsberg benytter gjennom hele samlingen. Det gir ofte dette intense nærværet, som er en styrke, men kan naturligvis også oppleves begrensende.

Hunter i Huskvarna

Nydelig kommer det til uttrykk i den fine «roadmovien» av en novelle med tittelen «Vi var rovdyr». Der er scenen en biltur gjennom et amerikansk landskap. I baksetet sitter to barn, og mannen som kjører er opplagt faren deres. Det er det ene barnet, 14-åringen som snakker, hun som alltid har vært alene med faren, men som plutselig får konkurranse av den lille søte jenta Johnny, som en dag sitter i baksetet sammen med henne. Hun dukker bare plutselig opp som troll av eske.

Hvor hun kommer fra er et mysterium, som langsomt avdekkes for leseren.

Mange av personene i disse novellen er gjester i hverandres liv, de dukker opp, blir en stund og forsvinner. Som i livet. Slik jeg-fortelleren i tittelnovellen «Hunter i Huskvarna». En kvinne erindrer ungdomsdagene med den mystiske vennen Hunter. En dag forsvinner han. «Det jeg virkelig elsket, elsket jeg tidlig, så var noe over i meg, etter det har jeg levd på sparebluss». Mange av novellene i denne samlingen er preget av dette vemodet, denne litt triste innsikten i livets forgjengelighet.

Hypnotisk Stridsberg

«Lone Star State» er også en novelle som gjør sterkt inntrykk. Den handler om tilgivelse, et motiv som ikke er ukjent i Sara Stridsbergs forfatterskap. I dette tilfelle om det vanskeligste av alt – om det er mulig å tilgi et menneske som har tatt fra deg det kjæreste i livet ditt.

Alle elleve noveller er ikke like suverene i utførelsen, men ingen av dem kan karakteriseres som svake. Og det går synlige tråder mellom flere av fortellingene. Ikke bare gjennom formen som er valgt og persongalleriet som har mange fellestrekk, men også bruken av et symbol som sommerfugler gjentas i noen av novellene. Det vakre og skjøre som også kan gjenkjennes i så mange av menneskene i Sara Stridsbergs novellesamling. Der drømmen om død og forsvinning ofte ligger like under overflaten.

Da hjelper det at fortellingene i «Hunter i Husqvarna» er nydelig og sirlig pakket inn i en prosa som bare kan karakteriseres som hypnotisk.


Mer fra Dagsavisen