På spikermatta

Biografi

Carl-Johan Vallgren

«Sånn jeg husker det. Mikael Persbrandt»

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Gyldendal

Carl-Johan Vallgren er en anerkjent forfatter, og boka er velskrevet, lett og muntlig i formen, bygd opp kronologisk og anekdotisk. Mikael Persbrandt har gjennom en årrekke vært svensk teater- og filmverdens «enfant terrible», en gudbenådet skuespiller som har tolket de store rollene på Dramatens scene, men først og fremst blitt kjent som Gunvald i den uopphørlige krimserien «Beck». Og enda mer kjent for sitt utagerende liv på Stockholms barer, og for sitt turbulente kjærlighetsliv.

Sånn sett kan denne biografien betraktes som et titteskap i luksusklassen. Endelig skal vi få Mikael Persbrandt i vegg til vegg-versjon. Han legger seg på spikermatta, og pisker løs. Boka byr på det meste, både på det velkjente og gjennomterpede, som forholdet til Maria Bonnevie, og samlivet med Sanna Lundell, oppveksten i en dysfunksjonell familie med store rusproblemer, og et skremmende nærbilde av et menneske på kanten av stupet.

Det er Mikael Persbrandts beretning om egne rusproblemer, om den gjentakende reisen ned til bunnen av flaska og avhengigheten av kokainen som er den mørke motoren i fortellingen. Mikael Persbrandt lyver og dekker over, forsvinner fra filminnspillinger, møter opp halvfull på jobb og drikker seg sanseløs under flyturer på oppdrag for Unicef. Det er episoder og situasjoner som er groteske, som da han endelig skal feire en normal julaften med kone og barn og mor, men ender opp med å smadre juletreet og alle presangene til barna. Eller da han plutselig kler seg naken og viser seg fram for hele filmteamet, bare fordi han synes det er så sinnssykt morsomt. Han innbyr til fest, men forsvinner selv for å få tak i dop.

Deretter skyldfølelsen, skamfølelsen og den evige forsikringen om bot og bedring. Han legges inn til tørk og avrusing, men ender opp i ny rus. Det siste store fallet, som nesten tar livet av ham, skjer i 2014. Da opplever han også et skremmende tilfelle av delirium. Det ender med at skuespilleren endelig blir utredet for en mulig bipolar lidelse. Deretter følger oppstandelsen, godt hjulpet av medisinen litium.

På sitt beste er dette en åpenhjertig og plagsomt ærlig beretning om rusens ødeleggende virkning. Mikael Persbrandt legger seg flat, forteller om skammen, om angsten og om berømmelsens pris. Misunnelsen og bakvaskelsene bak kulissene blir hentet fram, divafakter blir påpekt, uten at leseren kan fri seg den sterke følelsen av at Mikael Persbrandt også kunne være smittet av dem. Carl-Johan Vallgren lar Mikael Persbrandts stemme fylle boka med sine erindringer om en småkriminell, men også ensom ungdomstid, om det såre og vanskelige forholdet til den fraværende faren og om den euforiske oppdagelsen av scenekunsten.

«Sånn jeg husker det» kan sies å ha en slagside mot det dramatisk mørke. Lesningen gir inntrykk av at Mikael Persbrandt levde i en slags evigvarende rus, ustoppelig på barbesøk med gangstere og kriminelle. Men han gjør et forsøk på en oppklaring der han understreker at han i lange perioder var helt normal, reiste på ferier og dro hjem til middag og var sammen med familien. Han betoner også sin sterke kjærlighet til teaterscenen, og hevder at den har vært selve drivkraften i livet hans. Han forteller om arbeidet med skuespillene og om møtet med kjente og mindre kjente skuespillere. Kanskje kunne man ønsket seg et bredere fokus på den engasjerte og lidenskapelige skuespilleren Mikael Persbrandt.

Turid Larsen

Tidligere journalist i Dagsavisens kulturavdeling