Dans og balanse

– Det er noe med disse golvene, sier Austigård.

Vi har akkurat spurt om grunnen til det veldige spranget i tematikk mellom hans første og andre roman. Austigårds debut «Krinsereglane», ble på tross av et nokså smalt temavalg, av opptil flere kritikere omtalt som «den mest originale og humoristiske debutromanen på mange år». Det kunne kanskje ha vært fristende å fortsette forfatterskapet i samme spor?

– Vet, du jeg har begynt å lure på om det ikke er akkurat det jeg har gjort. I «Krinsereglane» drev de jo og gikk rundt og rundt i ring, helt til du kunne se søkket i golvet. I «Taxi for B.A. Beckstrøm» er hovedpersonen så redd for å ødelegge furugolvet sitt at han setter opp matematiske utregninger for å finne ut hvor lite det er mulig å bevege seg rundt i leiligheten. Jeg har ikke tenkt på det før, men kanskje jeg er i ferd med å skrive meg inn i et mønster, spør forfatteren som selv har eikeparkett i stua.

Dramatikk i frysedisken

– Uansett Austigård, det er ikke mange romaner som starter med at den 92-årige hovedpersonen oppdager at det livet han har valgt å leve kanskje ikke var helt vellykket?

– Du, jeg angrer nesten litt på at han er så gammel, det er så mange som har hengt seg veldig opp i akkurat det. Men det jo er skrevet mye god litteratur om 25-30-åringer allerede. Jeg ville først og fremst ha en figur som har opplevd store deler av det forrige hundreåret, og som på en måte er blitt et produkt av 50 år med sosialdemokrati. Jeg har ikke skrevet en bok om gamle folk, dette handler om en spesiell person, nemlig B.A. Beckstrøm.

Og nettopp B.A. Beckstrøm-figuren kvernet lenge rundt i forfatterens hode før historien endelig løsnet.

– Jeg gikk på Aschehougs forfatterskole, og vi ble sendt ut på en skriveøvelse for å skildre en person i nærbutikken. Det var da jeg så han, han sto der bøyd over frysedisken og ribba og så ut som om han hadde mistet tråden fullstendig, sier Austigård, som lar hovedpersonen sin gjennomgå et svært dramatisk personlig øyeblikk nettopp der ved frysedisken.

Balansekunst

– Mens Beckstrøm står der og kjemper med seg selv over juleribba 2006, ser vi at Norge, slik han kjenner det, har opphørt å eksistere. Det norske kollektivet, den store massen har forsvunnet til fordel for et fokus på individet, som kan og vil synes. Mens Beckstrøm har brukt et helt liv på å være usynlig, er det nå lov å være utbasunerende. Der kommer Ali inn i bildet, sier Austigård.

For den gamle byråkraten får selvfølgelig ikke leve resten av romanen i fred, en taxisjåfør blir et forstyrrende element i hans bittelille verden.

– Ali tenker at han er sin egen lykkes smed, og har derfor bestemt seg for å skrive den første innvandrerromanen. De to er vidt forskjellige, selv om de etter hvert oppdager at de begge leser Morgenbladet og er opptatt av Rune Slagstad, sier forfatteren.

Som i den forrige romanen er historien fortalt med både mørk humor og litt tristesse, denne gangen har forfatteren også inkludert et nesten umerkelig snev av magi.

– Gode romaner handler om balanse. Selv så jeg risikoen i at hvis Beckstrøm ble for blek og usynlig, ville ingen bry seg om han, mens hvis han ble for eksentrisk ville ingen tro på han. Det har også vært en vanskelig balansegang å gjøre han komisk, men ikke latterlig, jeg håper at jeg har fått det til.