---
KUNST
Oslo kommunes kunstsamling
«En kunstsamling på vei»
Gamle Munch
Til 16. mars 2025
---
Oslo kommunes kunstsamlinger får ha meg unnskyldt, men det blir for dumt når kommunens kulturetat ikke vil ta ordet «utstilling» i sin munn. De påstår at «En kunstsamling på vei» ikke er en utstilling, men en «presentasjon». Fra januar 2022 til og med september 2024 har de kjøpt inn noe mer enn 200 kunstverk, og nå viser de resultatet på Gamle Munch, det tidligere museet på Tøyen.
De viser kunsten lent mot veggene på spesiallagede treklosser og i enkle montere i form av rammeverk i tre, frittstående trådskjermer og metallhyller. Presentasjonen gir en oppsiktsvekkende og luftig effekt. Det er tydelig at utstillingen er satt sammen og presentert av folk som vet hva de driver med. Presentasjonen er publikumsvennlig, oversiktlig og fint organisert. Og kunsten kommer med et mangfold som har noe for alle: Du skal være ganske uinteressert hvis du ikke finner noe du liker i utstillingen.
Les også: «Prima Facie»: Briljerer i det brutale og vonde
Oslo kommunes utstilling går utenpå Høstutstillingen
Nasjonalmuseet har et større innkjøpsbudsjett enn Oslo kommune. Men statens fremste visningssted må fordele pengene på arkitektur, design, kunsthåndverk og historisk kunst i tillegg til samtidskunst. Kommunen kan konsentrere seg om det siste. Resultatet er at kunstsamlingen, på vegne av byens innbyggere, kan kjøpe og bestille kunst med en bredde som engasjerer, provoserer og behager. Innkjøpene er en kavalkade av det beste som er vist i Oslo (og Norge – etatens innkjøpskomite kan kjøpe inn over hele landet) i denne perioden. Utstillingen går utenpå Høstutstillingen, og den inneholder flere overraskelser som viser at etatens innkjøpere tråler det som finnes av små, kunstnerdrevne visningssteder, private gallerier og kunstsentre.
Kommunens kunstsamling viser at de følger nøye med og har et øye på ting som beveger seg i tiden. For eksempel har kommunen kjøpt den samiske kunstneren Anders Sunna da han stilte ut på Nitja for et år siden. De har også vært på Høstutstillingen og kunsthåndverkernes årsutstilling, der de har plukket fine og viktige verk, blant andre Siri Berqvams flotte tekstil-tepotte fra Årsutstillingen i Drammens museum i 2022 og Hanan Benammars marmorblokk med teksten «Erkjennelse, Innsikt, Kunnskap» fra Høstutstillingen 2020. Kunstverket laget hun som et svar til kunsthistoriker Tommy Sørbø, etter at han disset hennes konseptuelle kunstverk i NRK-serien «Folkeopplysningen». Verket fungerer også utmerket som en kommentar til debatten rundt serien om familien Nerdrum, det klassisk figurative maleriet settes opp mot modernismens mangfold.
Les også: Derfor er Odd Nerdrum så kontroversiell i kunstmiljøet
Kunstsamling med Olav Thon og Christopher Nielsen
Kunstsamlingen demonstrerer også en bevissthet om at de skal representere alle innbyggere i kommunen, uavhengig av kjønn, rase, legning og andre faktorer som påvirker den enkeltes sosiale status. Representasjon er viktig for å bekrefte individers verdi og menneskeverd, og der kan kunsten bidra positivt. Det er godt å se at flere kunstnere med innvandrerbakgrunn er representert, men det er kanskje ikke mange nok i forhold til den andelen de utgjør i Oslos befolkning?
Skeive og transpersoner er godt representert gjennom Lars Korff Lofthus’ malerier og Linda Bournane Engelberths fine fotoserie «Outside the Binary». Gisle Harr viser ytterpunktene på den sosiale rangstigen med sin fine skulptur av rengjøringsdamen «Wenche» og den morsomme Lego-skulpturen av den nylig avdøde milliardæren Olav Thon. Og samfunnets «utstøtte» kommer til syne i Christopher Nielsens malerier. De står godt sammen med Marit Wiklunds «Punker 2» fra 1981, et historisk viktig verk som nå får sin renessanse.
Les også: Håkon Bleken (1929–2025) – en glitrende kunstner og en brysom mann
Utstillingen viser også at kommunen har en historisk bevissthet og supplerer samlingen med innkjøp av viktige verk fra sentrale kunstnerskap. De har for eksempel kjøpt en skulptur fra 1983 av Per Kleiva, og de har kjøpt fine verk av markante kunstnere som Wenche Gulbransen, Peter Opsvik, Inge van der Drift og Frans Widerberg. Noen få utlendinger, som finske Paul Osipow, er det også blitt plass til.
Sammen med Ahmed Umar (15 verk) og de 18 verkene av Hjorth & Kjølaas (Siri Hjorth og Sebastian Makonnen Kjølaas), er antagelig Crispin Gurholt den kunstneren som er best representert. Han er innkjøpt med over 30 verk fra hans betydningsfulle «Live Photo»-serie, der mange av dem er fotografert i Oslo. Andre er bare innkjøpt med ett verk, men det gjør dem ikke mindre betydningsfulle. Jorunn Hancke Øgstad og Eline McGeorge er blant dem hvis enkeltverk gjorde et sterkt inntrykk.
En stor andel av den innkjøpte kunsten er allerede utplassert i kommunens mange bygninger. De kan ikke vises fysisk i utstillingen på Gamle Munch, men de er allikevel med i utstillingen i form av fotografier i et eget prosjektrom. Her finner du blant mye annet mangfoldige utsmykningsprosjekt til flere skoler, Christine Aspelunds fine «Hvilende kamel» og Lars Ø. Rambergs «Tillit»-installasjon i høyblokken på Økern.
Oslo kommunes kunstsamling på Gamle Munch
Sistnevnte har kommunen bare bidratt til, men installasjonen har satt merke etter seg og skapt debatt som kanskje oppleves enda viktigere nå, etter at Donald Trump er innsatt som president i USA. Det er også flott at Oslo kommune har sikret innkjøp av Tor Jørgen van Eijk viktige videoverk «Immediate thereafter», om terroren 22. juli 2011. Verket eksponerer en stillferdig sårbarhet som avdekker terroristens grusomme handlinger med stor følsomhet. Det er kunst med eksistensielle dimensjoner.
I tillegg til all den gode kunsten, viser denne utstillingen også hvor godt egnet det gamle Munchmuseet er for akkurat dette formålet. Bruken av Gamle Munch som utstillings- og arrangementsarena er et kommunalt forsøksprosjekt ut året. Det har fungert så bra at det er all grunn til å forlenge prosjektet inn i evigheten. Etter høstens katastrofale kulturpolitikk fra byrådet, har det tidligere kulturbærende partiet Høyre nå muligheten til å rette opp noe av inntrykket, hvis de gjør Gamle Munch til et permanent visningssted.
