---
6
TEATER
«Prima Facie»
Av Suzie Miller
Regi: Maren E. Bjørseth
Med Maria Kristine Hildonen og Elisabeth Mørland Nesset (musiker)
Riksteatret
---
«Nå vet jeg at når en kvinne sier «nei», enten med ord eller handling, er det verken subtilt eller uleselig», sier forsvarsadvokat Tessa Ensler i forestillingen «Prima Facie». Hun sier det ikke i kraft av å være den knalltøffe stjerneadvokaten som har ført og vunnet saker for en rekke menn som har stått tiltalt for voldtekt og overgrep. Hun sier det som en erkjennelse, som offer, etter at hun selv er blitt utsatt for et overgrep.
Australske Suzie Millers sterke og dypt engasjerte drama «Prima Facie» har norgespremiere på Riksteatret, og skal vises landet rundt før det kommer tilbake til Oslo og Nationaltheatret. Monologens tematiske utgangspunkt er at rettssystemet, med lovgivere og domfellelser, gjennom generasjoner er blitt formet av menns erfaringer. Underliggende stiller den også spørsmål om klasse og privilegier, om diskriminering og om muligheter, bakgrunn og kontakter.
Maria Kristine Hildonen i «Prima Facie»
Konkret handler det om forsvarsadvokaten Tessa Ensler (Maria Kristine Hildonen), som har klippefast tro på loven, men som møter seg selv og et system hun har dyp tillit til i døra. Selv om Miller er australsk, og de sosiale forholdene og systemet hun beskriver ikke er helt likt det norske, er stykket høyaktuelt også her hjemme. Det går inn i den pågående debatten om en samtykkelov, og selvsagt i det universelle med at kvinner – og et færre antall menn – ofte ikke når fram i rettsapparatet etter overgrep på grunn av bevisets stilling.
Maria Kristine Hildonen er eneste skuespiller på scenen. Men du har aldri inntrykk av at hun er alene. I en fysisk og psykisk kraftprestasjon av en monolog gir hun oss Tessas historie, maner henne fram ikke bare før, under og etter voldtekten, men også i møter og dialog med klienter, venninner, moren og kolleger. Og ikke minst han som forgriper seg på henne, i en brutal, konfronterende og direkte scene som Hildonen og regissør Maren E. Bjørseths løser på enkleste og dermed vanskeligste vis. Denne ene vonde scenen alene er skuespillerkunst i særklasse, men «Prima Facie»s gjennomgående styrke er at Hildonen spiller ut alle aspekter ved Tessa-karakteren like sterkt og uten forbehold gjennom stykkets mange lag av stemninger og skifter.
Les også: «Min middag med André»: Vekker appetitten etter mer
«Prima Facie» betyr ved første øyekast, eller «tilsynelatende». Det er gråsonen i uttrykket og Hildonens levende spill som gir ild til stykket. Men det er ingen gråsoner over selve produksjonen. Bjørseths regi er stram og konkret. Hun vektlegger de emosjonelle svingningene hos hovedpersonen vel så mye som selve handlingens buktninger og brå kast. Når publikum benkes i salen, er Hildonen allerede på scenen, danser, tripper og skyggebokser på den skråstilte scenen, mens perkusjonist Elisabeth Mørland Nesset slår takten til bevegelsene, eller er det omvendt, på trommene.
Forsvarsadvokat
Tessa er en ettertraktet stjerneadvokat med sedelighetssaker som spesialitet. Hun elsker loven og mener alle har rett til et forsvar. «Jobben min er ikke å vite», sier hun selvsikkert om hvorvidt hun er opptatt av skyldspørsmålet til de hun forsvarer. Den første delen er en svir av en forsvarsadvokats illusoriske framstilling av sin egen fortreffelighet. Hildonen som Tessa avslører triksene, hvordan hun skyter fra hoften og forvirrer vitnene. Hun er jegeren som jager inkonsistens og tegn til tvil. Vitnene er byttet, og når de går i fella går den anklagede fri.
«Prima Facie» er sterk kost, dramatisk, til tider humoristisk som i den lekende innledende dansen rundt et «bytte», og gjennomgående spenningsfylt som det rettsdramaet det også er. Det kan i sammenhengen kanskje ikke kan kalles underholdende, men Bjørseths regi er som et ritt som river publikum med seg fra og med starten, da Hildonens oppvisning i improvisatorisk overmot og overtenning glir over i den glødende, ekspressive selvsikkerheten som kjennetegner personer som føler de er på toppen av verden, som behersker situasjonen til fulle.
Les også: Spiller opp «Once» med hjerte og smerte
Tidlig etableres det en større dybde i både stykket og Tessa, som når hun forteller om at hun drar hjem til moren, som vasker kontorer lik dem datteren jobber på, og når hun skildrer hvordan broren har stø kurs mot det stupet som gjerne ender i en rettssal. Tessa kommer fra trange kår. Hun gikk ikke på de beste skolene, men med toppkarakterer ble hun skrankeadvokat mot alle odds. Hun er seg denne bakgrunnen bevisst i den sosiale og jobbmessige omgangen med kolleger som kommer fra de beste privatskolene. Hun er populær og får jobbtilbud ingen andre får. Men vi aner at bakgrunnen kan slå tilbake på henne.
Norunn Standal og Alva Brosten
Norunn Standals skrå scene skal da også skråne mer etter hvert. Symbolikken idet Tessas tilværelse raser sammen, griper. Veggen som Standals scene danner, i tospann med hennes egen trykkende lysdesign, er like virkningsfull som den er enkel og smart. Alva Walderhaug Brostens kostymer viser klasse i dobbelt forstand, mens Sjur Miljeteigs musikk, intuitivt og til fulle konsentrert støttet av trommeslager Nesset, blir navet i en forestilling som nærmest piskes framover av Hildonens levende, naturlige og rent ut rytmiske monolog som ivaretas også i bevegelsene av koreograf Magnus Myhr.
Selve saken har nettopp den kompleksiteten som gjør rettsforfølgelse til en lottokupong, som gjør at personer som utsettes for overgrep både vegrer seg for og gjerne blir advart mot å anmelde. I dette tilfellet handler det om to personer som kjenner hverandre, som har hatt sex før, som kanskje eller kanskje ikke har et forhold, som har vært ute en sammen på en svært fuktig kveld på byen, ledd og flørtet.
Les også: Peter Pan flyr høyt på Nye Hjorten og på Stargates musikk
«Prima Facie» skrevet av Suzie Miller
Suzie Miller har selv studert juss og har praktisert som menneskeretts- og forsvarsadvokat, og stykket kan ses som en utforskning av hvordan et overgrep «gjør det mulig å se hvordan jussen omskriver en kvinnes erfaring av et grusomt lovbrudd», som hun selv sier. Miller har vunnet en rekke priser for stykket, og apropos skuespillerbragd fikk «Killing Eve»-stjernen Jodie Comer braksuksess med den britiske oppsetningen.
Hildonen gjør en rørende og rå skuespillerprestasjon, også inn i taktskiftet da Tessa rådvill, usikker og nedbrutt løfter seg opp til den siste desperate forsvarstalen for seg selv, eller snarere et kamprop mot et system hun ser svikter der og da under beina på henne. Her overrumpler manus i et brudd fra det skildrende og personlige, til det politisk agiterende og argumenterende, også det framført med den stille intensiteten som gjennomsyrer hele forestillingen.
Turnépremiere på Riksteatret i Mo i Rana 8. februar. Spilles landet rundt før Nationaltheatret i Oslo står for tur fra 25. april til 21. juni.
