---
NOVELLER
Lars Saabye Christensen
«Haren og andre noveller»
Cappelen Damm
---
Ingen er i tvil om hvem som skriver. Her er en sofistikert blanding av gjenkjennelige litterære kvaliteter og møter med forbløffende livsskjebner. Det hele utspilles i et Oslo hyllet inn i en lett nostalgisk 1960- og 1970 talls atmosfære. Forfatteren krysser sine spor, minner og erindringer drypper inn. Da er Lars Saabye Christensen på sitt beste, og det er han denne gangen, nesten 12 år siden hans forrige novellesamling, «Stedsans» i 2013.
Alt er her, den underfundige, litt mørke humoren, paradoksene og metaforene. Mennesker som sier for mye eller for lite på de gale stedene. De som angrer seg, men alltid for sent. De som så gjerne være gode og gjøre det riktige, men får det ikke til. De lyver og kommer til kort. Eller de dør, plutselig. Lars Saabye Christensen viser fram det ustyrlige livet i dette forbløffende vitale og kreative språket som bare er hans.
Man blir litt mer glad i menneskeheten ved å lese de 19 novellene. Inngangsnovellen «Ja» er en nydelig trist-munter hverdagskomedie. Der det usagte er like viktig som det sakte. Åpningslinjene er typisk saabyske: «Forfatteren Tim Lott gikk i sine egne tanker. Der pleide han som oftest å gå». Og da kan det også gå riktig ille.
Han blir bitt av hunden Bruno, en stor hund som luftes av den lille jenta Beate. Den engstelige forfatteren tenker straks hundegalskap, og deretter avliving. Hunder som biter må avlives. Mange mener det. Særlig kranglevorne naboer.
Denne elegante fortellingen, som på suverent vis blander humor og sorg, tristhet og latter gjenfortelles med nye ord og nye vendinger i sluttnovellen «Nei». En slags frekk vri som forfatteren serverer leseren med et glimt i øyet: Det finnes så mange muligheter og sideveier i livet. Jeg har bare vist fram to.
Det er her forfatteren Lott kommer fram til konklusjonen: «Hvis livet er et prøverom, er døden premieren». Men kanskje er han ikke helt fornøyd med ordene. Disse tilfeldighetene og mulighetene og konsekvensene viser han fram i samtlige av novellene. De fleste er lange, og underveis kan man tenke at de er for lange, kommer ikke snart slutten? Men da gjør forfatteren en overraskende sving, og novellen friskner til og får mer oksygen. En biperson står fram og tar ordet. Eller det skjer noe som ikke kan skje: En teppehandler fra Glassmagasinet flyr over Briskeby under et knippe heliumballonger, som i et maleri av Chagall.
En debutant får Tarjei Vesaas debutantpris, men klarer ikke siden å skrive på grunn av en eneste uoverlagt setning fra en eldre kollega. Debutanten hevner seg, på finurlig vis, og livet tar en helt annen retning enn han hadde tenkt. Her skal innskytes at også Lars Saabye Christensen fikk denne viktige prisen i 1976 for «Historien om Gly».
Det er mange gjenkjennelige figurer i dette novelle-universet. Ikke bare ensomme forfattere i egne tanker, men også skolegutter som drømmer om punsjeboller. De siste står nok for noen av samlingens mest sjarmerende innslag. Her er også en misforstått kunstner som blir kjemperik – etter sin død – i «En kunsthistorie». Men så handler det om noe helt annet enn kunsthistorie, kanskje om kjærlighet og en motorsykkel. Eller som fortelleren skriver : Og dermed er ikke dette lenger en kunsthistorie bare enda en fortelling om noen mennesker som prøver, mislykkes og prøver på nytt, kort sagt som de aller fleste».
Forfatteren Lars Saabye Christensen kan tillate seg det meste, hoppe inn i fortellingen og komme med en kommentar eller en refleksjon. Og det føles helt greit. Som i tittelnovellen «Haren», som er samlingens lengste, på over 70 sider. Den handler om å løpe, om å vinne eller tape, og om forholdet mellom den eldre treneren Åge Berg med det dårlige ryktet fra noe som skjedde under krigen – og den unge Roar Madsen. Han som er så god til å løpe, men som løper feil distanse. Du må ikke løpe for kort, men heller ikke for langt, sier denne treneren. Du må løpe mellomdistanse. Også de mindre sportsgale har mye glede å hente i denne fortellingen, som har overraskende innslag om gamle Edderkoppen Teater, og som derfor handler om mye mer, eller kanskje noe helt annet enn løping.
Eller det kan handle om et ekteskap som går sin skjeve gang, som i «Snøen i luften». Der ektemannen Jarl anstrenger seg for å finne stygge gaver til sin kone. Ikke den store lidenskapen her, men kanskje noe annet, noe som ikke er helt å forakte i livet, nærvær for eksempel. Fravær av ensomhet. En trist historie, men sann. En type kombinert øvelse som Lars Saabye Christensen behersker overlegent.
Fortellingene med mest sjarm hører til i kategorien gutteliv i Oslo vest, på Skillebekk, i Bondebakken og i Gyldenløves gate. Som i novellene «Klasse» og «Overdådig», der forfatteren briljerer i kunsten å sette overdådige drømmer opp mot en virkelighet som kan synes å overgå drømmen, men viser seg å være en nedtur. Livet kan gi deg en midt i fleisen selv når det dreier seg om noe så enkelt og vidunderlig som punsjeboller kjøpt i Bondebakken.
Det er ingen stor dramatikk i novellene til Lars Saabye Christensen. Det handler om det helt enkle og uforutsigelige livet slik det spilles ut i hovedstaden i et land langt mot nord. Det er så mye lys og varme i disse fortellingene som gjør dem oppkvikkende og ubehagelige på samme tid. Og dette språket som ruller gjennom sidene på sin egen, originale tyngde, så forbløffende nytt og friskt hver gang Lars Saabye Christensen forsyner oss med en bok.
