---
Roman
Sigbjørn Skåden
«Planterhaug»
Cappelen Damm
---
Helten heter Huuva. Politimann fra Mysen, med røtter i den lille bygda Planterhaug i Ofoten i Nord-Norge. Da Huuva var liten, tilbrakte han feriene nordpå. Men idet han ankommer bygda på første side av Sigbjørn Skådens originale roman, har det gått mange år siden sist.
Huuva er tilbake av en grunn. Våren før døde den gamle alkisen Nilsen i blokkleiligheten sin. «Naturlige årsaker», konkluderte det lokale politiet. Mon det, undres vår mann. Han vil prøve å finne ut hva som faktisk skjedde. Selv om det nå er blitt høst, og eventuelle spor kanskje ikke er så ferske som de en gang var.
Det spiller uansett rolle for Huuva. Han har en slags sjette sans. En evne til å «se» ting, eller kanskje heller føle dem, som tjener han godt i arbeidet som politietterforsker sørpå.
Men i Sápmi gjelder andre regler. Eller?
Les også: – Dagens skole er ikke for alle, mener psykolog og krimdebutant (+)
Det viser seg raskt at Huuva har både fordeler og ulemper i rollen sin som halvt innafor, halvt utenfor i Planterhaug-bygda. Dessuten at mysteriet han baler med ikke bare gjelder den avdøde fylliken Nilsen, men også noe langt mer personlig. En familietragedie ligger bak barndommens brå brudd med bygda Huuvas far kom fra. Hva skjedde den dagen niese Petra forsvant?
Mysteriet drar i Huuva. Og i leseren.
«Planterhaug» er ingen klassisk krim der alle tråder knyttes sammen i en lekker liten løsning i siste kapittel. Men den har nordisk noir-sjangerens driv. Her skjer underlige ting. På ekte? Eller bare inni folks hoder?
Spiller det egentlig noen rolle om tykjen, altså djevelen, faktisk eksisterer, så lenge folk handler som om han gjør det? Huuva inkludert, med evnene sine.
Han passer godt i den klassiske rollen som «hjemvendt sønn» – en mystisk helt av den heller tause typen, som tenker mer enn han taler. Huuva deler neppe alt han har på hjertet, verken med folk rundt seg eller med den som leser.
I Sápmi gjelder andre regler. Eller?
Den ene underlige eksistensen etter den andre dukker opp. Og passer inn, i dette surrealistisk-burleske romanuniverset.
I en vill, halvt erotisk, halvt kvalmende seanse er en avkledd mann, ei gryte fiskestuing, og en ung kvinne med seks fingre er bare noen av elementene. Et underlig ur-vesen er visst nok en frosk, men snakker som en mor. Et spill kan muligens forutse samenes framtid, og en sjakkvirtuous får brikkene til å danse. Måltidene damper av lever, nyrer, blod og urin, samt fugler fra feil årstid. Ei blokk står midt i ødemarken, med sauer i sjette etasje. Skyggefolket har kanskje, eller kanskje ikke, noe med tykjen, djevelen, å gjøre. Så også helgen-ikonet på veggen. Det brenner, og Huuva går glipp av kunnskap han ville hatt interesse av.
Mystiske syner. Underlige værfenomen. Plutselige smell. En predikant og en sjeleseer. Mye i «Planterhaug» utspiller seg et sted mellom realisme og mystikk. Tida mister takten. Hva som faktisk er sant er ikke lenger så lett å vite.
Hvilke kår har forfedrenes tradisjoner og språk i ei tungt fornorska, men opprinnelig samisk bygd?
Det betyr ikke at romanen er vanskelig å lese. Skåden skrev boka på tornesamisk først, og omarbeidet og oversatte til norsk etterpå. Et fiffig grep, som fungerer fint, er at forfatteren lar fortelleren og Huuva bruke bokmål, mens planterhaug-folket er gjengitt på dialektnær nynorsk. Samiske ord og stedsnavn dukker opp, men blir forklart der det er nødvendig.
Les også: Stefaren forgrep seg på henne hele barndommen. Boka hennes ble en sensasjon (+)
Under mysteriet, bak handlingen, ligger en utforskning av «det samiske». Hvilke kår har forfedrenes tradisjoner og språk i ei tungt fornorska, men opprinnelig samisk bygd?
Skåden har ikke tidfesta historien sin, men basert på at Huuva får kjøpt seg middag for 11 kroner, lander vi vel på 1970-80-tallet. Arbeidet med å gjenreise samisk stolthet etter tiår med statens skammelige fornorskning er startet. Men vi er før etableringen av Sametinget i 1989. Før det samiske flagget ble vedtatt i 1986. Lenge før det ble obligatorisk at skolebarn i hele landet skal lære om samisk kultur og språk.
Huuvas far het Pedersen. Ikke Huuva. Folk i Planterhaug vet ikke helt hva de skal tenke om navneendringen. «Huuva, kem er det som heiter sånt i Oslo?» lurer en gammel kall. Tiår med skampåføring setter seg i margen.
I hvert fall kan replikken tolkes sånn. Skåden driver ikke med skeimating her. Han viser fram tradisjoner og tankesett, men uten pedagogiske fotnoter som bare ville forflatet og disneyfisert «det samiske», hva nå enn det liksom er. Kanskje fins det mer mellom himmel og jord enn søring-norsk kultur anno 2025 tar innover seg. Kanskje er romanen først og fremst et slags magisk-realistisk eventyr. Kanskje stemmer begge. På likt.
«Planterhaug» handler dels om tilhørighet. Men den kan også leses som en slags western, der den mystiske fremmede ankommer bygda med tung bagasje. Eller som en romanse. Kan det bli noe mellom Huuva og en viss pensjonatvertinne?
Dessuten er her humor, særs av det svarte slaget. Sigbjørn Skåden har skrevet en frisk og annerledes roman, med stålkontroll på alle sine språklige krumspring.
Les også: Bokvåren 2025: Her er våre tips! (+)
Les også flere bokanmeldelser, forfatterintervjuer og litteraturnyheter i Dagsavisens boksider
