---
5
FILM
«Beetlejuice Beetlejuice»
Regi: Tim Burton
US4 – 2024
---
Tim Burton har hatt en humpete karriere etter at han slo opp med Johnny Depp, og langt fra alle satte like stor pris på hans dukkeanimasjon «Frankenweenie» (2012), «Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children» (2016) eller Disney-nyinnspillingen «Dumbo» (2019) som jeg personlig gjorde. Han fikk heldigvis en stor hitt med Netflix-serien «Wednesday», noe som muligens ga vind i seilene til hans lenge planlagte oppfølger til «Beetlejuice» (1988). En av Burtons mest oppfinnsomme, særegne, fantasifulle eventyr, samt en av de rareste filmene som noensinne ble en stor kassasuksess på åttitallet. Den fostret en barnevennlig tegnefilmserie med nærmere hundre episoder, flere dataspill, tegneserier, ungdomsbøker og en scenemusikal. Men ingen oppfølger, frem til nå.
Det har vært gjort sporadiske forsøk på å gjenopplive denne hyperaktive kaosdemonen: et manus med tittelen «Beetlejuice Goes Hawaiian» sirkulerte rundt i bransjen i mange år, men prosjektet ble til slutt skrinlagt. At det skulle ta over 35 år før det kom en fortsettelse er definitivt i lengste laget, og fallhøyden fatal. Den frodige fantasirikdommen til Tim Burton ser dessverre ut til å ha tørket litt inn de siste årene, så det er naturlig å møte «Beeetlejuice Beetlejuice» med en sunn dose skepsis. Noe som gjør det til en enda større glede å kunne si at denne forsinkede fortsettelsen fungerer over all forventning, og er Burtons mest vellykkede film på over to tiår.
For en sjelden gangs skyld ser han ut til å ha fått sjansen til å slippe seg helt løs og være hundre prosent Tim Burton, uten brysomme mellomsjefer som prøver å bremse kreativiteten. Ingen har engang frarådet ham å benytte den metoo-rammede huskomponisten Danny Elfman, så det er bare å belage seg for mer «BOM-BOM-BOM-BOM, diddeli-diddeli-diddeli-diddeli, BOM-BOM-BOM-BOM, diddeli-diddeli-diddeli-diddeli»-musikk.
«Quislings siste dager»: En påminnelse om hvordan despotene kan komme til makten (+)
Siden sist har klarsynte Lydia Deetz (Winona Ryder) gjort et levebrød som den pillemisbrukende programlederen for spøkelsesjeger-realityserien «Ghost Show», som er produsert av hennes patologisk upålitelige forlovede Rory (Justin Theroux). Datteren Astrid (Jenna Ortega) har null tro på overnaturlig tullballeri og er overbevist om at moren er en åndelig lurendreier. De har hatt et anstrengt forhold helt siden Astrids miljøverner-pappa Richard (Santiago Cabrera) ble spist opp av Piranha-fisk i Amazonasjungelen, men familien gjenforenes etter at bestefar Charles blir spist av hai.
Begravelsen arrangeres i Deetz-klanens hjemsøkte kråkeslott i Winter River, Connecticut, der Lydias stemor Delia (konsekvent vittige Catherina O’Hara) gjør sitt beste for å forvandle hele sorgprosessen til en «performance art»-forestilling. I det siste har Lydia blitt plaget av visjoner av den demoniske plageånden Beetlejuice (eller Betelgeuse som han egentlig heter, uansett spilt av Michael Keaton), som bare kan manifestere seg i de levendes verden hvis noen sier navet hans tre ganger på rad. Han har sine utfordringer nede i det byråkratiske dødsriket, og jages av sin gamle ekskone Delores (den typen birolle som garantert ville ha gått til Tim Burtons ekser Helena Bonham-Carter eller Lisa Marie for noen år siden, men nå isteden spilles av regissørens nåværende kjæreste Monica Bellucci).
«Blink Twice»: Regidebuten til Zoë Kravitz er en effektivt fortalt og lekkert iscenesatt thriller (+)
Hun har etter rundt 600 år våknet til live takket være en lei gulvboningsulykke, og stifter seg selv sammen i «Corpse Bride»-stil før hun går ut på hevntokt. Et problem, siden Delores er en sjelsugende heks som akter å kverke Beetlejuice for godt. Han legger dermed en plan for å stikke av til overflaten og endelig gifte seg med Lydia.
Sier nærmest seg selv at alt utspiller seg i opptakten til Halloween. Til tider blir dette et oppsamlingsheat av Tim Burtons faste fikseringer, med alt det innebærer av likbleke, mørkhårede kvinner i svarte korsettkjoler, avkuttede hender, skjeletter, skumle fjes, hvite hagegjerder, ekteskapsfobi, synkrondans og flere referanser til hans favorittregissør Mario Bava. Normalt er det et nådestøt når regissører blir en egen stilretning og står i fare for å bli en parodi på seg selv.
Les også: En poengløs oppdatering av nittitallsklassikeren «The Crow» (+)
Burtons sporadiske forsøk på å løsrive seg fra fortiden har frarøvet ham særpreget og de skarpeste redskapene han har som filmskaper, så det er en sann fryd å se ham tilbake der han trives best. «Beetlejuice Beetlejuice» er Tim Burton på revitalisert hjemmebane, og blir noe mye mer enn bare en studiosanksjonert nostalgitripp. Den lange inkubasjonstiden har sørget for at manuset (kreditert til «Wednesday»-skaperne Alfred Gough og Miles Millar) er konstant oppfinnsom og skikkelig gjennomarbeidet.
Historien ser ut til å være en kombinasjon av flere separate manusutkast skrevet i årenes løp, noe som gjør «Beetlejuice Beetlejuice» i overkant tettpakket, lettere kaotisk og overlesset av løsrevne elementer – men det er helt i tråd med den første filmen, og alt fungerer over all forventning. Til dels fordi Tim Burton ikke lener seg makelig tilbake på dem typen digitale spesialeffekter som har fått hans siste filmer til å se såpass syntetiske ut. Isteden er det meste iscenesatt med hjelp av håndfaste gamleskole-effekter; latekssminke, dukker, modeller og stop-motion-animasjon som forsikrer at den visuelle stilen er nærmest identisk med originalen.
Dette er dessuten en god påminnelse om hvor fordømt allsidig og konstant severdig Michael Keaton er, og det er i seg selv imponerende at han sømløst klarer å gjenta denne groteske glansrollen med energinivået på topp i en alder av 73 år. Enda mer imponerende at filmen som helhet matcher hans energinivå, og at Tim Burton endelig ser ut til å ha gjenfunnet entusiasmen. Han har klart å iscenesette en oppfølger som er fullverdig originalen; et overraskende morsomt overskuddsprosjekt og en sann, morbid fornøyelse.
