Museum for den odde kunstneren

---

KUNST

Odd Nerdrum

Åpningsutstilling

Nerdrum museum, Stavern

Til 6. oktober

---

STAVERN (Dagsavisen): «Sovende tvillinger» er ett av Odd Nerdrums sentrale verk. Det møter deg idet du svinger inn i museet fra den hjemmesnekrede resepsjonen. Motivet viser to tvillinger som er reivet i tøy som minner om soveposer. Det skarpe lyset er konsentrert om hovedmotivet, som er plassert mot en brun bakgrunn i et mørkt rom.

Maleriet fra 1987 er godt malt, det er detaljrikt, og fargene er holdt innenfor en begrenset skala. Med sin lett mystifiserende og undrende holdning er maleriet typisk for Odd Nerdrums beste periode på 1980-tallet. Dette er et bilde folk flest vil like, og det setter tonen for en museumsopplevelse mange har store forventninger til.

Odd Nerdrum fylte 80 år mandag 8. april. Det er stor grunn til å tro at museet, som åpnet fredagen før, vil bli tatt godt imot. For selv om han antagelig er den nålevende kunstneren flest nordmenn kjenner til, er kunsten hans knapt nok synlig i norske museer. Han er riktig nok innkjøpt til de fleste museene, men i Nasjonalmuseet, for eksempel, har han bare ett lite maleri i den faste samlingspresentasjonen. Bortsett fra fjorårets utstilling på Fineart i Oslo, noen utstillinger ved Haugar og Astrup Fearnley-museets retrospektive utstilling i 1998, er kunsten hans sjelden tilgjengelig.

Les også: Odd Nerdrum fyller 80 år: – Jeg har ingen idé om å slutte å male

Ideen om et museum ble født for et drøyt år siden, men det har vært planlagt lenge: Gjennom hele karrieren har Odd Nerdrum satt bilder til side, ute av syne for samlere og gallerister. Da skulle man tro at dette museet holder eksepsjonelt høy kvalitet. Og ja, møtet med «Sovende tvillinger» gjør at forventningene til resten av museet settes høyt der oppe. Presentasjonen begynner med det beste, en hel vegg fra 1980-tallet. Dessverre tar det kort tid før publikum skjønner at forventningene bør justeres ned.

Museet er viktig som et korrektiv til de norske museenes mangelfulle presentasjon av Nerdrums kunst. De har noen gode og sentrale verk, som Astrup Fearnley-museets «Mordet på Andreas Bader» (1978). Den beste norske, offentlig eide samlingen befinner seg antagelig ved Haugar Vestfold kunstmuseum. Men siden et flertall av hans viktigste malerier er solgt til utenlandske samlere og museer, er kostnadene ved å lage en retrospektiv utstilling så store at norske museer kvier seg.

Les også: Stavanger kunstmuseum har funnet en radikalt annerledes løsning (+)

«Sovende tvillinger» er bra, men like vel ikke blant hans viktigste malerier. Det kravet er det kanskje bare Nerdrum-museets «Fem syngende kvinner» (2002) som tilfredsstiller. Samlingen, som presenteres i en gammel fyrstikkfabrikk utenfor Stavern, har en overvekt av malerier fra de siste tiårene. Nerdrums beste og viktigste perioder er tynt representert. Det brutalt sjokkerende «Amputasjon» (1974) er Nerdrum-museets eneste verk fra den sosialrealistiske perioden på 1970-tallet. Det er synd, for jeg synes ikke det er blant de beste fra denne tiden.

Rundt 1980 snudde han motivkretsen til fortapte mennesker i golde landskap – en «drømmeaktig, indre og tidløs verden» – for å sitere katalogen. På denne tiden, frem til 1995, er han på sitt beste: Fremragende teknikk kombineres med engasjerende visjoner som fortsatt fascinerer med sine tidløse kvaliteter. Denne perioden er noe bedre representert, med gode malerier som «Sole morte» (Død av solen, 1987) og «Sovende kurer» (1986). I denne salen finner du også et lite utvalg ungdomsbilder fra tidlig 1960-tall, satt sammen med det helt ferske «Pernille» (2024). Det er et bilde av en hermafroditt, et menneske med både kvinnelige og mannlige kjønnsdeler.

Les også: Ruvende utstilling: Poesi, politikk og samisk inspirasjon (+)

Interessen for nakenhet og seksuelle spesialiteter er en interessant sidetråd i Odd Nerdrums produksjon. Ingen som har sett det vil glemme den skjeve, erigerte penisen i «Selvportrett med gyllen kappe» fra 1998. Men museet griper ikke tak i dette. Hovedvekten ligger på malerier fra den siste halvdelen av karrieren. Jeg synes bildene fra denne tiden ikke når opp til de gode periodene på 1970- og 80-tallet.

Tiårene fra 1995 til 2015 var preget av mye turbulens i Odd Nerdrums privatliv, med eksilopphold på Island og i Frankrike, og med rettssak og domfellelse for grovt skattesvik i 2014 som han senere ble benådet for. Det har antagelig ingen sammenheng, men det kunstneriske stilskiftet sammenfaller med at han giftet seg med musikeren Turid Spildo i 1995. De har fire barn sammen, og det er sønnen Øde som er drivkraften bak museet. Odd Nerdrum har tre døtre fra et tidligere forhold.

Les også: «Fifty Shades of Black»: En overraskende rik presentasjon (+)

Museet viser malerier i ytterligere tre store rom. Det sentrale rommet er viet selvportretter, mens den høyre salen konsentrerer seg om temaet morsrollen. En serie følsomt tegnede portretter er samlet i rommet med den gamle fabrikkpipen.

Alt i alt fremstår Nerdrum museum som et kjærkomment, men lite tilfredsstillende, tilbud. Utvalget fra de beste tiårene er utilstrekkelig og lite representativt. Kvaliteten på den store majoriteten av malerier fra tiden etter 1995, er for ujevn. Man skulle ikke tro at påstanden om at han har satt bilder til side med tanke på et museum, er reell.

Les også: Anne-Karin Furunes «På besøk» har et blikk som suger deg til seg (+)

Du kan legge til at interiøret er mørkt og dystert, at belysningen er dårlig og at tittelskiltene er nærmest umulige å lese. Føy til et totalt fravær av veggtekster og utilstrekkelig skilting utendørs. Da får du et museum som har veldig mye de kan forbedre. Bedre formidling og en mer aktiv kuratering av utstillingen med innlån av viktige kunstverk, kan gjøre dette museet mye bedre. Foreløpig fremstår det som hurtig sammenrasket og tilfeldig. Det er et inntrykk som ikke står i stil til Odd Nerdrums beste kvaliteter.

Les også: Leonard Rickhards livsverk imponerer bortenfor alle forventninger (+)