---
KUNST
Britta Marakatt-Labba
«Sylkvasse sting»
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo
Til 25. august 2024
---
Man skulle tro det var godt regissert, men det er en tilfeldighet at Britta Marakatt-Labbas separatutstilling i Nasjonalmuseet åpner samme uke som rettssaken mot Fosen-aksjonistene startet i Oslo tingrett. Den samiske billedkunstneren har hatt stor betydning for aksjonistene, blant annet fordi hun har laget kunstverk som forteller den vonde historien fornorskningspolitikken har påtvunget samene.
I utstillingen kan du (via en QR-kode) høre Gina Gylver, leder av Natur og Ungdom, fortelle hvordan samene begynte å joike «Garjját» (kråkene) da politiet kom midt på natten og bar dem bort fra aksjonen i Olje- og energidepartementet i fjor. I verket med samme tittel viser Britta Marakatt-Labba politiets aksjon mot demonstrantene i Alta-aksjonen i 1981, som hun deltok i selv. Politiet fremstilles som sorte kråker som kommer flyvende over vidda. Idet de lander blir åtselfuglene omgjort til politimenn som marsjerer opp mot bildets høyre kant der de arresterer demonstrantene i Stilla.
De samiske aksjonistenes joik med henvisning til Britta Marakatt-Labbas «Garjját»-broderi, viser hvilken kraft som ligger i det lavmælte uttrykket. Hvert sting er uten betydning i seg selv, men når hennes «Sylkvasse sting» settes sammen skaper det sterke bilder. Samenes historie og nærhet til naturen settes opp mot undertrykking, noe som gir kunsten en styrke som bærer langt bortenfor det visuelle uttrykket.
Den kraften som ligger i de unnselige kunstverkene, har gitt henne, samefolket og samisk kunst stor internasjonal oppmerksomhet: På verdens viktigste kunstutstilling, Documenta 14 i 2017, viste hun «Historjá», et broderi som forteller om samisk historie, samfunnsliv og mytologi. Hun var invitert til tyske Kassel av OCA som del av en samisk kunstnergruppe. «Historjá» ble vist i Documentas hovedhall til veldig stor oppmerksomhet. Til daglig henger det 24 meter lange broderiet på Universitetet i Tromsø, men nå er «Historjá» (som ble laget i 2003–2007) omdreiningspunktet i Nasjonalmuseets utstilling. Det vises i et sort, sirkelrundt avlukke midt i lyshallen – som er mørklagt slik vi er blitt skuffende vant til. Dokumentarfilmskaper Thomas Jacksons film om henne, også den kalt «Historjá», hadde premiere sommeren 2022.
Så det er på høy tid at Britta Marakatt-Labba får denne oppmerksomheten. Hun er født 1951 i Idivuoma på svensk side av Sápmi, men vi i Norge føler like sterkt at hun «er vår». Samene ser på Norden som sitt land, og reinen forholder seg jo ikke til grenser. I tillegg til broderiet «Historjá» i Tromsø skyldes den norske tilknytningen at hun var hun med i Alta-aksjonen i 1981 og protesterte mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. Hun var også med på etableringen av den politisk radikale kunstnergruppen Mázejoavku (Masi-gruppen) i 1978, og hun har hatt tett tilknytning til OCA, Office for contemporary art og tidligere direktør Katya García-Antón.
Nasjonalmuseets retrospektive utstilling, som er den største hun har hatt, skal senere vises to steder i Sverige. Førsteinntrykket er at «Sylkvasse sting» byr på en harmonisk opplevelse: Britta Marakatt-Labba er en historieforteller som lager fengende og tiltalende vakker kunst. Men det skal ikke mye interesse til før du ser dybden i de historiske lagene og politikken som danner bakteppet for kunsten. Veggtekster på tre språk forteller om ulike aspekter ved samisk kunst og kultur. Og du vil raskt oppdage at hun har utviklet seg mot et enklere og renere uttrykk.
Tidligere i karrieren blandet hun teknikker og brukte ulike underlag for broderiene. I senere år jobber hun på lin som er like hvit som snøen på viddene. Rent praktisk er broderiet en hensiktsmessig teknikk når hun følger reinflokken, men utstillingen viser at hun behersker en rad teknikker fra tegning og grafikk via skulptur til installasjon. Til utstillingen har hun laget bestillingsverket «Luođđat» (Spor, 2023). Der advarer hun mot konsekvensene av storsamfunnets industrialisering av naturen, slik vi ser det i byggingen av vindkraftverk i reindriftsområder og den inngripende gruvedriften i Marakatt-Labbas hjemkommune Kiruna, eller Giron på samisk. Hele byen må som kjent flyttes fordi gruvegangene har gjort undergrunnen usikker for å rase sammen.
Sirkelen er et sentralt symbol i samisk hverdag og mytologi. Den dukker opp gjentatte ganger i Britta Marakatt-Labbas kunst, blant annet til slutt i «Historjá». Sirkelen dukker også opp i verk som «Lodderáidaras» (Melkeveien, 2022, tilhører Stortinget) og det symmetrisk oppbygde «Gierdu II» (Sirkel, 2020). I begge disse kunstverkene har hun tatt med små hoder prydet med hornluer. Myndighetene forsøkte å forby de spesielle, samiske hodeplaggene, men i senere år har flere samiske kunstnere hentet dem frem igjen. Britta Marakatt-Labba har interessert seg for de mytiske hodeplaggene siden tidlig på 1970-tallet, men til undertegnede sier hun at hun ikke bruker hornluene selv fordi de har skummelt mytisk kraft.
Når jeg først begynte å se etter, oppdaget jeg at hornluene dukker opp i mange verk. Studerer du broderiet «Historjá» nøye vil du se at det er flere hornluekledde hoder innimellom bjørketrærne helt i starten. Bjørkeskogen representerer den samiske verdens begynnelse, og de små kvinneskikkelsene med de røde hornluene er «Áhkut», vokterne, de som vet, samefolkets mødre. Du skal være oppmerksom for å se de små figurene, for de representerer en stille kunnskap som lever blant det samiske folket, i og med naturen.
Slik, med subtile virkemidler i et lavmælt språk, får Britta Marakatt-Labba gitt uttrykk for et helt folks stolthet og historie. Men hun billedlegger også samenes kollektive traumer i verk som «Garjját» (Kråkene, 1988) og «Girdi noaiddit» (Flygende sjamaner, 1985). Jeg setter henne på linje med musikeren Mari Boine som representanter for samefolket og bærere av deres identitet. Begge to bærer frem en symbolkraft som formidler en særpreget kultur ut i verden. Britta Marakatt-Labbas utstilling «Sylkvasse sting» er så lavmælt sterk at jeg vanskelig kan se for meg at noen vil gå uberørt hjem fra Nasjonalmuseet.
