Radikalt annerledes i Stavanger

---

KUNST

«Den forbudte skogen – Andreas Siqueland og Halvdan Hafstens samling»

Stavanger kunstmuseum

Til 20. mai 2024

---

STAVANGER (Dagsavisen): Spørsmålet om presentasjon er veldig aktuelt nå for tiden, når flere museer satser på nymonteringer av samlingene. Du bør ikke være skuggredd hvis du inviterer kunstneren Andreas Siqueland til å stille ut. Jeg husker godt utstillingen i Kristiansand kunsthall i 2021, der han hadde demontert veggene i huset han bodde i og flyttet dem inn i kunsthallens indre. Han hadde byttet ut byleilighet med gård på landet, på Hadeland, og der hadde han malt landskap og naturskildringer direkte på veggene. Han tok med seg seks rom til Kristiansand, og installasjonen han presenterte gjorde kunsthallen ugjenkjennelig.

Det samme kan du si om kunstmuseet i Stavanger. Heller ikke her er utstillingsrommene til å kjenne igjen etter at Andreas Siqueland (født 1973) har rykket inn. Museet har bedt ham gå i dialog med Halvdan Hafstens samling. Den Oslo-baserte forretningsmannen donerte den til det daværende Rogaland kunstmuseum i 1984. Hafsten (1905–1993) hadde ingen ting med Stavanger å gjøre, men han donerte samlingen fordi museet var det eneste som sa seg villig til å gi samlingen en egen fløy. Dette ble en brekkstang for å få bygd den nye museumsbygningen i 1992.

Frem til 2020 var Hafsten-samlingen litt glemt i museets høyre fløy. Etter fem år i direktørstolen arrangerte Hanne Beate Ueland en utstilling som kastet nytt lys på samlingen og de åtte mannlige, norske kunstnerne som stod bak de 208 kunstverkene. De åtte er for øvrig Kai Fjell (1907-89), Harald Dal (1902-72), Erling Enger (1899-1990), Thorbjørn Lie-Jørgensen (1900-61), Ragnar Kraugerud (1909-87), Arne Ekeland (1908-94), Reidar Aulie (1904-77) og Alexander Schultz (1901-81).

Nå har Ueland fortsatt arbeidet, og i og med at det i år er 40 år siden kunstsamlingen ble donert, har museet valgt å flytte den inn i hovedfløyen til venstre. I de monumentale rommene har Andreas Siqueland gått løs på samlerens møbler fra hjemmet på Grefsen i Oslo. Han har dekorert en seng, et badekar, en gulvklokke og et skrivebord og plassert dem på fargerike tepper slik at møblene fremstår som omdreiningspunkter i utstillingen. Og viktigst av alt: Han presenterer samlingens malerier med sine egne gigantmalerier som bakgrunn. De lysskimrende og fargesterke landskapsmaleriene fyller veggene fra gulv til tak.

Les også: Synger ut mot Israel

Når vi tenker på at den vanlige løsningen er å vise kunst som enkeltobjekter på hvite vegger, er dette grepet så radikalt annerledes som tenkes kan. Noen vil synes at de ulike kunstuttrykkene slår hverandre i hjel. Andre vil synes det er herlig. Jeg faller ned på det sistnevnte fordi jeg opplever at forskjellene er så markant tydelige at det blir en totalopplevelse: Siquelands uttrykk kan knyttes til flere av Hafsten-samlingens kunstnere. De ulike motivene, de aller fleste fra tidlig etterkrigstid, fremhever hverandre fremfor å konkurrere.

Museet skriver at utstillingen «går i dialog med gallerirommets sci-fi-aktig(e) arkitektur; inngangspartiet formet som en glasskuppel og museets store utstillingsrom avsondret fra dagslys med sine marmorgulv og ufo-aktige lysbokser.» Denne avledningen kan synes litt søkt, siden jeg tviler på at særlig mange ser på Stavanger kunstmuseums bygning som «sci-fi-aktig arkitektur». Men utsagnet blir relevant når vi vet at Siqueland er interessert i science fiction, og at han er spesielt opptatt av Andrei Tarkovskys film «Stalker» (1973) og det underlige landskapet filmen beskriver.

Les også: Rasende hevn fra Dev Patel

Hvis vi tar med oss denne bakgrunnen inn i utstillingen, blir landskapsmaleriene enda mer interessante fordi de presenterer en (slik jeg opplever det) positiv visjon av et fremtidig naturlandskap helt uten mennesker. Menneskefiguren er jo hovedobjekt i et flertall av kunstverkene i Hafstens samling. Og siden flere av de åtte kunstnerne var det vi (i ettertid) kaller «tendenskunstnere» med et venstreradikalt, politisk budskap, blir sammenstillingen med Siquelands mennesketomme gigantmalerier et interessant utgangspunkt for refleksjon. Tankevirksomheten kan jo like gjerne ende opp med at Siquelands malerier gir uttrykk for en total dystopi der menneskene er utryddet og naturen har tatt over.

Så langt trenger ingen å dra det. Kunstinspirert tankevirksomhet dreier seg vel mer om å se muligheter enn å trekke konklusjoner. Andreas Siquelands installasjon er først og fremst vakker. Maleriene slår an en tone som kan lede betrakteren til en opplevelse av euforisk lykke. Estetikken og størrelsene er overveldende på en måte som skaper en unik opplevelse. Det å oppholde seg i utstillingen blir som å være omsluttet av en scenografisk installasjon eller et filmatisk univers.