«Fifty Shades of Black»: En overraskende rik presentasjon

---

KUNST

«Fifty Shades of Black»

Henie Onstad kunstsenter, Bærum

Til 4. august 2024

---

HØVIKODDEN (Dagsavisen): Erotikken glimrer med sitt fravær i den nye utstillingen på Henie Onstad kunstsenter. Drøye ti år etter at den erotiske romanen «Fifty shades of Grey» herjet den litterære offentligheten, kan utstillingstittelen «Fifty Shades of Black» oppleves en smule plump. Men det som mangler i henvisningen til romanen (som også ble filmatisert), tar utstillingen igjen med overraskende sensuell kunst og konstruktiv virtuositet. Kuratorene beviser at påstanden holder mål: Dette er en utstilling som virkelig beviser at svart er mye mer enn bare svart.

«Fifty Shades of Black» viser de finstemte nyansene innenfor det begrensede spekteret svart utgjør. Samlingsutstillingen tar sitt utgangspunkt i den (nå, i Norge) lite kjente franskmannen Pierre Soulages (1919–2022). Han var en virtuos maler med et utpreget modernistisk uttrykk, og kunstsenterets grunnleggere, Sonja Henie og Niels Onstad, hadde flere av hans beste verk i samlingen. Centre Pompidou i Paris markerte 90-års dagen med en stor utstilling, noe som inntil da skal ha vært senterets største viet en nålevende kunstner. Han var så feiret og kjent i sin samtid at president Macron hyllet ham etter at han døde 102 år gammel, for to år siden.

Soulages var spesielt opptatt av svart, og midt i den venstre Prismasalen henger et stort lerret fritt i rommet. Det er fullstendig dekket av sort maling i heftige strøk. Du kan studere baksiden, men det er først og fremst lyset og de mange fargene i det svarte som fanger og holder på blikket. På veggene rundt vises flere av hans verk: Store komposisjoner som setter det svarte opp mot hvitt i herlig heftige penselstrøk.

Soulages’ kunst er gode eksempler på «Montparnasse-syken», som har fått sin betegnelse fra det levende kunstnermiljøet i Paris i etterkrigstiden. Begrepet betegner at malingen løsner fra underlaget. Dette skyldes at Soulages blandet ulike ting i malingen og eksperimenterte med utallige fargede lag under det svarte som han skrapte seg gjennom. Han kalte det «magma», og problemene oppstår blant annet fordi de underliggende lagene ofte ikke har tørket ordentlig. To av de syv kunstverkene i Henie Onstads samling er for dårlige til å vises offentlig, og ett maleri var i så dårlig stand at det måtte destrueres. Kunstneren var nær venn med Sonja Henie og Niels Onstad, og beslutningen ble tatt med hans samtykke.

Svart betegnes gjerne som modernismens viktigste farge. Det passer jo bra siden det nettopp er denne perioden som er utgangspunktet for Henie Onstad-ekteparets samling. Selv en utpreget kolorist som Mark Rothko (som ikke er med i utstillingen) avsluttet karrieren med en sort og grå periode. Flere kunstnere, som Jan Groth og Anna-Eva Bergman, bruker sort helt flatt og nesten uten nyanser i sensuelle, grafiske komposisjoner, mens andre, som samtidskunstneren Ann Cathrin November Høibo, drar det svarte til sitt ytterpunkt i det grå. Med sin rufsete teknikk vekker hennes firedelte vevnad diskusjon i tekstilmiljøet.

En annen samtidskunstner, Nicole Rafiki, overrasker med sine sort-hvite fotografier. Hun er kjent for fargesterk kunst, men i disse verkene utforsker hun det sortes symbolske betydning i et historisk, ideologisk og kulturelt perspektiv. I Afrika ser man svart med helt andre øyne enn i vestlig kultur.

Når nedskjæringer og stram økonomi truer kulturinstitusjonenes tilbud, trekkes samlingsutstillinger frem som en løsning for kunstinstitusjonene. Å presentere samlingen burde være en selvfølgelig del av ethvert museum. Men første respons på det er jo gjerne at samlingspresentasjoner er kjedelige: De består jo av det som alltid er i museet. Museet for samtidskunst (nedlagt og innlemmet i Nasjonalmuseet) fant sjelden plass til å presentere samlingen.

Nå er trenden i ferd med å snu: Den siste tiden har flere kunstmuseer, blant andre Haugar, Lillehammer og Stavanger, presentert nye, mer eller mindre permanente samlingsutstillinger. Henie Onstad viste inntil nylig kunstneren Elise Storsveens ukonvensjonelle blikk på samlingen. Senteret har også tidligere vist flere utstillinger med ulike institusjoners kunstsamlinger. Og i konflikten rundt Kode, kunstmuseene i Bergen, trekkes en mer aktiv satsing på samlingsutstillinger frem som et alternativ i kampen rundt de trange budsjettene.

«Fifty Shades of Black» er en overraskende rik presentasjon av hvilke muligheter som ligger i en god samling. Presentasjonen er variert og øyeåpnende på en måte jeg ikke hadde klart å forestille meg på forhånd. Utstillingen har to kuratorer, og samarbeidet mellom kunsthistorikeren Caroline Ugelstad og konservatoren Hilde Berteig Rustan gir nye blikk på kunsten som publikum ikke er vant til å bli presentert for. Dette gir seg utslag i gode veggtekster som tematiserer tekniske spørsmål og kulturelt betingede problemstillinger.

Når det ikke foreligger en katalog til utstillingen, kunne opplysningene gjerne vært utdypet med løse faktaark ved kunstverkene. Men dette er først og fremst en visuelt spennende utstilling. Det er den i så stor grad at hovedverk av Picasso og Munch blir stående litt i skyggen. Det oppleves mye mer interessant å studere nyansene og teknikken i mer eller mindre glemte kunstnere som Olav Strømme og Bjørn-Sigurd Tufta. Sistnevntes store, helsvarte lerret er så rikt på nyanser at det egner seg for lang tids dypdykk.