---
KUNST
Anne-Karin Furunes
«På besøk»
Vigelandmuseet, Oslo
Til 19. mai
---
Det er mer enn imponerende, den opplevelsen du kan få når du runder hjørnet i Vigelandmuseets sammenhengende «enfilade» av rom. For enden av siktlinjen gjennom åpningene frem til den store hjørnesalen, møter du et blikk som suger deg til seg. Øynene ser ikke rett på deg, men fjeset eksponerer en stolthet og sårbarhet som fenger umiddelbart. Ansiktet tilhører en anonym kvinne som Anne-Karin Furunes har funnet i et historisk arkiv i Venezia. Portrettet er forstørret flere titalls ganger, og kunstverket «Crystal Image XII» fyller hele åpningen når du ser det på avstand.
Trønderen Anne-Karin Furunes er ikke ofte å se i Oslo. Så når hun nå er «På besøk» i Vigelandmuseet er det en sjelden anledning for kunstpublikummet i og rundt hovedstaden til å bli bedre kjent med en av våre fremste billedkunstnere. Hun stiller ut mye mer internasjonalt enn hun gjør i hjemlandet. I Oslo er hun representert av det velrenommerte Galleri K, men det er to år siden hun hadde sin siste av syv separatutstillinger der. Hun har faste gallerier i New York, Firenze, Venezia, Stockholm og Helsinki, hun underviser på Kunstakademiet i Trondheim, og hun har hatt separatutstillinger på både K.U.K. og kunstmuseet i Trønderhovedstaden.
Les også: Kongefamiliens private bilder er mer interessant som politisk symbolikk enn som fotografier (+)
Det sorte portrettet oppleves stort også når du kommer nærmere. Vel inne i salen oppdager du at det er bare ett av fem monumentale verk. De store formatene står seg godt i det utfordrende rommet, og det høye og smale «Anna Lisa» (2022) er spesielt velplassert der det er montert foran vinduet som går fra gulv til tak i den høyloftede salen. Det er også blikkfang for enden av «enfiladen» gjennom den andre suiten av rom som leder frem til hjørnesalen. Anne-Karin Furunes’ kunst understreker og forsterker Vigelandmuseets arkitektur. Hun er også utdannet arkitekt, og denne bakgrunnen har slått heldig ut i møtet med Lorentz Rees museumsarkitektur.
Portrettet bekrefter menneskers identitet og kan forsterke deres selvbilde. Men alle mennesker nyter ikke godt av dette, og spesielt ikke når vi ser portrettet i historisk sammenheng. Anne-Karin Furunes (født 1961) har jobbet i ulike arkiver i flere land. De fleste har hatt en eller annen form for sosial eller politisk regulerende funksjon. Dette er deler av vår felles historie det ikke er noen grunn til å være stolt av, og Anne-Karin Furunes’ bilder bringer dette frem i dagen på en måte som gir disse stigmatiserte menneskene deres verdighet tilbake. Hun søker etter bilder av individer som snakker til henne gjennom historien. De fotografiene hun velger har kvaliteter som når ut over den dokumentariske funksjonen fotografiene hadde opprinnelig.
Les også: Astrup Fearnley-museets utstilling med maleren Leonard Rickhards livsverk imponerer (+)
Ved å forstørre ansiktene og fremkalle dem med sin spesielle teknikk (bildene kommer frem ved at hun hugger ut hull i lerretet med spesiallagede verktøy) løfter hun deres «persona» inn i en ny virkelighet. Formatet og teknikken gir bildene en hyperrealistisk fremtoning som forsterkes – men også forstyrres – av hullenes rastereffekt: Når du går nær oppløses bildet, prikkene i rasteret tar over, og mønsteret av hullenes ulike størrelser dominerer opplevelsen. Teknikken er vanskelig å fotografere fordi kameraet sjelden forstår og gjengir hullene i rasteret korrekt.
Bildenes tosidige effekt understreker at virkeligheten er mer kompleks enn det vi oppfatter ved første øyeblikk. For eksempel er det vel kjent at det bare er plass til noen få utvalgte i den store fortellingen om vår felles historie. Det er mange som har levd minneverdige liv, men de fleste blir plassert på sidelinjen, eller langt utenfor. Én slik skjebne er skulptøren Ambrosia Tønnesen. Hun levde samtidig med museets hovedperson, men hun ble stående i Gustav Vigelands skygge. Det er det ingen grunn til, (les gjerne om henne), og det er fint at Furunes gir Vigeland, og oss alle, et lite spark på skinnleggen når hun nå løfter Tønnesen inn i nasjonens fremste skulptørmausoleum. Portrettet er plassert like til høyre for museets inngangsparti.
I høst ble ett av Furunes’ portretter hengt opp i Nasjonalmuseets foajé. Det bekrefter at portrettet regnes som Anne-Karin Furunes’ viktigste uttrykk. Men utstillingen i Vigelandmuseet viser at kunstnerskapet hennes favner mye bredere. I de to mindre salene i museets høyre fløy viser hun tre store arbeider fra naturen: To av kalvende isbreer og ett av røttene som dekker de gamle bygningene i tempelbyen Angkor Vat. De vakre bildene minner oss om trusselen fra klimakrisen, og at naturens evne til å overvinne menneskenes gjerninger er mye større enn vår evne til å forandre naturen.
Les også: Hva er ungdom opptatt av? Pupper, katter og skateboard (+)
Bildene av isbreene har påmalt fargede rasterprikker i tillegg til hullene. Dette understreker at kunsten hennes er maleri: Alle lerretene er malt. Da er det mulig å stille spørsmål ved berettigelsen av å invitere henne inn i et skulpturmuseum. Men den innvendingen faller flatt til jorden fordi den fysiske handlingen ved å hulle ut lerretene er synonym med billedhoggerens arbeid. Maleriet står tradisjonelt over skulpturen i det kunstneriske hierarkiet, men denne utstillingen viser at den typen rangeringer er uinteressante. Så lenge kunsten er bra, er teknikken av liten betydning. Og når kunsten er så bra som i Anne-Karin Furunes’ tilfelle, da bidrar den til å løfte oss ut av hverdagen og inn i en annen virkelighet der begreper som medfølelse, kunnskap og solidaritet gir mening.
Her er vår guide til kunstvinteren (+)
Les også: Håkon Bleken: Nestor og statussymbol (+)
