Årets beste utstilling allerede?

---

KUNST

Leonard Rickhard

«Mellom konstruksjon og sammenbrudd»

Astrup Fearnley Museet, Oslo

Til 19. mai

---

Opptakten kunne ikke blitt mer dramatisk: Da Leonard Rickhard (1945–2024) døde etter kort tids sykdom 7. januar, kom det som et sjokk på alle. Nyheten ble – paradoksalt nok – et markedsføringsmessig sjakktrekk. Allerede åpningskvelden 26. januar ble antagelsen bekreftet av en hundre meter lang kø utenfor museet. Folk som stod tålmodig oppmarsjert i vinterkulden fikk vite at det nok ikke var plass til alle.

Så det er enkelt å spå at dette vil bli en av årets største publikumssuksesser. Og det er jo hyggelig, ikke minst fordi Rickhards kunst er noe av det beste vi har. De som drar ut på Tjuvholmen kan fordype seg i et kunstnerskap med en veldig sterk personlighet og et høyt kunstnerisk nivå. At kunsten i tillegg fanger opp og forteller noe vesentlig om utviklingstrekk i vår moderne (etterkrigs-)historie, blir en bonus.

Jeg mente jeg kjente kunsten hans godt. Det hindret ikke at overraskelsene kom tett. Det var så mange ting jeg la merke til ved mine to første besøk, at jeg ikke er i tvil om at jeg skal tilbake! Den friske opplevelsen ligger i det store perspektivet på utviklingen av kunstnerskapet, i gleden over de mange spissfindige detaljene, og i fargegleden: Rickhard brukte en rikholdig palett med flere sære farger og poengterte kontraster.

Da jeg anmeldte festspillutstillingen hans i Bergen i 2009, ga jeg uttrykk for en viss skepsis. Leonard Rickhard ble lenge regnet som en kunstnernes kunstner, og mitt kjennskap til kunstnerskapet var begrenset. Utstillingen i Bergen kunsthall feide all tvil til side. «Sjelden er det vist en mer overbevisende og helstøpt maleriutstilling innenfor den realistiske tradisjon i norsk kunst.» skrev jeg den gang. Siden har jeg sett alt det jeg har hatt mulighet til. Men selv det er ikke nok i møtet med kurator Solveig Øvstebøs tematiske presentasjon. Utstillingen både bretter ut et panorama og åpner for fordypelse i de mange aspektene ved det unike kunstnerskapet.

Leonard Rickhards kunstnerskap er så særegent at han kunne nådd langt også i en internasjonal sammenheng. Men han trivdes så godt i atelieret i Arendal at han ikke var interessert i en internasjonal karriere. Han visste hva som var viktig for ham, og det stille livet i sørlandsbyen må ha gitt ham mer enn nok. Da Solveig Øvstebø (som var sjef ved Bergen Kunsthall da han var Festspillutstiller) inviterte ham til å stille ut i The Renaissance Society i Chicago da hun var sjef der, takket han høflig nei. «Han sa jeg måtte komme hjem først,» fortalte Øvstebø til Klassekampen.

Den største overraskelsen for meg (og mange andre), er Astrup Fearnley-utstillingens brede utvalg av arbeider fra 1970- og 1980-tallet. Jeg har tidligere bare sett enkelte verk fra denne tiden. Flere er mer ekspressive og grovere malt enn det han er kjent for etter tusenårsskiftet. Ta en titt på «Søndag I» (1974), en utpreget moderne fortolkning av et klassisk sett-gjennom-døren-motiv. Kontrasten mellom det mørkt blå interiøret og den solskimrende utescenen dirrer av liv. Det er ett av få malerier som overlevde debututstillingen i Kunstnerforbundet i 1974, for femti år siden. Han var så selvkritisk at han destruerte flere av de bildene som ikke ble solgt.

Allerede i 1976 dukker en av hans sentrale figurer opp i maleriet «Landmåleren», og etter hvert utviklet han en særpreget motivkrets. Tyskerbrakker (etterlatenskaper fra andre verdenskrig), bjørkeskoger og fugleelskere ble sentrale motiver som han vendte tilbake til igjen og igjen. Modellflybyggerne ble så populære at han kunne laget og solgt så mange han ville. Men det passet ham ikke. Istedenfor å tilfredsstille kjøperne holdt han igjen. Derfor er det en «sensasjon» at Astrup Fearnley-museet har greid å samle alle ni varianter av dette motivet. De fleste er virkelig store av format (men også i motiv og innhold), og de to siste ble malt i fjor.

Maleriet «Det hvisker så svakt i bjørkeskogen I» fra 1985 er så komplekst at det pendler mellom idyll og foruroligende trussel: Et lite, rødt hus med sorte vinduer er plassert i utkanten av en høstlig bjørkeskog. Én av tre sortkledde skikkelser – de kan være politi eller soldater – uttaler maleriets tittel i en tegneserieaktig snakkeboble. Bildet kombinerer populærkultur med realistisk gjengivelse og modernistiske formeksperimenter: I maleriets nedre del skildres et underjordisk kaos, og rett under huset markerer et rektangulært felt en mystisk verden som er totalt åpen for tolkning. Feltet kan leses som alt fra en rent formal, malerteknisk studie til en voldtektsscene.

Den uroen som oppstår i møtet med dette maleriet er et særtrekk som preger mye av Leonard Rickhards kunst. Jeg blir ikke lei av å se på bildene hans, fordi de rommer mer enn det du oppdager ved første blikk. Kunstneren åpner for fortolkninger fremfor å låse opplevelsen. Det finnes ofte en bevrende usikkerhet i de tilsynelatende beroligende motivene. Vi kan kjenne oss igjen i dem, men så er det noe ved sammenstillingen av detaljene, eller presentasjonen av helheten, som får deg til å skjønne at her er det noe mer enn det du oppfatter med én gang.

Slik jeg leser Leonard Rickhards bilder er de en indirekte bearbeiding av, og en fortelling om, de traumene krigsgenerasjonen brakte med seg inn i den fremskrittsoptimistiske etterkrigstiden. Rickhard ble født fire dager etter frigjøringen fra nazistenes okkupasjon i 1945. Han opplevde ikke krigen selv, men han bar den med seg gjennom foreldregenerasjonens nagende taushet om de traumene de hadde opplevd. Den preget ham (og mange med ham) gjennom et helt liv.

Med denne bakgrunnen er det kanskje ikke så rart at han likte å bygge store og tykke rammer rundt de store maleriene. I det siste monumentale maleriet, «Klaustrofobisk øvelse ved den tredje kabelen» (2023) krediterer han snekkeren Frode B. Henriksen, som har laget den tykke rammen og skåret ut platene som skaper det fascinerende relieffet som gir det 4,1 ganger 5 meter store maleriet karakter. Rickhard samarbeidet med en annen snekker i en årrekke, og han var alltid nøye med å gi dem kreditt. Akkurat som han støttet unge kunstnere i regionen.

Leonard Rickhards modellflybyggere forsøker å skaffe seg oversikt over og ordne opp i det kaoset krigen etterlot seg. Det arbeidet fremstilles med en tvetydig kontrast mellom den realistiske, nærmest pertentlige malemåten, mer modernistisk utpenslede detaljer og motivenes overordnede og motsetningsfylte innhold. Denne utstillingen rommer veldig mye, og den kan kanskje tilby en inngang til en samtale mellom generasjonene. Vi er mange som har levd med følgene av de samme traumene som Leonard Rickhard balet med.