Ny TV-serie: Et sant eventyr om norsk jazz

NRK har vist en rekke serier om forskjellige deler av det norske musikklivet i årenes løp, som rock, punk, svartmetall, hip hop, folkemusikk og elektronika. Det var på tide at jazzen fikk sitt. «Jazzeventyret» er en ny serie på fire episoder, fra 42 til 53 minutter lange. Regissert av Håvard Bråthen, med Bethany Forseth-Reichberg (Mall Girl) som fortellerstemme. Den er saklig og spennende på én gang. Ikke minst fordi NRK var sterkt til stede i jazzmiljøet på 60- og 70-tallet, og sitter på en rekke unike opptak fra fortida.

En vanlig reaksjon på slike serier er diskusjonene om hvem som ikke er med. Derfor kan man sette det på spissen og si, jo færre, jo bedre. Da er det ikke like bittert å bli forbigått. Den første episoden tar oss fram til slutten av 60-tallet, men konsentrerer seg om tre helt ulike institusjoner i norsk jazz: Karin Krog (sanger), Randi Hultin (journalist) og Molde International jazzfestival (eh, festival). Alle får sine helt spesielle mot-alle-odds-historier fortalt, og disse rommer så mye at de samtidig fanger opp en rekke mindre fortellinger fra årene som gikk. Som amerikabåtenes betydning for å reise over og drikke rett fra kildene. Hvor mange visste at Rolv Wesenlund spilte en viktig rolle i kulissene i norsk jazz? Her er også glimt fra en rekke besøk av amerikanske forbilder, som understreker påvirkningen de hadde. Og ikke minst gode erindringer fra tilstedeværende, som Jan Erik Vold, som stråler av entusiasme der han kommer inn: – Jazzen var underground og hipt altså, på en helt annen måte enn den er i dag. Norge på den tiden, det var jo Jens Book-Jenssen. Ikke noe stygt sagt om ham, men det sa jo ikke oss rampunger noen ting.

Episode 2 låner et begrep fra rockhistorien (eller, egentlig litteraturhistorien om man er gammel nok): «De fire store». De er, nær sagt selvfølgelig, Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen, og spilte sammen på amerikaneren George Russells «Esoteric Circle» i 1969. I tråd med seriens tempo tar de seg tid til å la pianisten Helge Lien forklare Russells teoretiske begreper om sammenhengen mellom musikken og solsystemet. Dette samspillet førte til produsenten Manfred Eicher og det tyske plateselskapet ECMs inntog i Norge, med lydteknikeren Jan Erik Kongshaug som en sentral aktør bak miksebordet.