---
6
TEATER
«I vårt sted»
Av Arne Lygre
Regi: Sigrid Strøm Reibo
Med Laila Goody, Gisken Armand, Ragnhild Tysse
Nationaltheatret, Kanonhallen
---
Etter den euforiske gleden kommer gjerne mismotet. Når det gjelder i «I vårt sted» gjør dette seg gjeldende på flere plan. I sitt forrige drama «Tid for glede» utforsket dramatiker Arne Lygre familiebånd og kjærlighet i det som ble en uvanlig stor suksess på Det Norske Teatret, et stykke som like etter pandemien framsto som en euforisk oppvåkning. «I vårt sted» er en videre utforskning av mellommenneskelige forhold, men nå med søkelys på vennskap som oppstår i voksen alder, hvor higet etter aksept og tilhørighet eltes og forvitrer etter hvert som de ulike faktorene tærer på hverandre.
Utgangspunktet kan være en teori om at tre i et vennskap er en for mye. Likevel handler det aller mest om det allmennmenneskelige behovet for en annen. At behovet for nærhet ikke avhenger så mye av person som av situasjon. Vennskapsbåndene som knyttes i løse og fine sløyfer i «I vårt sted» er skjøre, skapt av det man skjønner er en bunnløs ensomhet hos de tre fortellingen handler om. På hvert sitt vis frykter de nærheten vel så mye som de ønsker å avskjære den.
[ «Et Dukkehjem 2»: Et drømmelag i en pøl av gift ]
Sara (Laila Goody) og Astrid (Gisken Armand) har nettopp møtt hverandre. De har innledet et vennskap på om lag samme vis som et kjærlighetsforhold. Tilfeldigheter og et personlig vågemot fører til at de velger å treffes igjen etter det første yre møtet. De setter ord på det gjennom ansvarstaking. De blir nestensøstre. Man fornemmer også et slags maktforhold fra første stund, hvor Astrid er den som tiltrekker seg den andre mest. I dialogen skreller Lygre av de ytre lagene inn mot kjernen, og avdekker langsomt personlige egenskaper og familiære relasjoner.
Sara har en bror, og de har kun hverandre sier hun, selv om hun antyder at hun også har en mann. Hun og broren har tragedien i seg, og med seg. Astrid har nylig mistet moren sin, og har en voksen sønn boende i underetasjen. Inn kommer så Eva (Ragnhild Tysse), Astrids (tidligere) beste venn som på et tidspunkt trakk seg helt ut av vennskapet. Nå har hun fått vite at Astrid har mistet moren, og har dårlig samvittighet for at hun ikke har vært ved hennes side. Eva har en far som er på pleiehjem, og som hun har et uavklart forhold til. Evas inntreden blir utgangspunktet for et drama hvor tre venninner seg imellom utløser mindre og større laviner av sjalusi, rivalisering og mismot. Kanskje også noe i nærheten av kjærlighet og hat.
«I vårt sted» er umiskjennelig Lygre, men annerledes i oppbygning og grunnriss enn «Tid for glede». Det er mer i tråd med en tidligere Lygre-oppsetning, den fine «Meg nær» (2019), også den med Sigrid Strøm Reibo på regi. I «Meg nær» hadde en hovedperson mistet moren, og i et stykke som handlet om nærhet skjøv hun fra seg de som oppsøkte henne, mens de hun ville ha i sin tur skjøv henne unna. «I vårt sted» peker på noen av de samme emosjonelle utfordringene, men føles mer personlig og males ut med bredere palett. Det er i første rekke en bragd hvor tre av Norges beste skuespillere ånder inn teksten. De lar så ordene og stillheten mellom skape en egen rytme i møte med de store temaene og dristigheten som ligger i det å si hva man tenker høyt.
[ På nedtaggete stier med Don Martin ]
Det tilhører sjeldenhetene at Lygre navngir sine figurer. Når han gjør det her skaper han en større nærhet til de tre samtidig som navnene ganske sikkert ikke er tilfeldig valgt. Alle tre navnene har gjennom sin opprinnelse tydelige definerte egenskaper, enten det er det norrøne Astrid eller de bibelske Eva og Sara.
Manuset følger en rytme, om enn ikke så utstudert detaljkomponert som i «Tid for glede», hvor det rytmiske først og fremst lå i språket. Nå er det snarere snakk om et kammerdrama spunnet over tallet tre. De tre kvinnene har tre ulike aldre og stemmer, og hver sin ballast. Denne vektlegges i ulike sekvenser der Lygre tar et skritt til siden, og lar dem etter tur «spille ut» et tenkt scenario som så glir over i realismen. Som Saras besøk hos broren, eller Evas samtale med faren på pleiehjemmet. De har hvert sitt tilbakeblikk, på samme vis som de utfører hver sin «botsøvelse», som en kunstnerisk gave til en annen.
[ I «Tilgi meg» er verken det demoniske eller manus skarpt nok ]
Det er lekent, sømløst og gripende gjort, hvor de kommer hverandre så nære at rekylen er dømt til å utløses på samme måte som vi fornemmer alle tre er preget av et liv med tilbakeslag. Av gjennomskinnelighet eller mismodighet, men også ren irritasjon over at noen blir for krevende, for desperat, for klengende, for unnvikende eller at noen helt enkel kan kalle en kveld «episk». Liten tue velter som kjent stort lass.
Stykket spilles på Kanonhallen, som vanligvis har publikum sittende på to sider av scenegulvet. Nå brukes bare den ene til publikum, mens den andre fungerer som en del av en helt enkel, men virkningsfull scenografisk løsning hvor avstand og nivåer («ovenpå», «nedenunder») spiller inn. Det er et perfekt valg. Øyvind Wangensteens sobre lysdesign skaper stemninger og enkelte steds- og tidsmessige anvisninger, mens musiker Kristoffer Kompens vekselvis bruk av tuba og trombone akkompagnerer de emosjonelt rytmiske anslagene. Også han bidrar med stillferdig nærvær til den underliggende humoren som letter avtrykket tross forestillingens mørke tematiske kast. Signe Strøm Reibo kan sin Lygre, og det hun gjør best er å gi de nennsomme skiftene og ordene plass.
«I vårt sted» er framfor alt en oppvisning fra tre skuespillere som utfyller hverandre på best mulige vis. I rollen som den lett hektisk usikre og klengende Sara spiller Laila Goody på nyansene så det svir i øynene, mens Gisken Armands Astrid-skikkelse blir en personifisering av det litt flakkende lyset som de to andre og yngre kvinnene trekkes mot. Hennes forløsende reaksjon når hun endelig bestemmer seg for å «slå opp» med vennene er ubetalelig. Og Ragnhild Tysse, vanligvis på Rogaland Teater, lodder dypt i en ensomhet som er til å grine av, som om hun står midt i erkjennelsen av at alt hun har, eller kanskje aldri har hatt, er i ferd med å renne bort som sand mellom fingrene. Fanget i sin personlige fortapelse. Når hun i en av de mest berørende scenene synger sangen som Elvis Presley udødeliggjorde, setter hun ord på både seg selv og mistenksomheten som nøres opp i treenigheten «I vår sted»: «We can’t go on together/With suspicious minds/And we can’t build our dreams/On suspicious minds». Denne redselen for mistenksomheten gir oss kort og godt en av høstens store teateropplevelser.
[ «Nothing Personal» blir både altfor for mye og altfor lite på en gang ]
