---
3
DANS
«Nothing Personal»
Koreografi/regi: Alan Lucien Øyen
Musikk: Alexandre Desplat
Manus: Andrew Wale og Alan Lucien Øyen
Scenografi: Åsmund Færavaag
Kostymer: Ingrid Nyalnder
Hovedscenen, Den Norske Opera og Ballett
---
Alan Lucien Øyen er en scenekunstner som ikke er redd for store prosjekter og store formater. Hans monumentale danse- og teaterforestilling «The Hamlet Complex» hadde premiere på Operaens hovedscene høsten 2018 og fikk svært positiv respons fra både kritikere og publikum. Forestillingen ble satt opp igjen like etter pandemien, i en noe bearbeidet versjon, og igjen høstet Øyen lovord for prosjektet. Med «Nothing Personal» har koreograf og regissør Øyen gitt seg i kast med et nytt stort prosjekt. Denne gangen har resultatet blitt en klok, men samtidig estetisk svak scenefortelling.
«Nothing Personal» er en forestilling som ønsker å si noe om vår samtid, om hvordan tilblivelsen av våre liv og identiteter hele tiden preges av det livet Internett tilbyr oss å leve. Og at ingenting derfor er helt personlig lenger. Eller helt privat. I forestillingen treffer vi ulike hovedkarakterer: Det er den alkoholiserte Philomela (Yvonne Øyen), som har drept sin egen sønn. Hun får treffe ham igjen via SoulSync, en digital innretning som gjør at man kan snakke med de døde. Vi treffer den gamle professoren (Anton Skrzypiel) som får et Kindlebrett i stedet for bøker når han skal på gamlehjem. Vi treffer en virkelig Emma (Emma Lloyd) og en virtuell Emma (Emma Portner) som snakker sammen, og så er Kate Pendry til stede i rollen som en slags allvitende forteller, Koryphaios (gresk korleder), som binder alle disse historiene sammen. Og så er det en dragqueen. Og et gresk kor som setter det hele inn i en større mytologisk sammenheng. Som sagt: Dette er et stort prosjekt. Og en lang forestilling.
Øyen er nemlig en mann som kan like å lage lange forestillinger. Det er mye i den komplekse narrative strukturen her som gir assosiasjoner til Øyens teaterforestilling fra 2013 «Coelacanth». Også denne gangen finner vi flere handlingstråder og lange dialoger med filmatisk preg. Men i «Nothing Personal» er også dansere fra Nasjonalballetten med og viser hvilken kreativ og dyktig koreograf Alan Øyen er.
I tillegg spiller Operaorkesteret nylaget musikk av filmkomponisten Alexandre Desplat. Han har vært Oscar-nominert hele elleve ganger, har vunnet prisen to ganger, og har laget musikk til kjente filmer som «Pike med perleøredobb» og «The Queen». Musikken han har laget til «Nothing Personal», oppleves absolutt som filmatisk, men den har også noe Prokofjev, noe Sjostakovitsj og noe Ravel over seg. Den er uansett ett av forestillingens fineste elementer.
Men som helhet blir dette altfor mye å fordøye. Det er for mye informasjon i sceneteksten, det er for mange handlingstråder og det skjer for mye på en gang. Det er jo et paradoks, at en forestilling som blant annet tar for seg hvordan vi lever våre liv i et samspill med en overveldende flom av inntrykk, selv blir så overveldende. Det er også trist at det er så mye teater og så lite dans i denne forestillingen, og at danserne får for lite fokus når de først danser.
Koreografien har et mimetisk preg og er mer fortellende enn mye samtidsdans ofte er. Jeg tror derfor at Øyen fint kunne lene seg mer på dansen som et narrativt element og litt mindre på tekst. Her slåss de to uttrykkene litt for mye. For ofte danses det mens karakterene i forestillingen snakker, og da er det vanskelig å vite hva man skal rette fokus mot. I tillegg spilles det også fin musikk hele veien. Så det er ikke bare lett å få med seg alt på en gang.
Scenografien er signert Åsmund Færavaag, som også gjorde scenografien til «The Hamlet Complex». Men mens Hamlet-scenografien var en storslagen opplevelse i seg selv, er scenedekoren til «Nothing Personal» en liten skuffelse. Vi kan se et flerdelt, skrått tregulv, og opp av scenegulvet kommer dører, mindre vegger og enkelte møbler som brukes i spillescenene. Ellers er rommet ganske kjedelig. Heller ikke Martin Grønsdals lysdesign gir forestillingen noe ordentlig visuelt løft.
«Nothing Personal» er i utgangspunktet et klokt prosjekt. Det å stille spørsmål ved og undersøke hvordan det å være online hele tiden påvirker oss på alle områder i livet (og døden), tenker jeg burde interessere flere kunstnere enn det faktisk gjør. Alan Lucien Øyen gjør et hederlig forsøk, og det informasjonstette manuset, som er skrevet av Øyen i samarbeid med Andrew Wale, har mange gode poenger, og er sikkert er gjenkjennelig for mange av dem som lever mye av livet sitt på nettet. Men denne gangen har ikke Øyen klart å forene tanke og uttrykk på en måte som etterlater seg noe annet spor enn at dette blir bare altfor mye. Selv om det altså er for lite av både dans og scenografi.
