Gode Goody

– Jeg var et veldig sjenert barn som aldri kunne ha stått på en scene.

Det sier Laila Goody (50), som hver uke står på Det Norske Teatrets hovedscene og åpner teaterstykket «Tid for glede», iført parykk og oppblåst korsettkjole. Det skjedde noe da hun gikk på Stavanger Katedralskole. I sitt andre år ble hun med på studentteatrets oppsetning av et Ludvig Holberg-stykke. Et kjedelig stykke, synes hun. Men det var da hun forsto det.

– Wow, tenkte jeg. Går dette an?

Dagsavisen møter Goody hjemme hos henne på Sagene i Oslo noen dager etter at vi har sett forestillingen som skal rulle og gå på Det Norske Teatrets hovedscene helt til slutten av juni, før det sendes videre til Paris og Stockholm og legges i fanget på andre skuespillere. Hun har spilt i to av Arne Lygres teaterstykker tidligere, så da hun fikk tilbud om rollen som «ei mor» og «ei anna mor», var hun ikke i tvil. Da hun forsto at stykket skulle regisseres av Johannes Holmen Dahl, visste hun at dette var gull.

– Nå blir jeg snart 51 år og har vært skuespiller i 27 år. Jeg har mange morsomme spilleperioder bak meg, men jeg så ikke dette komme. At både publikum og kritikere omfavner oppsetningen så varmt og fullstendig, er sjeldent. Jeg gleder meg sånn til i kveld! Jeg er spent hver kveld før jeg skal på scenen, det bobler i kroppen etter å fortelle dette til publikum, sier Goody.

Hun ler før hun innrømmer at når hun snakker om hvor takknemlig hun føler seg etter suksessen til teaterstykket, minner det direkte om en replikk i stykket.

– Eg er glad! Eller takksam. Eg tenkjer ofte at det er det einaste som betyr noko.

[ Anmeldelse: «Tid for glede» er et teaterløft av de sjeldne (+) ]

Pave på do

Det er lun stemning i den relativt lille stua på Sagene, hvor veggene er fylt med kunst og litteratur og bordet er dekket med tre kopper kaffe og en bukett fargerike tulipaner. Det er Goodys favorittblomster, disse fikk hun til morsdagen. For tida fylles dagene med forestillinger noen kvelder i uka. Mellom slagene liker hun best å slappe av, lese, gå turer. Hun har alltid vært tiltrukket av litteratur og tekst og er akademisk anlagt.

Sagene-besøket gir også et møte med paven. For på innsiden av døra til toalettet henger han, med et beskjedent smil og tommel opp. Bildet fant de på en familietur til Roma og tenkte humoristisk at det passet seg godt på do.

– Jeg håper ikke dere er katolikker og at jeg har støtt dere nå? Det er noe livsbejaende med å få en tommel opp av paven når du har gått på do. Det må være greit. Det er jo et fint bilde av ham også, han ser blid ut.

Det å være sjenert, som Goody i stor grad var som barn, og på mange måter fortsatt er, samsvarer ikke med det å stå på en scene, mener hun. Det var ikke skummelt første gang hun sto på scenen i tenårene. Det var mer som å komme hjem, finne sin plass. Som barn likte hun å være for seg selv i sin egen, lille verden. En verden det var godt å være i. Men hennes egen, lille boble innebar ikke ensomhet. Ensom har hun aldri vært.

– Det er ikke alle skuespillere som er ekstroverte og alltid klare for å ta en trall på fest. Jeg liker veldig godt å ha en dag da jeg bare stirrer i veggen. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har hatt en følelse av kjedsomhet, sier Goody.

Hun liker å treffe folk og er glad i å prate, men sosial tid må alltid kompenseres med alenetid. Derfor er hun sjelden sosial når hun har lange perioder med forestillinger.

– Når man jobber med manus, lærer man noe nytt hele tida. Jeg har vært innom så mange forskjellige fagfelt i rollene jeg har spilt, sier hun.

– Noen skuespillere opplever at de blir bedre menneskekjennere av å spille så mange ulike roller?

Goody ler litt av spørsmålet.

– Spør du om jeg føler meg klok? Jeg føler i hvert fall at jeg er ganske god til å lese situasjoner. Det er jeg.

Etter tre år på Stavanger Katedralskole, hvor hun drev mye med teater, dro hun til Danmark for å ta et halvt år på folkehøyskole. I nabolandet ble hun et halvt år til for å øve til opptaksprøvene til teaterhøyskolen i Oslo. På andre forsøk kom hun inn, bare 20 år gammel. Som nyutdannet skuespiller tok det ikke lang tid før Goody fikk en årskontrakt med Nationaltheatret, og etter et par år fikk hun fast kontrakt.

Gud er kjærlighet

Laila Goody vokste opp i ikoniske Rosendal i Hardanger, men hadde sine ungdomsår i Stavanger. Dit flyttet familien hennes da hun var ti år gammel. Nylig var det sesongfinale på NRK-suksessen «Lykkeland», hvor Goody har en sentral rolle som den kristenkonservative mammaen Randi. Serien forvalter et stykke norgeshistorie og skildrer bedehusmiljøet i Stavanger i en tid da rikdom ble stadig mer viktig og Norge begynte å oppdage olja. Det er ikke så mye i «Lykkeland» som minner Goody om hennes egen barndom. I hvert fall ikke noe hun vil snakke om.

– Men Stavanger er definitivt en by hvor man merker bedehusbevegelsen. I Bergelandsgata er det til og med et neonskilt hvor det står Jesus, skjønner du?

Randi står for en type kristendom som Goody ikke har sansen for, en tro som gjør at man må skjerpe seg hver dag hele livet for at Gud skal godta deg. Hun har fått med seg at noen mener at serien gir et for ensformig bilde av bedehusbevegelsen. Selv har hun bare forholdt seg til manus.

– I et miljø der man tolker Bibelen veldig bokstavelig, kan det ofte oppstå en fryktkultur der man er fordomsfulle overfor hverandre, fordi man hele tida har en dømmende Gud over seg. Man tror man har en fasit på hva som er rett og galt.

Selv tror Goody at hvis Gud finnes, så er han kjærlighet og at kjærligheten trumfer alt, uansett legning og hvordan man lever.

– Det tror jeg på. Derfor synes jeg det er bra at de viser en side av den bevegelsen. Man må tørre å vise det som er ubehagelig også.

At det fremdeles finnes folk som mener at homofili er synd og noe man kan forandre, er for Goody helt uforståelig. Stemmen hennes heves, og gestikuleringen og engasjementet blir tydeligere.

– Det er viktig å snakke om det, reflektere rundt det. Men det er vanskelig, for man kan bli skikkelig forbanna, sier hun.

Goody var halvveis i barneskolen da hun flyttet til Stavanger. Det var noe nyrikt over oljebyen. Kombinasjonen av den sterke religiøse tilstedeværelsen og pengene som plutselig skyldte innover landet, gjorde noe med stemningen i byen. Men Stavanger representerer kun en spesifikk periode av livet hennes. Der bodde hun fra hun var ti til hun var nitten. Siden har hun ikke bodd der.

[ Anmeldelse av «Lykkeland 2»: Stødig og sindig fortalt oljedrama (+) ]

Gode Goody

Det originale etternavnet sitt har hun fra sin far – «born within the sound of the bow bells», som du sier om en ekte cockney fra London. Han var sjømann og traff Goodys mor i London, hvor hun jobbet på hotell. Sammen flytta de til Norge. Laila Goody bærer etternavnet sitt med stolthet og har god kontakt med deler av familien sin i Nord-London. Noen tror at hun har valgt Goody som sitt kunstneriske navn, men som barn var hun flau over etternavnet sitt. Andre barn reagerte på det og lagde erterim om navnet som de synes var morsomt. Nå er hun stolt av det.

– Jeg føler jo at en del av meg er engelsk. Jeg er glad i det engelske språk og den engelske kulturen, sier hun.

– Morsomt at du snakker om det engelske språk. Jeg så faktisk «Som du ser meg» for noen dager siden.

Hun bryter ut i latter. I filmen «Som du ser meg» (2012) av Dag Johan Hagerud, spiller Goody rollen som Lise Gundersen, en nervøs sykepleier som snakker engelsk hver gang hun blir stressa. Goody fikk Amandaprisen for beste kvinnelige skuespiller for rollen som Lise Gundersen.

– Jeg må bare si med en gang at jeg snakker mye bedre engelsk enn jeg gjør i den filmen. Den er så fantastisk skrevet. Å komme på å skrive en slik karakter, som skifter språk i stressa situasjoner, er så bra. Stress kan få oss til å gjøre så mange rare ting, det tar over kroppen på en måte. Dag er en fantastisk filmregissør.

---

Laila Goody (50)

• Født 22. mars 1971.
• Spiller for tida en av hovedrollene i Arne Lygres nyeste stykke, «Tid for glede», på Det Norske Teatrets hovedscene.
• Utdannet ved Teaterhøgskolen i Oslo 1991–1994.
• Gift og har to barn med den norske skuespilleren Anderz Eide (44).
• Kjent for blant annet «Jonny Vang» (2003), «Den som frykter Ulven» (2004), «Som du ser meg» (2012), «Lykkeland» (2018/2022) og «Aldri voksen» (2020-2021).
• Har fått prisene Per Aabels Ærespris (2001), Radioteatrets Blå Fugl (2002), Gullruten (2002), Heddaprisen (2003 og 2020), Gammleng-prisen (2004) og Amandaprisen (2013) og vært nominert for en rekke andre priser.

---

[ Sumaya Jirde Ali vil være radikal. Hun gir seg ikke før hun har fått hele kaka (+) ]

Bursdagsfeiringen

Laila Goody har fått Per Aabels ærespris, vunnet Gullruten, Amandaprisen og to Hedda-priser. Men kjendislivet takker hun pent nei til.

– Jeg liker ikke premierer. Da kicker sjenansen inn.

Den oppjaga følelsen som følger av premierer, oppmerksomhet på rød løper og store fester, er ikke noe for henne. Den delen av bransjen trives hun bare ikke i. Når det er snakk om hennes egne premierer, må hun jo gå. Men da er hun ganske utslitt etterpå. Hun innrømmer glatt at hun ikke er et partymenneske som omfavner de store festene. Goody har bevisst valgt å melde seg av den delen av yrket hennes som innebærer kjendisstatus. Derfor ler hun litt av dem som sier at det er slitsomt å være kjendis i Norge, for den delen av skuespilleryrket har hun selv valgt bort. Det er viktig for henne at folk ikke vet for mye om henne og at hun har noen rom hun kan gå til som ingen andre vet om.

– Men selvfølgelig, jeg blir ofte gjenkjent, men da er det på grunn av noe jeg har gjort på TV, i film eller på scenen, og det er bare hyggelig, sier hun.

Goody er i en glad og takknemlig periode av livet.

– Jeg føler meg heldig og glad, det var ikke så skummelt å bli femti.

– Var du redd for det?

Hun lener seg bakover i stolen i en slags «nå skal du høre her»-posisjon og prøver å holde igjen latteren. Kvelden før Goody fylte femti, tikket det inn en melding fra Helse-Norge: Virus påvist. Det var før vaksinasjonens tid, hele familien ble smitta og samtlige ganske dårlige. Dermed ble to bursdagsfeiringer lagt i grus: Goodys femtiårsfeiring og datteren Johanna sin tenåringsfeiring. I 19 dager satt familien nærmest innesperra i leiligheten.

– Jeg syntes så synd på meg selv idet testsvaret ankom. Jeg var som en unge, måtte lukke døra til rommet mitt og bare gråte litt.

I smittetelefonen møtte hun en grepa dame som fikk henne til å roe seg ned.

– Dette skulle gå greit, sa hun og spurte meg om jeg var i risikogruppen. Jeg svarte at jeg tror ikke det, jeg er bare litt allergisk mot hund og katt.

«Det ække no risiko», sa smittetelefondama, som får æren av å bli imitert av Goody med østlandsdialekt.

Morsrollen

Laila Goody og mannen, Anderz Eide, har bodd de siste 21 årene på Sagene. De har riktignok flyttet tre ganger, men alle gangene i samme gate. Goody er blitt en skikkelig Oslo-jente. Her er det spennende kunstneriske utfordringer. Men naturen på Jæren utenfor Stavanger er hun sterkt knyttet til. Den savner hun i Oslo-gryta. Hver gang det blåser og regner i hovedstaden, minnes hun dager på Jæren.

– Det er så åpent og fritt og vakkert der. Det er viktig for meg å være der hvert år, for der har jeg vært i alle sinnstilstander, og likevel har det alltid vært godt å være der, sier hun.

Goody har to barn: Gustav på 16 og Johanna på 13. Johanna ble tidenes bursdagsgave da hun kom til verden på Goodys 37-årsdag. Begge barna er født og oppvokst på Sagene. Barn og ungdom i dag må forholde seg til en helt annet type støy enn Goody måtte i sin ungdomstid, mener hun. Det er støyen som kommer av sosiale medier. Hun prøver å snakke med dem om det, men uten å verken moralisere eller skremme.

Nå er samtalene dem imellom om livet fremover. Goody elsker å være mamma, følge barna sine og se hvordan de utvikler seg. Hun prøver å veilede dem varmt og omsorgsfullt, men vil også at de skal finne ut av ting selv.

– Det er en evig balansegang. Man må følge med, men uten å styre for mye. Men så får man jo feedback. Ærlige tilbakemeldinger.

Tanken på de ærlige tilbakemeldingene fra tenåringene i huset får henne nok en gang til å le. Men hun liker de tilbakemeldingene og lærer av dem stadig vekk.

[ Sara Khorami: – Gode medspillere? Jeg er med! ]

Nei takk

Metoo-bevegelsen kom ikke et sekund for tidlig, mener Goody. Unge, kvinnelige skuespillere blir ofte utsatt for det mannlige blikket og tilnærmelser som er for drøye og upassende, forteller hun. Det har hun selv opplevd, i veldig ung alder. Goody var ferdig med utdannelsen sin på teaterhøyskolen i Oslo allerede da hun var 23 år, som den yngste i sitt kull.

– Jeg har et par opplevelser jeg aldri vil at datteren min skal oppleve og som jeg vet at jeg aldri hadde blitt utsatt for dersom jeg var en mannlig skuespiller, sier hun.

Men Goody har sagt ifra. Og det tydelig. Hun er født med et heidundrende temperament og klarte derfor å sette en stopper for de ubehagelige hendelsene.

– «Nei takk! Det er ikke aktuelt», sa jeg. Jeg har aldri blitt straffa for det, men det er ikke alle som er som meg. Disse mennene med makt leter etter de mest sårbare kvinnene som ikke kjenner bransjen så godt. Derfor er det så viktig å snakke om hvor grensene går.

For tida er Goody ganske mørbanka av følelser. Følelsene som har kommet etter den voldsomt gode responsen «Tid for glede» har fått, men også følelsene som kommer av å sette seg inn i en så følelsesladet rolle som den hun spiller.

– Det er ikke bare noe du kan riste av deg, altså.

«Tid for glede» handler om undringen rundt hvem vi er, hvem vi ønsker å være, hva som ligger i det usagte og i håpet man klynger seg til. Felles for karakterene i stykket er at de står på randen av noe omveltende. Selv om Goody skal gå inn i en karakter, er det likevel hun som står på den scenen. Hun blir ikke en helt annen, men fyller rollen med sine assosiasjoner, sin fantasi og sin historie. Så går hun inn på scenen, og før lyset demper seg og det blir mørkt, løfter hun blikket mot publikum. Da er det dem. Goody og publikum. Hun gruer seg til dette stykket tar slutt.

– Noen ganger er man letta over at et prosjekt er over. Men jeg vet allerede nå at jeg kommer til å gråte når dette går mot slutten. Jeg kommer til å savne det, sier hun.

Å begynne arbeidsdagen så sent som i åttetida på kvelden, gjør henne ingenting. Goody er et kvelds- og nattemenneske og elsker late night-feelingen, å dra hjem etter en forestilling, ta seg en kopp te og noen knekkebrød og bare lande litt.

– Det høres jo utrolig kjedelig ut, men når man er inne i så sterke og forferdelige følelser på scenen, så blir man veldig takknemlig for sitt eget liv. Mitt liv er godt og vanlig.

Vanlige folks meninger

Det fineste komplementet Laila Goody kan få, er en anerkjennelse fra vanlige folk som har sett noe hun har spilt i og kjent seg igjen i noe eller kanskje begynt å tenke over livet sitt eller seg selv. Det er der drivkraften ligger, grunnen til at hun har holdt på med dette i 27 år er ikke anmeldernes terningkast. Faktisk er hun helt imot terningkast.

– Med det sagt, er det gøyere å få en sekser enn en toer!

En ærlig sak. Goody ler av sin egen uttalelse der hun sitter i stua si med en Amandapris plassert bak seg. Goody ser tilbake på karrieren sin med takknemlighet. Hun har vært heldig med rollene hun har fått, synes hun, for hun har fått lov til å gå inn i både raseri, sinne, ømhet og sorg. På spørsmål om hun har opplevd forskjellsbehandling mellom kvinner og menn i bransjen, stopper hun opp og tenker seg om.

– Spesielt i film- og TV-bransjen, som er mer kommersiell enn teateret, får gutta bedre betalt. Det er jo irriterende, for det er ingen grunn til at det skal være sånn.

Goody tror også at hun er på vei inn i en alder hvor det er færre kvinneroller tilgjengelig.

– Jeg sitter jo her og ser ut som om jeg er femti, har levd et liv og født to barn. Men så har jeg alltid hatt gode ting å gjøre, sier hun.

På rett sted

Etter studietida gikk Goody rett i arbeid. Hun jobbet mye og hele tida. Goody var supermotivert. Det var først da hun begynte å nærme seg tretti år at hun tok seg tid til å stoppe opp og tenke.

– Jeg gikk på gymnaset, tok et halvt år på folkehøgskole i Danmark og ble der et halvt år for å øve på å komme inn på teaterhøyskolen i Oslo. Så kom jeg inn, og siden har jeg jobbet.

Livet går fort, faktisk fortere og fortere, synes hun. Det liker hun ikke så godt.

– Tanken slår meg kanskje én gang hvert tiår. Er det dette som er livet? Er jeg skuespiller? Men nå må jeg slutte med det der. Jeg er voksen, og jeg er skuespiller. Jeg tror kanskje jeg forblir skuespiller også. Jeg lurer på om jeg gjør det, altså.

I de periodene av livet hvor Goody har tvilt på om det er skuespiller hun er, er det flere andre yrker hun har tenkt at virker spennende og morsomme. Fotograf, arkitekt og psykolog blant annet, men hun tror man havner der det er ment at man skal være.

– Det er noe i meg som vil ut og formidle noe til andre. Det er en drivkraft.

---

Goodys fem favoritter

• Mat: Vietnamesisk og italiensk. Koriander er min favoritturt! Godt på alt.
• Film: Ridley Scott og Dardenne-brødrene er favoritter.
• Sted: Jæren i all slags vær!
• Musikk: Mary J. Blige, Kate Bush og Johann Sebastian Bach
• Bok: Kazuo Ishiguros forfatterskap burde flere bli kjent med! Ellers Rachel Cusk og Truman Capote

---