---
4
TEATER
«Et dukkehjem 2»
Av Lucas Hnath
Regi: Mattis Herman Nyquist
Med Pia Tjelta, Anne Marit Jacobsen, Ola G. Furuseth, Flo Fagerli
Christiania Teater
---
Ingen kan banne på en scene som Anne Marit Jacobsen. Og hun har god grunn til å male scenen rød med en bukett gloser som får veggene til å dirre. I rollen som den nå tilårskomne ammen Anne-Marie står hun med ett ansikt til ansikt med Nora, 15 år etter at hun lukket døren bak seg og lot Torvald og tanken på «det vidunderligste» henge igjen i luften som store spørsmålstegn. Det største spørsmålet har siden dreid seg om hva som skjedde med Nora i Henrik Ibsens internasjonalt mest kjente stykke? Mange har forsøkt å skape en fortsettelse på «Et dukkehjem». Amerikanske Lucas Hnath legger inn et godt bud med «Et dukkehjem 2», som for øvrig ble spilt på Hålogaland Teater under pandemien, da med tittelen «Et dukkehjem – 15 år etter». På Christiania Teater gyver et drømmelag løs på en materie som syder av gammelt agg, av giftige baktanker og fortrengt sinne.
For regissør Mattis Herman Nyquist blir denne oppsetningen en slags fortsettelse på Torshovteatret-forestillingen «Et dukkehjem», hvor han uten helt å slippe Ibsens opprinnelige tidskoloritt oppdaterte både språket, dialogen og til og med slutten på en måte som understreket stykkets evige aktualitet. Ikke i den forstand at det er sjokkerende at en kvinne går fra mannen og til og med barna, selv om det siste er drastisk selv i dag, men ut fra en tolkning av Ibsens stykke som handler om enkeltindividets frihet til å forme sin egen skjebne. Det er den samme tanken rundt individualitet og frihet Hnath forfølger når han gjør noe så dristig som å skrive seg inn i Ibsens univers. Han lar «Et dukkehjem» være veiviser inn mot sitt eget skuespill om dilemmaene som oppstår i spennet mellom den fulle friheten og den forventede ansvarsfølelsen. Han syr sin egen tekst rundt kjernen i Ibsens drama.
Hnath forsøker ikke å være Ibsen. I stedet skriver han Ibsens figurer inn i sitt språk, og han gjør det med humor og en utvidelse av stemmene i det kjente figurgalleriet. Anne-Marie (Anne Marit Jacobsen) får en stor og betydelig rolle i «Et dukkehjem 2», mens datteren Emma (Flo Fagerli), som hos Ibsen bare er umælende til stede, nå får et helt ungt liv bak den selvsikre holdningen i møte med moren. Nora i Pia Tjeltas skikkelse har kommet tilbake. Ikke fordi hun ønsker det, men fordi hun må.
Som i Ibsens stykke er det utenforliggende og truende forhold som blir katalysatorene for Noras valg. Etter at hun gikk ut døren har hun gjort det godt, selvsagt som forfatter under pseudonym av bøker som handler om frihet fra ekteskapets åk. Det har inspirert flere kvinner til å gå ut døren for ikke å vende tilbake, og en fragått ektemann vil hevne seg gjennom å avsløre at hun i alle disse årene har vært Nora Helmer. Torvald leverte aldri inn skilsmissepapirene den gangen for 15 år siden. Nora håper på støtte fra Anne-Marie, som på ingen måte gir sitt bifall til verken planen eller Noras tilbakekomst overhodet.
Det er et dialogtett og til tider svært morsomt drama Hnath spenner opp, og komikken ligger i de mellommenneskelige gnisningene. «Et dukkehjem 2» har en naturlig feministisk brodd, samtidig som det forsøksvis drøfter de verdiene Nora har snudd ryggen til. Hennes valg fikk store omkostninger, og den lille serien med konfrontasjoner nå 15 år etter er lettantennelige. Datteren Emma husker ikke moren. Hun har skapt sitt eget liv som en selvstendig ung kvinne. Hun kjenner ikke til ekteskapet som institusjon, men hun kjenner godt til hvordan det er å vokse opp i et ekteskap der institusjonen har spilt fallitt. Hennes verdisett blir interessant nok likeverdig det Nora forlot.
Nyquists grep er som i den britiske og amerikanske teatertradisjonen et sterkt søkelys på teksten og dialogen, og her er den rikholdig og altoverskyggende. Scenograf Øyvind Wangensteen lar noen gamle rokokkostoler og en krakk være de eneste rekvisittene på en ellers dus og tom scene. Den framstår naturlig nok som iskald når stemningen kjøles ned. Forhenget mot bakscenen er døren Nora gikk ut av, og som hun nå kommer inn gjennom 15 år senere. Hun formelig skinner, har en overdådig himmelblå viktoriansk kjole, men språket tilhører vår samtid, og det er ingenting kokett eller blygt over henne når hun setter seg karslig framoverlent overfor den perplekse ammen som hun overlot barna sine til. Pia Tjeltas kroppsspråk er like omskiftelig som Wangensteens nesten umerkelig effektive lysdesign som markerer de ulike aktene og emosjonelle skiftene, alt etter hvem Nora har foran seg og hva hun vil oppnå. Tjelta spiller på Noras sammensatte støpning, og det er slett ikke bare en sympatisk rolle.
Ola G. Furuseth er eneste mann på scenen. Hver gang vi ser han kommer spørsmålet om hvorfor han ikke har flere store roller som denne på scenen. Hans Torvald settes i sjakk, men heller ikke han greier å holde på sympatien som den forlatte idet Furuseth tar komplett eierskap til en skikkelse som har tatt ubotelig skade av Noras valg uten at han noen gang egentlig har forstått hva som traff ham. Den sterkeste eksistensielle spenningen ligger imidlertid mellom kvinnene, og det er tre generasjoner sterke skuespillere på scenen. Rollene blir også tydelige representanter for de respektive generasjonene og settene av verdisyn de forfekter.
Anne Marit Jacobsens rollefigur er en frittalende kvinne fra arbeiderklassen, som med rette føler seg sviktet av Nora alt mens hun har ofret sin egen framtid og egne barn for dem hun forlot. Pia Tjelta viser igjen hvor dyktig hun er til å bevege seg langs de mange lagene i en tekst som denne, som en handlekraftig kvinne som Hnath trolig har funnet inspirasjon hos blant de amerikanske feministikonene fra 70-tallet. Nora er steil og uforsonlig, og er i kraft av overlevelsesinstinkt beregnende utover enhver rimelighet. Samtidig vet både Tjelta og Nyquist at for publikum så er nysgjerrigheten rundt hva det er blitt av Nora hele premisset for stykket.
Og som datteren Emma viser Flo Fagerli («Døden på Oslo S») hvorfor hun er en av sin generasjons store talenter. Kanskje har Emma andre verdisyn enn moren som forlot henne, men hun har også en sluhet i måten hun ser for seg hvordan familiens rykte kan reddes på. Går Torvald med på å annonsere skilsmissen nå 15 år etter, er de alle fortapt etter datidens standard.
«Et dukkehjem 2» er dialogdrevet, og klokker denne kvelden, som var generalprøven, inn noe under stykkets reelle spilletid. Det kan ha noe å gjøre med Nyquists vektlegging av tempo under konfrontasjonene, av den troverdige hakkingen og kranglingen i munnen på hverandre snarere enn å la hver enkelt replikk gå uavbrutt. Kanskje er det energien og temperaturen særlig i begynnelsen og inn mot slutten som gjør seg gjeldende. Det blir intenst, hvor løgnene og tilgjortheten syder i en pøl av giftig atmosfære, selv om det etter en imponerende eksplosiv start blir klart at «Et dukkehjem 2» ikke er i nærheten av å ha samme brodd og dybde som Ibsens stykke. Det etterlater seg ikke like store spørsmål som Ibsens stykke gjorde etter urpremieren i 1880, men Hnath konkluderer heller aldri. Akkurat idet vi tror vi vet hvem vi skal sympatisere med, eller at Hnath har blottlagt sitt moralske standpunkt, snur han emosjonelt på kappen.
Christiania Teater og teatersjef Bjarte Hjelmeland skal ha ros for å satse kommersielt på et stykke som med sin kompleksitet og oppbygning ikke umiddelbart frir til publikum på samme måte som da de sparket scenen i gang med «Et glass til». Som for øvrig også Mattis Herman Nyquist og Øyvind Wangensteen sto bak. De som kjenner Ibsens «Et dukkehjem» får et par plusser med på veien, men Hnaths «Et dukkehjem 2» står også på egne bein som en historie om en knust familie, og hvordan livet ble i ettertid. Men det blir opp til regien og skuespillerne å redde en tekst som i seg selv framstår som lite annet enn en konstruksjon over evige eksistensielle spørsmål.
Anmeldelsen er basert på generalprøven.
