På nedtaggete stier med Don Martin

---

5

TEATER

«En gang Romsåsgutt, alltid Romsåsgutt»

Av og med Don Martin

Regi: Hedda Sandvig og Cici Henriksen

Det Andre Teatret og SPKRBOX

---

Det er på de små teaterscenene det skjer denne høsten, med et knippe forestillinger som spilles få ganger og hvor folk nærmest slåss om plassene. Den heteste billetten akkurat nå er «En gang Romsåsgutt, alltid Romsåsgutt», oppkalt etter Don Martins Spellemann-vinnende debutalbum som kom for ti år siden. Jubileet må feires, og hovedmannen selv står ikke bare ubeskjedent bak en av norsk hip hops sentrale utgivelser, men hyller forskjellene, Oslos østkant, Romsås og alle folkene som har bidratt til at han i dag er rappens fremste Don, Østkantens sanne profet, musiker, krøniker og teaterpersonlighet som bruker seg selv i alt han gjør.

På teaterscenen har han gjort gode ting med barneforestillingen «Isbilen», «Linje 5» sammen med Zeshan Shakar og ikke minst hip hop-stykket «Blokk til blokk», som han har satt opp i flere omganger sammen med brødrene Felipe «Fela» og Jonathan «Boss» Castro. De er hjertelig til stede nå også, men da som bisittere til Don Martins «one man show».

Platen «En gang Romsåsgutt, alltid Romsåsgutt» ble sluppet i mai i 2013. Den s

kulle derfor blitt feiret i vår, på tiårsdagen, men slik ble det ikke. Faren til Martin Ahzami Raknerud døde like før, og det er han som får den første hyllesten og er gjenstand for de første historiene denne kvelden på Det Andre Teatret, som ligger i det som en gang var såpefabrikken Lilleborgs lokaler akkurat på østsiden av Akerselva. Gjennom hele Martins oppvekst jobbet faren her, og da var ikke «såpekoker» noe skjellsord.

[ Bjarte Tjøstheim borer ikke dypt nok (+) ]

I 16 år sto faren til Martin ved Klorin-samlebåndet. Nå står sønnen i det som en gang tilhørte direktørboligen. Slik utvides fortellingen til å handle om klasse, om stolthet og tilhørighet, og Don Martin er en formidler av klasse når det kommer til å øse av personlige minner, betraktninger, folk og musikk. Dette bidro til at «En gang Romsåsgutt, alltid Romsåsgutt» ble en helt spesiell utgivelse, produsert og skapt sammen med norsk hip hops gudfar Tommy Tee. Og faren til Martin, han ble knyttet til albumet gjennom «Isbilen»-sangen og skolegårdskranglene om hvem av gutta som hadde sterkest far: «Faren min jobber på såpefabrikk, snakker du dritt/Kommer pappa og kaster klorin i øyet ditt».

Låtene og tekstene på albumet – og i forestillingen - går hånd i hånd med Martins liv, oppveksten på Romsås med moren, vennene, taggingen, surfingen på T-banen og de trøblete skoleårene da han var «en lav liten rakett som tok fort fyr» og ble beskyldt av lærerne for å ha MBD, «minimal brain damage». Og selvsagt musikken og etter hvert rappen, kassettopptakene med Tommy Tee på radio som fikk Martin til å ville rappe som Ice Cube. På scenen har han en sofa og et kjøleskap fylt med øl, en DJ-dekk med de viktigste vinylplatene, og kassettene med opptak og musikk som var med på å forme han.

Han veksler mellom å fortelle og framføre låtene, og underveis skaper han et sterkt bånd til publikum. Noen får sitte i «VIP-avdelingen», altså sofaen på scenen, mens andre blir en del av fortellingen. Og alle blir vi medlemmer av Romsåsmafiaen, uansett hvor vi kommer fra. Martin orkestrerer det hele med store doser energi, kjappe replikker, humor og varme. Og på premieren i det minste med hjelp fra gode venner. Castro-brødrene blant dem, og ikke minst Son of Light, Lyset eller André Martin Hadland om du vil, stjernerapperen som tar gulvet under framføringen av «Sancho Panza».

«En gang Romsåsgutt, alltid Romsåsgutt» er dreid rundt et rapalbum, men å kunne det på rams er ingen forutsetning for å få fullt utbytte av forestillingen. Don Martin gjør dette til en større fortelling, og den handler om Oslo, om østkanten og Groruddalen. Han trekker linjene fra Rudolf Nilsens dikt om gården Nr. 13, den som «er så høi og munter, men den har en underklang», til Tiurleiken borettslag på Romsås. For ti år siden, og før det igjen, var historiene om Oslo øst forbundet med elendighet. Det var ingen i Groruddalen som snakket østkantens sak da «dar’n» fikk gjennomgå i offentligheten. Don Martin trekker fram FrP og Carl I. Hagen, og de nynazistiske strømningene, som for ikke mange år siden gjorde Groruddalen til samfunnets syndebukk.

[ Kaizers Orchestra er tilbake i manesjen. Se bildene fra comebacket her (+) ]

Målet med albumet, og denne sceneforestillingen på Det Andre Teatret, handler om å fortelle egne historier på egne premisser. Don Martin hadde rappen som ledestjerne, men på et vis kan man si at hans egen poesi og kjærlighet til Oslo også sprang ut fra de tre gigantene han og Tommy Tee rapper om i det mest kjente kuttet på platen, «Nilsen». På fint vis vever han inn historier om Joachim Nielsen, Lillebjørn Nilsen og Rudolf Nilsen underveis i showet, og selvsagt framføres selve låten, nå med Jonathan Castro på versene. «Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen. Rudolf, Lillebjørn, Joachim, velg hvilken».

Apropos linjene om at «Oslo er blanda av alle typer folk som lever her/Og nettopp denne blandinga gjør byen min til det den er», snakker Martin også om Oslo som en delt by med store sosiale forskjeller. Da han ga ut albumet var han en av de første stemmene fra Groruddalen som ble hørt. Han løftet fram andre sider ved Oslo øst enn dem som ble debattert i avisene og på TV, og han løftet fram andre stemmer som heller ikke hadde blitt hørt. «Det er mye fellesskap i utenforskap» sier han i forestillingen, og illustrerer det ved hente fram en kassett med Joachim Nilsen-sangen «Verdiløse menn».

Og endelig er dette selvsagt en forestilling om det universelle i det lokale, om Romsås, om Romsåssenteret hvor han «spytta mitt første vers» og hvordan dette stedet i Groruddalen er som en egen planet:

«Du kan komme med banen eller med Romsås ring

Tre hundre blokker, to veier inn

Går av bakerst, berget er som et bomberom

Forbi det som var billettsperrer da Don var ung

«3. etg er lik sosial slum»

Det stod skrevet i senterheisen hver dag, tungt»

Don Martin prater som en foss i halvannen time, og når han ikke prater så rapper han. I Hedda Sandvig og Cici Henriksens regi vektlegges publikumskontakten og kontrastene mellom den breiale rapperen og meningsbæreren Don Martin, og den Martin som står fram med selvinnsikt, selvironi og ydmykhet. Det gjør «En gang Romsåsgutt, alltid Romsåsgutt» til en av høstens morsomste og mest underholdende forestillinger, et drivende rapshow og noe nær en standup-fortelling. Den skyr ikke de mørkere sidene ved verken Oslo som by eller mannen som forteller om den, før han akkurat som den sjuke kvelden på John Dee for ti år siden inviterer halve salen ned på scenen. Kort sagt et show og en finale en Don verdig.

Spilles på Det Andre Teatret i Oslo helgen 21.-22. oktober, samt ekstraforestilling 12. november.