Borer ikke dypt nok

---

3

TEATER

«Tilgi meg»

Av og med Bjarte Tjøstheim

Regi: Thomas Giertsen

Det Norske Teatret

---

Det er så mangt man kan ha dårlig samvittighet for. Støvsuging for eksempel. For hvorfor i all verden skal man støvsuge om man mener at en slik oppgave er under ens verdighet? Og hvis det likevel er din tur, er det ikke da bare å vippse kona så hun kan gjøre det i stedet? En tusenlapp? Bjarte Tjøstheim gjør visst ofte det, og får dårlig samvittighet. På Det Norske Teatrets scene 2 svinger han også støvsugeren med motvillig iherdighet for å vise hvor ille det kan være. Men er det alvorlig nok til å omfattes av en tittel som «Tilgi meg»?

Det ligger mye mellom linjene i Tjøstheims nye monolog «Tilgi meg». Prestesønnen fra Randaberg har naturlig fått tvilen, troen og samvittigheten med på lasset, og han har brukt den i rikt monn som en underholder av rang, ikke minst gjennom radioprogrammer som «Radioresepsjonen», film og serier som «Presten» og podkasten «Papaya». Og som komiker på ulike scener. En av de bratteste av disse scenene var trolig Det Norske Teatrets Scene 2, da han lagde «Det går betre no» (2018), en sterk forestilling hvor han konfronterte sin egen angst. Nå står han der igjen. Fallhøyden er den samme.

«Det går betre no» ble suksess med Sobril i lomma. Han har visstnok en Sobril i lomma nå også, når han gyver løs på andre sider av seg selv som flere kan kjenne seg igjen i. Men der hvor han sist gang tematisk og personlig gikk helt ut på planken med stor risiko, føles «Tilgi meg» som en mer sammenrasket bunke av historier som egentlig ikke har så mye med dårlig samvittighet og tilgivelse å gjøre, snarere litt småflaue episoder som er egnet til å live opp i godt lag.

Det skulle ikke forundre meg om fortellingen fra da han spente slalåmbindingene så stramt at beina og ikke bindingen røyk er blitt en klassiker til glede for nye tilhørere i enhver familietale. Hvordan faren – som hadde kjøpt slalåmski til Bjarte for å skape ei bru mellom de kristne og hedningene på Randaberg – måtte bære tenåringsslampen fram for presten til konfirmasjonen på samme måte som moren bar han til dåpen fordi han ikke kunne gå selv.

Oppveksten hadde sine episoder, og Tjøstheim er en solid formidler av både formative år og hvordan det gikk siden. På scenen lett hektisk, fysisk på hugget og med blikket i publikum selv når han kommer ut av det. Komikerkollega Thomas Giertsen hadde regien også på forrige oppsetning. Nå derimot, føles grepet om teksten slappere, som om man tar en forestilling for gitt.

Den fine scenografien laget av Gjermund Andresen, et regelrett skråplan av en lang benk, en skibakke, en bardisk eller et helt liv er effektfull med dukkene i ulike størrelser som er plassert fra laveste punkt til det høyeste. Øverst sitter den største skikkelsen, den eneste som sitter med ansiktet vendt mot salen og Tjøstheim forestillingen gjennom. De andre dukkene plasseres dels med ryggen til. Det ligger noe der, som i en avvisning, eller i skam, eller når de snus, med anklagende blikk. Men i Giertsens regi blir de sjelden brukt fullt ut annet enn som noe Tjøstheim kan sparke stolen under eller som han illustrerende kan ta i armene. Hvem og hva den øverste skikkelsen skal forestille er ikke godt å si. Er det Gud? Prestefaren? Samvittigheten? Som mye annet i denne forestillingen etterlates elementer på halvveien.

[ Glad i musikals? Aldri har tilbudet vært større på norske scener (+) ]

De øvrige dukkene forestiller gjerne Tjøstheim selv i ulike aldre og stadier, kona hans eller noen han møter på sin lokale Torshov-bar, hvor han drikker seg så høylytt og plagsom at han blir nektet servering. Så lenge han ikke brenner ned kåken og Torshov når han kommer hjem og gir seg til å lage mat i sveiseblinde, blir han nok tilgitt det også. Han framstiller i det hele tatt seg selv som en upraktisk mann. Når han beiser huset på gården i Uvdal blir resultatet så dårlig at kona Kristin må gjøre jobben på nytt. Og da er det hans skyld det som senere skjer, og han er knust av dårlig samvittighet. I etterdønningen av denne historien rører han ved noe som man et øyeblikk tror vil utvikle seg til den dybden man har ventet på, men så var det dette med halvveien da.

Den dårlige samvittigheten som tema for en teatermonolog er i utgangspunktet spennende. Samvittigheten siver gjerne inn i angeren og skammen, mot selvinnsikt og erkjennelse. Og hva man har dårlig samvittighet for og skammer seg over, vil være forskjellig fra person til person. Men i denne forestillingen er det lite som står på spill, verken for Tjøstheim selv eller for de rundt han som han forteller om. Dermed er det ikke så mye å hente for oss som ser på heller, annet enn øyeblikk av smilebånd og latter.

[ Taylor Swifts opphever skillet mellom lerret og sal (+) ]

Historiene inneholder gjenkjennelighet for de fleste, men framstår som grunne og i fåtall, som noe han kunne framført på hvilken som helst scene. Ikke dermed sagt at den ene scenen er den andre overlegen, men med «Det går betre no» var Tjøstheim med på å løfte de såre og inderlig personlige bekjennelsene bak latteren og standup-showene inn i en større sammenheng. Akkurat som Rune Andersen gjorde med vold som tema i «Lykkeliten», og slik Else Kåss Furuseth gjorde med sorg og tap i «Kondolerer» og «Gratulerer», ble «Det går betre no» en vesentlig og seriøs kunstnerisk behandling av det å leve med angst.

«Tilgi meg» byr på en humremorsom stund i teatret hvis det er alt man er ute etter, men utover det blekner forestillingen først og fremst på manussiden. At forelegg og manus ikke er bedre eller annerledes eltet, må både teatret, dramaturg og regissør Giertsen dele ansvaret for. Sist gang åpnet Tjøstheim opp om seg selv og ga kropp og sjel til det store alvoret, med større eller mindre glimt av humor. I «Tilgi meg» er det bare humoren igjen.