«Frost» maner fram eventyret

---

5

MUSIKAL

«Frost»

Av Jennifer Lee

Regi: Gísli Örn Gardarsson

Musikk: Kristen Anderson-Lopez og Robert Lopez

Musikalsk ansvarlig: Svenn Erik Kristoffersen

Med Mimmi Tamba, Ina Svenningdal, Vegard Bjøsmo, Kaia Varjord, Joakim Ousdal, Julie Støp Husby, Mathias Luppichini, Sisu Sumbundu, Petter Winther med flere

Det Norske Teatret

---

Familieforestillingen «Frost» er blitt en eventyrlig snøkanon av visuell fantasi, rufsete humor og glitrende sangprestasjoner. De individuelle bragdene - også de av teknisk art- høyner kvaliteten på et stykke som lett kunne blitt flatt og kjølig beregnende. Regissør Gísli Örn Gardarsson finner den varme kjernen, og spenner Det Norske Teatrets hovedscene til bristepunktet med store arrangementer, et heltent ensemble og imponerende koreografiske høydepunkter.

Musikalen «Frost» er bygd på Disney-filmen fra 2013 om søstrene Elsa og Anna, som igjen var løst basert på HC Andersens eventyr «Snedronningen». I kongeriket Arendelle vokser de to søstrene opp som prinsesser, og den eldste, tronarvingen Elsa, besitter magiske krefter som vokser seg sterkere jo eldre hun blir. Farlige krefter som ikke kan temmes og som sprenger seg ut.

Når det ikke som hos Andersen blir en historie om det godes kamp mot ondskapen, er det på grunn av Elsas komplekse støpning. «Frost» blir en oppveksthistorie om å gå fra barn til ung til ung voksen, om å miste og gjenvinne kontrollen over kropp og følelser. Mimmi Tamba som Elsa og Ina Svennigdal som Anna utfyller de to rollene perfekt i Det Norske Teatrets oppsetning.

Med «Frost» fikk Disney en mildt sagt overlegen suksess, spunnet rundt en historie som kombinerer nordiske sagn og myter med de romantiske eventyrforestillingene som drømmefabrikken har perfeksjoner til fingerspissene. Den endelige musikalversjonen av filmen fra 2013 skrevet av Jennifer Lee, hadde premiere på Broadway i 2018, med musikk av Kristen Anderson-Lopez og Robert Lopez («The Book Of Mormon», «Coco», «Frost»-filmene). Selv om Det Norske Teatret-oppsetningen bygger på denne har islendingen Gardarsson fått skape en såkalt «non replica»-versjon, det vil si «frie» tøyler til å skape en ny og i denne sammenhengen nordisk «Frost»-tolkning. Det kunstneriske teamet har laget helt ny scenografi, kostymer og andre tilpasninger til den nordiske paletten. Det er et bredt samarbeidsprosjekt som etter den norske premieren skal produseres i alle de nordiske landene.

[ Glad i musikals? Aldri har tilbudet vært større på norske scener (+) ]

Disneys definisjonsmakt innen kultur og underholdning er mildt sagt sammensatt, og underholdningsgigantens påvirkningskraft er tveegget. Gjort på riktig vis, kan imidlertid Disney være en kulturbærer og -bevarer. Her er de mest spekulative delene ved den disneyske fernissen dempet. Historien er råere og figurene fantasifulle, likevel herlig menneskelige uten outrerte karikerte trekk. Det løynde folket som de her heter, anført av Bulda (Julie Støp Husby) og Pabbie (Jan-Christian Horntvedt), er som sfæriske, huldreaktige underjordiske vesener med fantastiske kostymer. Kjolene til Anna og særlig Elsa understreker det eventyrlige, mens spretne ballongsnømenn- og kvinner tar kaka for de minste.

Den gjennomførte transformasjonen i retning det nordiske og det norske har også med dialog og språk å gjøre. Fallhøyden er stor når man setter opp en av de mest kommersielle amerikanske musikalene på en teaterscene hvor suksesskriteriene også inneholder forventninger til kunstnerisk egenart. Det Norske Teatret har klart det før, både med «The Book Of Mormon» og «Jesus Christ Superstar», men Disney-vignetten tilfører det hele en ekstra dimensjon. Det har da også vært ytret spesielt fra privatteatrene at det ikke er et statsfinansiert teaters oppgave å sette opp et stykke som «Frost». Men i dette tilfelle handler det også om språk, om målføre, og det handler om kvalitet uavhengig av scene.

Når andre akt åpner med sangen «Hugnad» er det ingen tvil om at nynorskteatret har tatt oppgaven på alvor også språklig sett, med blant annet Runar Gudnasons snedige nynorske gjendiktning av «Hygge»-sangen, hvor kramkaren Eika underveis ganske treffende spør, «Hugnad, kva er det?».

«Alle» har sett filmen og kan historien som her tar noen snarveier. På teatret starter den mens søstrene er små, og barna som spilte Anna og Elsa på premieren sørget for høy stemning og sjarmfaktor fra første stund mens de etablerer søstrenes ulike personligheter og bygger en snømann de døper Olaf. Men Elsas magiske og ukontrollerbare krefter, som mane fram kulde og omdanner omgivelsene rundt seg til is, tar nesten livet av lillesøsteren.

Etter ulykken holdes de to adskilt. Elsa stenger både Anna, verden og følelsene ute, mens Anna blir en ensom, lengtende og naiv jente med store drømmer. Hun faller pladask for den første som viser henne oppmerksomhet. Idet Elsa blir myndig og kan krones til dronning, proklamerer lillesøsteren derfor at hun skal gifte seg med prins Hans som hun har møtt samme dag. Sjokket og sinnet setter Elsas krefter fri.

Landet blir islagt idet hun rømmer fra kroningen og folket sitt, som et «monster». Men Anna følger etter for å finne henne og bringe henne tilbake ved hjelp av gode hjelpere: Den ved Annas side bunnsolide Kristoffer (Vegard Bjørsmo), reinsdyret Svein (Kaia Varjord) og Olaf (Mathias Augestad Ambjør).

Svenningdal er en komisk kraft og gjør maksimalt ut av en rolle som kombinerer den litt forsmådde lillesøsterposisjonen med sosialt klossete naivitet og ukuelig og modig kjærlighet til søsteren. Vokalmessig sitter det fra den kokett drømmende «For den aller første gongen». Blant de andre større mindre rollene har både Vegard Bjørsmo og Julie Støp Husby solide glansnumre i en helhet som på premieren fortsatt hadde noe å hente på timing og finesse, både teknisk, sangmessig og i skiftene av scenografiske elementer.

Men Olaf smelter jo selv det mest stivfrosne hjertet uansett rammer, noe som er godt gjort all den tid det dreier seg om en snømann, mesterlig ført av skuespiller Ambjør som gir den lille snømannen både liv og mæle på en måte som viser detaljrikdommen i oppsetningen og engasjerer salen. Ved et par tilfeller brytes også veggen mot publikum på smart vis, særlig under nummeret «Hugnad» når Niklas Gundersen slår seg løs som Eika omgitt av dansende saunaer.

Scenografien til Börkur Jónsson er monumental og omskiftelig, og de beste scenebildene han skaper sammen med lysdesigner Torkel Skjærven, Belinda Brazas koreografi og kostymedesigner Christina Lovery, er umiddelbare klassikere. Størst er det enkelt overdådige finalenummeret før pausen, hvor musikalens nøkkellåt «Det må ut» gis en eksplosiv vakker visuell touch, hvor Mimmi Tambas forrykende vokal blir som en farlig vakker og ustoppelig lavine i snøstormen.

Denne scenen og sangen er et høydepunkt, men Mimmi Tamba - som ved forrige korsvei satte opp sin egen forestilling «Semper Eadem» - bærer også generelt forestillingen vokalt. Hun har en stemmemessig innlevelse og kontroll som får fram detaljene og de såre, redde og desperate følelsene som ligger i det Elsa gjennomgår. Det å skulle være sterk, og samtidig ulykkelig og ensom. «Er det sant? Har mørke i meg no kome fram? Er eg eit monster av natur?», som hun synger i sangen «Monster», det nummeret hvor hun framfor alt viser dybden ikke bare i stemmen, men også i tvilen Elsa bærer på. Slik understreker hun «Frost» som en oppvekstskildring som setter ord på følelsene i et ungt sinn.

Tamba og Svenningdal blir ved siden av de scenografiske virkemidlene magiske katalysatorer i en forestilling som tar ut maksimalt av hva et teater som dette har av krefter og ressurser, noe som kommer særlig fram i kostymene og i enkelte av Brazas koreografier, og ikke minst i Svenn Erik Kristoffersens solide og medrivende arrangementer og ledelse av det ti personer store orkesteret pluss båndlagte strykere og blås. I lys av den gjennomgående overdådigheten ellers i forestillingen kan man stusse over hvor «tom» scenen bli under finalenumrene, når bare lyset indikerer at våren kommer tilbake over et tjukt dryss av «snø» og is. Scenen er tom for andre kulisser enn dem ensemblet skaper i kraft av seg selv. Men nå skal det ikke mer til for å holde magien oppe. Når hele Arendelle med Tamba i spissen som dronning Elsa lar de siste kraftige sangstrofene slå pusten ut av publikum, er uansett alt som skurrer glemt.

Les anmeldelser og omtaler av flere av høstens musikal-forestillinger i denne oversikten