Popkunst skapt av spindelvev

Fint få hadde noen anelse om at en beskjeden animasjonsfilm skapt av et filmstudio notorisk for å overstyre regissører ville ende opp med å bli en umiddelbar klassiker. Sony-studioet gjorde for en sjelden gangs skyld alt riktig med «Spider-Man: Into the Spider-Verse» (2018), et prosjekt som hadde såpass lav profil at den fløy under radaren til studiosjefen Tom Rothman og ble iscenesatt med ukarakteristisk kreativ frihet. Denne alternative utgaven av nettspinneren var førstemann til å utforske multiversets uendelighet av irrganger, før Marvels (spille)filmatiske univers bestemte seg for å melke i hjel temaet.

«Into the Spider-Verse» gjorde alt så til de grader bedre, og var ikke bare den hittil beste filmen om Spider-Man – men en av de mest vellykkede superheltfilmene noensinne. Den mottok en Oscar-statuett som beste animasjonsfilm, ble en betydelig kassasuksess og (sikkert viktigst av alt) fikk en entusiastisk terning-sekser på disse sidene. I motsetning til forgjengeren har ikke «Spider-Man: Across the Spider-Verse» muligheten til å snike seg inn bakveien som en frydefull overraskelse, og forventningspresset har bygget seg høyt opp de siste fem årene. Det samme har ambisjonsnivået.

Produsentene/manusforfatterne/primus motor Phil Lord og Chris Miller endte opp med en så vidtspennende historie at manuset ble stykket opp i to separate filmer – noe som ikke forhindrer at «Across the Spider-Verse» har blitt den lengste animasjonsfilmen i amerikansk filmhistorie, som klokker inn på overveldende 140 minutter. Lord og Miller tok i bruk det største tekniske teamet som noensinne har jobbet på en tegnefilm, og har endt opp med nok en banebrytende kinoopplevelse som blåser sokkene av alt vi har sett siden forgjengeren.