«Romeo og Julie»: En triumf a la Tarantino

BERGEN (Dagsavisen): William Shakespeares «Romeo og Julie» er et av historiens mest slitesterke kjærlighetsdramaer. Det skrevet rundt 1590, men neppe noensinne blitt tatt så på kornet som i Kjersti Horns overflødighetshorn på Den Nationale Scene. Her er et ensemble av en annen verden, en radbrekking av alle tradisjonelle forventninger til stykket og til Shakespeare, og en regi som ikke bare perfeksjonerer, men perforerer Horns eget varemerke med video som sitt fremste virkemiddel.

Akkurat i det vi lurte på hvordan hun skulle lage enda en forestilling med video og «filmet teater» uten å gjenta seg selv, tar hun like godt en ren Quentin Tarantino, mikser inn litt Baz Luhrmann og John Waters anno «Cry Baby», og skaper det hele om til b-filmatisert teater som flyr som et betent stjerneskudd av camp og drøy humor over hovedscenen. Verona i Shakespeares visjon er blitt et blår av nåtidens klassedrama med influenser-referanser, utpreget tenåringsangst, gjengrelaterte blodfeider og overrumplende intelligent og rå humor. Det hele spilt i realtid inni, over, under og utenfor teaterbygningen, overført til lerretet i salen som dels voldsballett, dels hjerteskjærende, pur ungt kjærlighetsdrama.

Kjersti Horns bruk av video og en eller annen form for lerret/duk er de siste årene blitt hennes signatur i stadig utvikling. Hun bruker det i mer og mindre grad i henholdsvis «Ei kvinnes kampar og forvandlingar» og «Kristin Lavransdatter», begge fortsatt aktuelle på Det Norske Teatret i Oslo denne våren. Hun eksperimenterte med tilsvarende også i «Blikktrommen» på Nationaltheatret og i «Sprengt» på DNS. I «Raskolnikov» som ble satt opp i både Oslo og Bergen var hun kompromissløs med live teater over Dostojevskis «Forbrytelse og straff» utspilt i gangene og garderobene på teatret, og i sin helhet overført til et lerret i salen.