Rapport fra et arbeiderklassekjøkken

---

5

TEATER

«Ei kvinnes kampar og forvandlingar»

Av Édouard Louis

Regi: Kjersti Horn

Med Emil Johnsen, Sigrid Husjord

Det Norske Teatret

---

Édouard Louis slo inn i fransk litteratur i 2014 med den selvbiografiske romanen «Farvel til Eddy Bellegueule», om en oppvekst i en liten landsby nordøst i Frankrike. Å være ung homofil i et arbeiderklassesamfunn og en familie preget av slit, vold og dyp fattigdom, sto i sterk kontrast til den lysende akademiske karrieren da debutromanen åpnet med setningen «Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen». Boken og Louis startet en bred debatt i hjemlandet om klasse og tilhørighet.

Når vi møter jeg-personen i Kjersti Horns teateroppsetning «Ei kvinnes kampar og forvandlingar», har Eddy for lengst skiftet navn til Édouard. I fortellingen om moren blir særlig ett minne som et ekko av setningen han brøt lydmuren med. Han forteller om en gang i barndommen da moren drakk seg full på litchilikør. At hun drakk var i det hele tatt uvanlig. I landsbyen var det mennene som drakk. Kvinnene kjempet for å holde dem edru. Nå satte hun på husets eneste CD, en samleplate med Scorpions og danset rundt. Lille Eddy var så uvant med å se moren glad at han ble redd og hylte at hun skulle slå av musikken. Og hun skrek tilbake. Hvorfor kunne hun ikke for en gangs skyld få være lykkelig?

Moren har ikke alltid vært slik. Stykket åpner med at Emil Johnsen i rollen som jeg-personen Édouard kommer inn i leiligheten til moren, spilt av Sigrid Husjord. Inn i det enkle kjøkkenet der hun sitter og nirøyker ved bordet med slitte kabalkort foran seg innimellom rutinemessig husarbeid, rødvinslurker og små forfengelige gjøremål. Sønnen har et bilde av henne, om lag tjue år gammel. Hun har framtiden foran seg, ser forhåpningsfull og kanskje også lykkelig ut. Hva skjedde så senere?

«Ei kvinnes kampar og forvandlingar» er en scenisk bearbeidelse av romanen «En kvinnes frigjøring» (Aschehoug, 2022), en del av et prosjekt der Louis gransker sin egen oppvekst, familie og bakgrunn. Etter «Farvel til Eddy Bellegueule» kom «Voldens historie», som handlet om andres gjenfortelling av voldtekten og drapsforsøket Louis ble utsatt for. I essayet «Hvem drepte faren min» henvender han seg direkte til faren og skaper et litt mer forståelsesfullt portrett av den alkoholiserte, voldelige og rasistiske faren som vi ble kjent med i debutboken. I essayet hevder Louis at faren ble ødelagt som et offer for en rekke navngitte politikeres trygde- og sosialreformer.

[ Menns seksualitet, incelkultur og nettets mørkeste kamre er knapt blitt framstilt så intenst som i forestillingen «My Twisted World» (+) ]

Som de tre foregående bøkene er også «Ei kvinnes kampar og forvandlingar» tilrettelagt for scenen av Kjersti Horn og skuespiller Emil Johnsen, som har spilt Eddy/Édouard i alle oppsetningene. Igjen maner han fram den såre undertonen, den analyserende kloen som sprenger seg ut av forfatterens egen sammenraste familie og klorer ut puss og verk fra en hel nasjons sosiale sammenbrudd. Og så det er sagt, det er ikke nødvendig å ha sett de foregående stykkene for å få fullt utbytte av denne forestillingen heller.

[ En rå og sår fortelling fra den europeiske utkanten (+) ]

Scenen er en stor boks med en skjerm mot publikum. Kjersti Horn og hennes faste scenograf Sven Haraldsson har igjen skapt en illusjon av et rom, et som får deg til å lure på hva og hvordan de har tenkt, og hvordan de har løst det hele. Vi ser kjøkkenet der moren sitter mens publikum setter seg, og så kommer sønnen inn, altfor stor for rommet, krøker seg inn den lave døren, forsøker å krølle seg inn ved et kjøleskap som rekker han til midjen. Det er som om han har vokst ut av morens hjem, hvor alt fra bord til benker er tilpasset hennes høyde, selv colaboksen han finner i kjøleskapet. Husjord spiller moren uten en replikk. Det er Emil som har ordet i en eneste lang monolog.

Den visuelle kontrasten dem imellom blir et bilde på hvordan de vidt forskjellige ståstedene til mor og sønn har hindret dem i å se hverandres situasjon og behov, helt fram til nå når han vender tilbake og betrakter det hele med intellektuell distanse. Édouard har fått den verste volden på avstand, han har bearbeidet det mest intense sinnet og funnet en balanse i sin egen klassereise. Nå er det morens historie som kaller, og forholdet dem imellom slik han nå ser utviklingen i det. Det er som om ømheten og trangen til å forstå velter fram i han, en slags resignasjon og anger over sin egen skam over seg selv, over henne, hennes fattige, vonde og strabasiøse liv, kort sagt alle kampene, presser seg fram alt mens hun skal forvandle seg hun også. Som sønnen har gjort.

[ Mimmi Tambas teaterkonsert «Semper Eadem» er grensesprengende (+) ]

Du lurer på om de er der inne, bak skjermen. Eller et annet sted. Når matlukten siver ut til oss i publikum idet moren lager seg frokost, vet vi i det minste at skuespillerne befinner seg på scenen. Skjermen, størrelsesforholdet, perspektivet på leiligheten blir et besnærende og virkningsfullt scenisk virkemiddel fra Horn og Haraldsson, denne gangen som et stillbilde fra en tilstand, uten det levende videofølget som i eksempelvis «Raskolnikov» eller «Kristin Lavransdatter».

Emil Johnsen har funnet sin Édouard, og er gjenkjennelig i en rolle som likevel endrer seg fra gang til gang. Han fanger jeg-personens stolthet, skam, sitrende raseri og vonde minner som nådeløst slående dønninger på et vis som både er emosjonelt og intellektuelt. Hans tekst ligger tett opp til fortellingen i boken, og han snakker til moren som er i rommet selv om hun fraværende ikke enser han eller reagerer på hans spørsmål, påstander eller følelsesutbrudd. Det er en øm, men vond fortelling som skal vokse seg sterk etter hvert som vi skjønner at det ikke bare er Édouard som har kjempet seg fri, som har gjort en klassereise.

Bare unntaksvis er det kontakt mellom dem. Han kan flyktig stryke en hånd over hennes rygg, eller brått ta hodet hennes i hendene som for å røske henne ut av apatien. Ellers er det som om vi er vitne til en hjemsøking hvor de egentlig ikke er i samme rom. Men intensiteten er gjennomgående tilstedeværende, og vi nesten aner hva hun ville svart, kanskje grått eller skreket tilbake om hun hadde tatt ordet. Husjord spiller nennsomt i takt med tekstens og Édouards følelsesritt gjennom holdning og gjøremål. Det hele understøttet av et drivende og emosjonelt elektronisk lydspor fra Erik Hedin og saksofonist Harald Lassen.

[ «Den siste filmen» er både en vond og vakker fest (+) ]

«Ei kvinnes kampar og forvandlingar» er fjerde gangen Kjersti Horn og hennes kunstneriske stab slår seg sammen med Emil Johnsen og Édouard Louis. Oppsetningen viser hvordan de tre sammen perfeksjonerer måten å bearbeide Louis’ univers på i teatersammenheng, hvor trygge Horn og Johnsen er på sin etter hvert intuitive kamp med teksten og med forfatterens personlige politiske bevissthet som premiss. Men mest av alt har de igjen laget et stykke fascinerende og drivende godt teater hvor de visuelle virkemidlene skinner om kapp med skuespillernes sterke innlevelsesevne.