---
6
TEATER
«Romeo og Julie»
Av William Shakespeare
Regi: Kjersti Horn
Med: Stine Robin Eskildsen, Ameli Isungset Agbota, Pål Rønning, Frode Bjorøy, Svein Harry Schöttker-Hauge, Irene Waage, Tormod Løvold, med flere
Den Nationale Scene
---
BERGEN (Dagsavisen): William Shakespeares «Romeo og Julie» er et av historiens mest slitesterke kjærlighetsdramaer. Det skrevet rundt 1590, men neppe noensinne blitt tatt så på kornet som i Kjersti Horns overflødighetshorn på Den Nationale Scene. Her er et ensemble av en annen verden, en radbrekking av alle tradisjonelle forventninger til stykket og til Shakespeare, og en regi som ikke bare perfeksjonerer, men perforerer Horns eget varemerke med video som sitt fremste virkemiddel.
Akkurat i det vi lurte på hvordan hun skulle lage enda en forestilling med video og «filmet teater» uten å gjenta seg selv, tar hun like godt en ren Quentin Tarantino, mikser inn litt Baz Luhrmann og John Waters anno «Cry Baby», og skaper det hele om til b-filmatisert teater som flyr som et betent stjerneskudd av camp og drøy humor over hovedscenen. Verona i Shakespeares visjon er blitt et blår av nåtidens klassedrama med influenser-referanser, utpreget tenåringsangst, gjengrelaterte blodfeider og overrumplende intelligent og rå humor. Det hele spilt i realtid inni, over, under og utenfor teaterbygningen, overført til lerretet i salen som dels voldsballett, dels hjerteskjærende, pur ungt kjærlighetsdrama.
Kjersti Horns bruk av video og en eller annen form for lerret/duk er de siste årene blitt hennes signatur i stadig utvikling. Hun bruker det i mer og mindre grad i henholdsvis «Ei kvinnes kampar og forvandlingar» og «Kristin Lavransdatter», begge fortsatt aktuelle på Det Norske Teatret i Oslo denne våren. Hun eksperimenterte med tilsvarende også i «Blikktrommen» på Nationaltheatret og i «Sprengt» på DNS. I «Raskolnikov» som ble satt opp i både Oslo og Bergen var hun kompromissløs med live teater over Dostojevskis «Forbrytelse og straff» utspilt i gangene og garderobene på teatret, og i sin helhet overført til et lerret i salen.
Det er først og fremst «Raskolnikov» hun overgår med et kvantesprang i «Romeo og Julie», uten å slippe essensen i Shakespeares klassiske tekst og sujett. Til gjengjeld videreutvikler hun «live»-begrepet til at kameraet blir en sømløs aktør i seg selv, alt mens det ene populærkulturelle ikonet etter det andre kastes inn i handlingen som av en fyrbøter i ville helvete. Mens publikum setter seg er sceneduken fylt av kameraets blikk ut over Engen, Ole Bulls plass og fjellene bortenfor. Eller er det Verona?
[ Helgens låter: Bjella, Metteson, Team Me, Astrid S, Fieh med flere ]
Idet det starter og Fyrsten begynner fortellingen, fanges vi i en verden vi var totalt uforberedt på. Premieren skjer i strålende sol, og tanken melder seg senere under den berømte balkongscenen, utendørs på taket av teatret, opp langs stillasene, om en regnfull ramme ville gitt den samme varme opplevelsen? Svaret er nok ja, men kanskje på en annerledes måte. Uansett, to og en halv time senere går vi lykkelige ut mens smilet runder nakken. Ikke fordi det endte godt, tvert imot. Men fordi Kjersti Horns kunstneriske visjon nærmest føles fullbrakt til det perfekte med denne eksplosive og tidvis lurvete oppsetningen av «Romeo og Julie».
Stykkets evigaktuelle tematikk får Horn og hennes faste kunstneriske stab fram på imponerende vis. Hun skreller bort det irrelevante i historien, og velger å forstørre de store følelsene som flommer inn over de unge hovedrollene som når en demning brister. Hun dyrker de strie strømmene snarere enn å spille på det tilbakeholdne og blyge. Her finnes ikke snev av berøringsangst.
Gjennom Stine Robin Eskildsen som Romeo og Ameli Isungset Agbota som Julie, dyrker Horn den brå og lettsindige lidenskapen i dens fulle eksplosivitet, i en sanselig og forrykende underholdende forestilling der kameraet går tett på situasjonene, ansiktene, kroppene, huden og detaljene. Enten det er de to elskende som (når snusen er fjernet) kysser dypere og grådigere enn noen knapt har gjort på en scene, eller det er bøtter av blod, forvridde ansikter og bokstavelig talt eventyrlig vold forsterket av musikk og lydforsterkende effekter rett ut av horror-grunnboken.
Shakespeares emosjonelle eksplosjoner enten det handler om kjærlighet eller drap tas ut i fullt monn. Og likevel, humoren i de små øyeblikkene, de elleville figurenes blikk og gullkantede poetiske replikkleveringer, reaksjonsmønstre, nordnorsk bannskap og fule intriger, er det som bærer forestillingen fra kjærtegn til kjærtegn, fra blodpøl til blodpøl.
Referansene er rike, spesielt når det gjelder etableringen av Julie-karakteren, en influenser-tenåring med hang til Barbie-rosa, men enda mer tøff Spice Girls og til å begynne med definitivt Beyoncé med glorien, en «Halo», på maskeballet. Vi registrerer også referansen til prinsesse Diana. Agbota spiller ut rollen med så store porsjoner outrert finesse, og med «scream queen»-pastisjen gjort så desperat romantisk, at humoren ligger implisitt i framtoningen, kort sagt en uforglemmelig Julie.
At Stine Robin Eskildsen spiller Romeo blir gjennom regien og manusets vektlegginger en nydelig poengtering av kjønn som en likegyldig vektor av rollens innholdsmessige kraft. Grepet forsterkes gjennom ammen. Eskildsen er tidenes Romeo, en fortvilelsens, sorgens og forelskelsens matador som sammen med sine venner og undersåtter Mercutio (Amell Basic) og Benvolio (Thomas Pipin Olsen) går skjebnen i møte til den underliggende og dundrende rytmen fra Billie Eilish «Bad Guy». Og ingen kan gråte sjelen ut av seg som Eskildsen gjør som Romeo når teaterhistoriens største ulykkesfugl ødelegger for seg selv.
[ Undergrunns «Egoland» er lyden av sommer (+) ]
Eskildsen og Agbota sammen er limet i en forestilling som har noen fantastiske biroller som bygger ut familiene Capulet og Montague. De er erkefiender i Verona, og Julie og Romeo er og blir litteraturhistoriens definitive markører for den forbudte elskoven, to unge som forelsker seg på tvers av status og posisjon. Klasseperspektivet ser ut til å interessere Horn mindre enn begjæret, driftene og håpet som gror i hovedpersonens forrevne hjerterøtter. Det er disse, og ringvirkningene, hun legger under lupen. Det er outrert, provokativt og fjollete, men også poetisk og romantisk skildret fra en verden der de voksne med sine fettete b-filmsleiker og 70-tallssnipper representerer et kynisk, voldsforherligende og forkvaklet samfunn. Scenograf og kostymedesigner Sven Haraldsson har virkelig kost seg med kostymer og parykker fra gjenbruken.
Svein Harry Schöttker-Hauge som Julies amme er et høydepunkt tvers gjennom, som spiller sine renker i en gardinfrodig kjole og med melkesyre og melkespreng mens «hun» løper opp og ned trappene til «jomfruburet». Tormod Løvold som fader Lorenzo er også sjelden god, og vi skal i tillegg nevne Pål Rønning som Fyrsten. Skjønt fyrste og fyrste, denne «portvokteren» av en Securitasvakt setter tonen fra første scene, en vaktmester-skikkelse i fri utfoldelse mellom de sju fjell.
Øyvind Bergs oversettelse har opphevet alle filtre, og selv om Shakespeares ildfulle og dels høystemte rim er med, er språket rått, moderne, grovt og frekt. Det bidrar til at forestillingen svinger fra det intenst vakre og poetiske, til det rene søppelnivået i måten ord, uttrykk og omgivelser brukes. Slik blir teatrets «bossrom» helt naturlig et kirkerom hvor evig troskap loves, mens partyplaner legges på en kebabsjappe i sidegaten.
[ Litteraturens mørke fyrste (+) ]
Skuespillerne glitrer med frekk fandenivoldskhet, men regien er det som virkelig løfter «Romeo og Jule». Ikke et øyeblikk stiller du spørsmål ved at du ser det hele på skjerm, til det er handlingen for medrivende og bruken av teatrets ganger, rom, eksteriør og kort sagt Bergen for ellevill til at du i det hele tatt bryr deg om å stoppe opp. Bare unntaksvis kommer skuespillerne ut på scenen, den ene gangen i et av stykkets mest dramatiske scener, hvor lykken for de to elskende går i blodig knas.
Den andre gangen er i en overdådig, rørende og skummende elskovsscene som Horn og videoregissør Mads Sjøgård Pettersen bygger opp til gjennom en illusjon som muligens skjuler det eneste «klippet» i forestillingen. I så fall et klipp av nødvendig art som understreker kameraoperatør Michaela Vyskocil Gettwerts formidable jobb, bokstavelig talt i kulissene. Hun følger hvert eneste skritt, hver eneste detalj og hver eneste mimikk vi ser gjennom kameraet, hele tiden intenst og energisk til stede, også når kameraet «alene» gjennom bygningen driver handlingen energisk framover.
[ «Lazarus» er en åpenbaring av en musikal, like uutgrunnelig som Bowie selv var (+) ]
Pettersen og Horn er dyktige innovatører på dette feltet, men der hvor de tidligere har hatt en nærmest kjølig og «teater»-vennlig tilnærmelse til skuespillerne og handlingen med videobruken, er øyet som ser i «Romeo og Julie» en medspiller i seg selv, som agerer på egen hånd og blir en så sanselig aktør i samspillet at det nærmest blir kroppslig. Det er en imponerende innsats, og ikke bare fysisk. I Gettwerts foto og i Horns regi kan man ane inspirasjonen ikke bare fra filmfotografiet som profesjon, men også fra fotografiet som kunst og formidler av mote og pasjon. Jean-Baptiste Mondino, Bettina Rheims eller for den saks skyld norske Maria Pasenau. Det er fasjonabelt, men skittent og ufiltrert. At det også ligger en uforbeholden hyllest til den sødmedryppende villskapen i Baz Luhrmanns «Romeo og Julie» i både foto og regi, gjøres det et svært synlig poeng ut av.
Kjersti Horns «Romeo og Julie» er likevel ikke bare effekter og lek med de store følelsene. Det er en forestilling som gjennom varm bruk av teatrets iboende muligheter og omskiftelige estetikk blir en triumf for en scenekunstner som mer enn noen gang framstår som en av de skarpeste vi har.
