---
4
MUSIKK
Undergrunn
«Egoland»
Universal
---
Så var ikke konseptalbumets tid forbi likevel. Ikke om man skal dømme etter Undergrunns nye plate, en samling på ti låter der de fleste danner en satirisk og konseptuelt lek rundt gruppas eget påståtte ego i kjølvannet av suksessen de har opplevd det siste året. «Lenge leve mitt kjære ego» konkluderer de, og slår fast at de er «smakløse gutter med god smak» som får gatemusikanter til spille fiolin.
Med hitlåter som «Peroni & Perignon» og spesielt «Italia» fra fjorårets selvtitulerte album, har gjengen med utspring fra Lille Tøyen i Oslo på rekordtid blitt en av landets fremste og mest hardtarbeidende grupper uavhengig av sjanger. Et fysisk trofé er perlekjedet av Spellemann-nominasjoner idet de slipper «Egoland», det tredje albumet på like mange år. Også nominasjonene gjør de et poeng ut av på den nye plata, innimellom fleksing av penger, luksus, dop, kinesiske luksusbiler, italienske viner og svindyre sko.
«Egoland» kan ganske enkelt kalles en konstruert boble hvor Undergrunn framstiller og forstørrer mytene rundt seg selv. De er fortsatt helt i begynnelsen av tjueårene, men bare Karpe er større enn dem når det gjelder norsk rap. Og utenfra ser nok noen dem som hedonistiske snørrunger som har gjort luksus ut av lidenskapen og sprer om seg med lapper, bobler og juravin. Musikkhistorien er full av bevis på at slikt noe er helt glimrende glimmer å gjøre karriere på. Men under det hele ligger denne gangen en viss refleksjon, med tilsynelatende innsiktsfulle og selvransakende stikk som «det er ikke bærekraft i livet som vi lever».
[ Slik blir festivalsommeren 2023: Fra Inferno til Øya ]
Undergrunn iscenesetter seg selv mer enn noen gang på «Egoland». Det høres lekent og lekkert uanstrengt ut, akkurat som tidligere, men denne gangen kanskje i overkant uanstrengt. Det er som et strekk mellom et gjenkjennelig Undergrunn slik det har vært, og en UG-klikk som kanskje er på vei til å bli om ikke noe annet, så i hvert fall noe mer. Kall det gjerne musikalsk modning og evnen og lysten til å ta større sjanser.
Om det også er et kreativt strekk innad i rapgruppa kan man bare spekulere i ut fra de svært ulike soloprosjektene til først Jon «Loverboy» Ranes og Marstein, så Gabriel «Plaza» Doria, men «Egoland» er uansett den av utgivelsene hittil som spriker mest når det gjelder lek med sjangre, rim, tekstlige etiketter og musikalske effekter. Svært mye er av det gode, men en og annen tekstlinje faller uggent til bakken sammenlignet med hvordan de tidligere har snodd gull ut av politisk ukorrekte sleivspark. Det kan tyde på at det har gått litt fort i svingene. Dette understrekes også ved at enkelte låter føles som litt uforløste skisser uten den nødvendige originaliteten til å stå på egne bein. Som den lett irriterende «Mon Amie».
De sterkeste låtene på «Egoland» er imidlertid soleklare favoritter foran en sommer som vil stå i Undergrunns tegn. Den fra før av godt hyllede singelen «Klikk» – som framstår som den mest partyvennlige på hele plata – får følge av blant annet «Michelin-stjerner», hvor de med penklærne på synger om at de allerede er stjerner og klare for å spise Michelin. Denne er dette årets slentrende og ironiske svar på «Italia». Så har vi «Rangel», en festbanger som under refrenget garantert vil virvle opp støvet på sommerfestivalene som venter, både i Norge og på Roskilde-festivalen.
Tittelkuttet samt den ulmende «Jeg vet» er også to av låtene som står solid i ellers litt uoversiktlig røre, men sistnevntes oppramsing av navn inneholder også denne litt malplasserte opphøyelsen: «Jeg får hun til å le, kall meg Atle Antonsen». På en låt som «Zanotti» – som kunne vært produsert av Tommy Tee – er bruken av bilder i teksten langt bedre, mens de noe forvirrende virkemidlene avrundes sterkt med Jon Ranes’ gitar og luftige tangenter. «Zanotti» danner også en fin bro over fra åpningskuttet «Egoland» til avsluttende «Tomme tønner», som er albumets mest interessante låt, en utforskning av det «egolandet» bandet skriver seg inn i.
[ Hkeem helt på ekte på Rommen (+) ]
I «Zanotti» rapper de «jeg skylder ingen noe, står meg selv i gjeld / Selvbildet er fjernt, jeg kjenner meg ikke igjen / Men når jeg står her i kveld, som min eneste venn / Er min fortid bare tull, for min framtid er pen». Som i en urban eventyrverden gjør de seg til dopdealere og tåkefyrster både her og i flere av de andre låtene, og slår skråsikkert fast som et annet Karpe at «Jeg skriver på et mesterverk med pennen full av blod, og om det ikke slår an nå så gjør det ikkeno, for du vil nok huske meg når jeg legges i jord».
Så, i «Tomme tønner», åpnes det opp for vissheten om at alt dette har en pris. Da blir det intimt og ettertenksomt snarere enn breialt og iscenesatt med overdrevne fakter. Og det gjør også at tanken på «Egoland» som en kortere EP i stedet for et album melder seg med full tyngde. Men, lengdemessig er helheten likevel ikke mer enn en halvtime, og siden de beste låtene garantert vil utgjøre lyden av sommeren 2023 tåler vi absolutt et og annet bomskudd.
