Litteraturens mørke fyrste

---

ESSAYS

Michel Houellebecq

«Holde seg i live»

Oversatt fra fransk av Thomas Lundbo

Cappelen Damm

---

Franske Michel Houellebecq er en litterær grinebiter med stjernestatus. Velfortjent, mener denne anmelderen som har lest flere av hans åtte romaner med delvis entusiasme. Klarsynt og nådeløst svartmaler han europeiske liv i senkapitalismens konsumhelvete. Lykken finnes ikke, skriver Michel Houellebecq. I beste fall kan du håpe på noen salige øyeblikk med seksuell fryd. Om du skulle være så heldig.

Omtrent sånn kan man overfladisk oppsummere den franske forfatterens litterære univers og verdisyn. Og det er nettopp den tidlige utgaven av dette «universet» han nå presenterer for norske lesere i essaysamlingen «Holde seg i Live», fint oversatt av Thomas Lundboe. Boka kom på fransk i 1991, altså noen år før hans første roman «Utvidelse av kampsonen», hans oppsiktsvekkende debut i 1994. På norsk kom denne debuten ti år senere.

«Holde seg i live» er en flisetynn bok på 148 sider. En ganske stor del av boka har forlaget overlatt til statsviter Asle Toje og fagforeningsmann og skribent Jonas Bals, som henholdsvis får utfolde seg i et lengre forord og en epilog. De kan sies å være motpoler hva samfunnssyn og politikk angår, og det er interessant, men ikke veldig overraskende hvordan de plasserer Michel Houellebecq. Toje ser ham som «relevant», en forfatter som oppfyller Georg Brandes gamle krav om «å sette samfunnsproblemer under debatt».

Jonas Bals innrømmer sin tvetydige holdning til den franske forfatteren. «Hans første og mest fandenivoldske tekster strutter av vitalitet, energi og depressivitet på en og samme gang, mens han i dag minner om de mange hvite mennene som beklager seg over og stadig advarer om en borgerkrig de selv er med på å skape», konkluderer Jonas Bals.

[ Skriver romanserie om Mussolini: – Det skjer igjen, bare på en annen måte (+) ]

Det er ikke vanskelig å slutte seg til Jonas Bals ord, og det er ingen hemmelighet at Michel Houellebecq i hjemlandet ikke bare er feiret og hyllet, men at han av svært mange både er hatet og foraktet, og er utstyrt med merkelapper som fascist, sexist og antifeminist. I flere av romanene sine går han til angrep på 68-åtternes liberale seksualmoral, og hevder frimodig at feministene egentlig ønsker seg en verden uten menn. Tanker som kommer klart og frekt, men ikke helt uten ironi – til uttrykk i flere av de korte essayene i vårens bok.

[ Michel Houellebecq vil stoppe eget kunstporno-stunt ]

Det er i det første og lengste essayet i boka, «Holde seg i live» med undertittelen «Méthode» der Michel Houellebecq presenterer sin poetikk – som er bokas beste og mest interessante for en leser av hans romaner. Ingen oppsiktsvekkende, originale tanker, men en klar understrekning av «poetens rolle» i verden. «En død poet skriver ikke lenger. Derav viktigheten av å holde seg live», mener Houellebecq. Og helst så lenge som mulig. Ingen grunn til å ta livet av seg selv om skrivetørken skulle inntreffe. Og det er sannheten som gjelder, uansett pris. Det er lov å være sjofel, skriver Michel Houellebecq.

Flere av essayene i denne samlingen kan snarere karakteriseres som skisser enn som essays. Noen er svært korte og overfladiske som «Tyskeren» og raljeringen over den populære dikteren/visesangeren Jacques Prèvert, som på 1960-tallet hadde enorm suksess. Å skrive at «Jaques Prèvert er en dust» er naturligvis strålende frekt, samtidig som man tråkker med forakt på andres følelser.

For lesere av Houellebecqs romaner er det gjenkjennelige tanker og meninger som kommer til uttrykke denne essaysamlingen. Han redder seg ofte over i satiren og ironien. Noen ganger er han rett og slett bare hylende morsom. Eller latteren setter seg kanskje fast i halsen når han åpner essayet «Fest» med disse setningene: «Festens hensikt er å få oss til å glemme at vi er ensomme, miserable og skal dø. Sagt på en annen måte: å forvandle oss til dyr. Det er derfor primitive folk har en svært velutviklet sans for fest.» Slike linjer kan Michel Houellebecq få seg til å skrive, uten å rødme.

[ «Tilintetgjøre»: veksler mellom det obskøne, komiske og svært heftige ]

Det er slike utfall, helt på grensa, eller over, som gjør at man som leser tidvis krymper seg når man også lar seg besnære av den visjonære kraften i romanene hans. Eller av den underliggende, strindbergske «ømhet» for menneskenes brutale vilkår, slik Houellebecq ordlegger den i avslutningen på romanen «Serotonin»: «Og jeg forstår i dag hva Jesus Kristus mente, hans gjentatte oppgitthet over menneskenes forherdede hjerter. De har sett alle tegnene, og de akter ikke på dem. Må jeg virkelig i tillegg gi mitt liv for disse stakkars menneskene? Er jeg virkelig nødt til å være så til de grader klar og tydelig?.» Det er lett å mislike Michel Houellebecq. Men det er også veldig lett å like ham.

[ Netflix saksøkt for å ha gjort Kleopatra mørkhudet ]