Ikke så rent få artister girer nå opp mot nye albumutgivelser. Flere lanserer helt nye låter, singler som gir en pekepinn på hva vi har i vente. Blant dem Metteson og Bjella. Andre, som Astrid S, bedriver vårrengjøring. Her er noen av ukas beste og mest sentrale låter fra norske artister.
Metteson
---
5
LÅT
Metteson
«Put It To Sleep»
---
Metteson befester egenskapen som multitalent med en ny låt i forkant av sommerens spillejobber, blant annet på Roskilde og utvalgte norske festivaler som OverOslo og Kongsberg Jazzfestival. «Put It To Sleep» er en scenisk illusjon av nydelige harmonier som heller mot melankolien, med en drivende rytmisk puls under et fyldig elektronisk lydbilde og svevende sfæriske formasjoner. Stemmen ligger høyt og langt framme, som en fønvind av en falsett som uanstrengt svøper oss inn i refrenget «Put It To Sleep, Honey» på en måte som i enda større grad enn tidligere selvsikkert henter impulser fra scenekunstens emosjonelle og abstrakte uttrykk.
Fra å være en av landets mest lovende skuespillere med bakgrunn fra Teaterhøgskolen og med en rekke strålende roller på Den Nationale Scene i Bergen, blant annet i «Engler i Amerika», ser det ut som han for øyeblikket har valgt å være popstjerne på heltid. Men inn i både lydbildet og ikke minst i den visuelle iscenesettelsen bringer han med seg teatret for alt det er verdt. «Put It To Sleep» ble en umiddelbar livefavoritt idet vi hørte den første gang på Øya i fjor. Nå kommer den som første smakebit fra et kommende album, en sikker hit som får Metteson til å skinne stadig sterkere, også internasjonalt.
Stein Torleif Bjella
---
5
LÅT
Stein Torleif Bjella
«Tilbake i det blå»
---
Stein Torleif Bjella annonserer nytt album til høsten, «Nysetmåne», hans første siden «Øvre-Ål Toneakademi» (2020), i denne avisen utropt til et mesterverk. Den første sangen fra det som kommer lover knapt noe mindre. «Tilbake i det blå» er en kjærlighetsvise som i takt med Bjellas uforlignelige stil ikke gir fasit på status. Vi vet at denne gangen handler det om å lengte, så vi kan vel tenke vårt, og han kvitterer også musikalsk med matchende blåfarge, slentrende langs et spor av Geir Sundstøls djupe gitarer med stål i stinget supplert med marxophone.
Legg til duvende forblåst akkompagnement fra Norges kanskje tetteste grunnfjell Eirik Øien (bass) og Kenneth Kapstad (trommer). Og stemmen som nærmest i snakkemodus legger seg så tett opp til blåfargen at den blir kølsvart. Det er Bjella på sitt mest innbydende beste, og hva gjelder tematikk siterer han Hans Børlis dikt «Lengsel», det om lengselen som «en blå kongekappe». Uansett blir det et kongeår for Åls store sønn, med nytt album, festivaljobber som på OverOslo og både rolle og musikk i Det Norske Teatrets teaterstykke «Hel ved».
[ Anmeldelse: Rambow setter fyr på Furuset (+) ]
Fieh
---
4
LÅT
Fieh
«Judy Law»
---
Sofie Tollefsbøl forvandler seg til handlekraftig advokat med like sikker sans for økonomi som utskeiende helgeturer i «Judy Law». Utover det fiktive identitetsbyttet er Fieh selvsagt gjenkjennelig i sitt eget univers, både Tollefsbøl selv og det store bandet, men også med det som virker å være et nyervervet sans for å spisse effektene og virkemidlene ytterligere. Dette er enda råere og mer skitten funk enn de har levert tidligere, samtidig som det er kaldt beregnende og nådeløst.
Vokalt er Tollefsbøl mer leken enn noensinne. Synthen er kvass, og strenger, blås og komp er ren som ståltråd, men sprekker på livsbejaende vis når intensiteten økes. En type låt som man gjerne kan åpne et konsertsett med for å få folk på beina. Tenk Michael Henderson, Erykah Badu og tidlig Amy Winhouse, like «classy» som den er «sassy».
[ Fieh: – Jeg er opptatt av at fete ting skal skje ]
Astrid S
---
3
LÅT
Astrid S
«Darkest Hour»
---
Dunkle åpne gitarer som gir 80-tallsvibber driver denne låten i starten før den løfter seg med vokalen som skifter mellom det lyse og det mørke. Igjen tar vi det for gitt at det er kjærlighet det handler om, om å «dø for deg» og være til stede selv i den mørkeste stunden. Nei, det er nok ikke Churchill det handler om. Heller da Justin Bieber, om vi skal tro Astrid S, siden den i sin tid (når vet vi ikke) ble skrevet som et noe urealistisk håp om en duett med Bieber. Nå er sangen første spor på EP-en «Felt Cute Might Delete Later» som foreligger komplett med fire låter totalt. I utgangspunktet demoer som opp gjennom årene ikke har passet inn noe annet sted. EP-en er da også blitt en noe springende sak, men har sjarm nok til at vi forstår hvorfor hun ikke behold sangene i skuffen.
«Darkest Hour» er mer kompakt og med tydeligere retning enn forrige singel, den småmorsomme hevnlåten «Fuck Off», og før den igjen «Side Effects» og «Expiration Date_demo_V2». Men «Darkest Hour» blir litt for kort, kjølig og uforløst til at den frittstående løfter seg over snittet i Astrid S-diskografien. Kanskje er det så enkelt som at hun nå holder opphørssalg før hun gyver løs på materiale til nytt album og en mulig fornyelse rent musikalsk?
[ Se bildene fra Röyksopp-konserten i Oslo Spektrum ]
---
5
LÅT
Ida Jenshus
«Only Kindness Matters»
---
Som artist med egen musikk har det vært litt stille rundt Ida Jenshus de siste fire årene, siden hun ga ut albumet «From This Day On». Men med låten «Only Kindness Matters» er hun tilbake med et strålende lite smell, en sang om å ikke bry seg om andres fordømmelse og gjøre akkurat det hun selv vil. «Det handler om å vinne tilbake selvsikkerhet og få en fornyet selvfølelse etter en lang og vanskelig tid», sier hun i pressemeldingen, hvor hun også snakker om å finne tilbake til seg selv etter koronaen og mye alenetid. Og det er en selvsikkerhet over denne også musikalsk som varsler både en ny musikalsk giv i retning pop (vi nevner igjen Taylor Swift) og den store amerikanske rocken (slik den lages i Jersey), samt en energi som gjør «Only Kindness Matters» til hennes kanskje beste sang på svært mange år.
Låten er skrevet sammen med hennes tidligere samarbeidspartner Kevin Salem (Dumptruck, Yo la Tengo) i Woodstock, og bandet er det samme som før, men de har lengre løpestreng og Alexander Pettersen bruker muligheten til å la gitaren skape et rått uttrykk underveis. Han har også produsert sammen med bassist Pål Brekkås. Røttene er ikke helt revet av, men litt av retningen dette tar bort fra Jenshus tidligere hørte vi også tendensen til på «From This Day On». Dette er et langt skritt videre, hvor den smittende livsgnisten gjør oss like godt som sangens udelte positive tittel.
Team Me
---
4
LÅT
Team Me
«Return To The Riverside»
---
Team Me var et av Norges mest lovende band etter starten rundt 2010 og debutskiva «To The Treetops!» som kom året etter. Ytterligere et album kom før de forsvant da bandleder og vokalist Marius Drogsås Hagen trakk seg tilbake til hjemstedet Elverum. De siste årene har Hagen samlet den store bandtroppen igjen, og fjorårsalbumet «Something In The Making» viste hva de kunne blitt, og på mange måter er blitt selv om tidsånden mulighens løp litt fra dem.
«Return To The Riverside» er veien videre, og går tilbake til Elverum og oppveksten med en tekst som viser de mørke understrømmene i Team Mes ellers nær lykke-illuderende popmusikk. Hagen har skrevet teksten sammen med keyboardist Elida Inman. Fine vokalharmonier og finurlige og poppa detaljer skaper en tidvis strålende poplåt av det slaget som gjerne bærer med seg et sukk i armkroken og som Marius Drogsås Hagen har et helt eget grep om.
[ Foo Fighters tilbake med nytt album ]
Bendik Brænne
---
4
LÅT
Bendik Brænne
«Coming Up Again»
---
For et drøyt halvår siden kom Bendik Brænne med EP-en «Birds Are Real». Den er sagt å være halvparten av det som skal bli et helt album på ti låter, og nå kommer det første av resten som skal gjøre utgivelsen komplett. Det oser kvalitetspop av «Coming Up Again», og melodien svarer fint til årstida som en litt lettere bris rent musikalsk enn det som preget deler av «Birds Are Real».
Brænne har en av norsk pops finere stemmer. Her tøyler han den noe i møte med et popmelankolsk bakteppe av anger og lengsel. Sjur Lyseid og Preben Sælid Andersen står som medkomponister, sistnevnte fortsatt som produsent. Denne kan man lett se for seg bli et av flere nøkkelspor i en større helhet, men mangler muligens noe av friksjonen fra de beste øyeblikkene på høstens EP.
[ Nye låter: Ramón, Kvelertak, Bernhoft, Ingrid Jasmin med flere ]
Julie Henrikke
---
4
LÅT
Julie Henrikke
«Tulipanene på Sorgenfri»
---
Julie Henrikke ble utropt til fjorårets vinner av Norsk Viseforums artiststipend – og til et frisk pust innen norsk visepop. «Tulipanene på Sorgenfri» er første sang ut på labelen Braveheart (etablert av artisttrioen Mikhael Paskalev, Jonas Alaska og Billie Van), etter at hun for vel to år siden debuterte med EPen «Vann renner ut av glass» på et annet selskap. Nå er uttrykket sikrere og mer originalt, og «Tulipanene på Sorgenfri» en besnærende lyrisk vise som tenderer mot popmusikken slik Phoebe Bridgers tolker den.
Det er en underfundig tekst om hverdagsdrømmer og det å dele dagen med noen, med underliggende stemninger av kanskje noe fritt, kanskje flyktig. Julie Henrikke, opprinnelig fra Lørenskog, utnytter visesjangerens iboende muligheter og skaper et fascinerende og flyktig uttrykk med sin egenartede stemme som omdreiningspunkt. Henrik Lillehaug produserer og styrer alle spaker samt spiler gitar/bass, mens Gudmund Guren spiller perkusjon og Abigail Millar Todd bidrar med harpe i et lydbilde som åpner for mange impulser og lover svært godt for framtida til både artisten selv og sjangeren hun sprenger seg ut av.