David Bowie-åpenbaring i Bergen

---

6

MUSIKAL

«Lazarus»

Av David Bowie og Enda Walsh

Regi: Stefan Larsson

Musikalsk ansvarlig: Helge Lilletvedt

Med: Bjørn Willberg Andersen, Kristian Berg Jåtten, Emeli Isungset Agbota, Irene Waage, Tormod Løvold, m.fl.

Den Nationale Scene, Bergen

---

Musikalen «Lazarus» var noe av det siste David Bowie skapte før han døde i 2016. Versjonen som nå spilles på Den Nationale Scene vil nok dele sitt publikum, men for dem som setter pris på regissør Stefan Larssons kompromissløst kunstneriske tilnærmelse til materialet framstår den som en triumf. Hovedrolle Bjørn Willberg Andersen bærer den vokale kraften i sangene til Bowie, og gjennom Sven Haraldssons scenografi kommer åpenbaringen som ligger nedtegnet i så vel tittelen som hele ideen bak musikalen. Norgespremieren på «Lazarus» var på Det Norske Teatret i Oslo for tre år siden, men ser vi bort fra det som må ligge fast, som historien og Bowies sanger, er oppsetningen på Den Nationale Scene i Bergen helt annerledes, en utsøkt visuell forundringspakke støttet av gode skuespillerprestasjoner som suger deg inn i en omsluttende helhetsopplevelse.

«Lazarus» er inspirert av Walter Tevis roman «The Man Who Fell To Earth», som også lå til grunn for filmen fra 1976, med David Bowie selv. Dette er et univers vi ikke blir ferdige med, selv om de første sjokkbølgene rundt David Bowies død har lagt seg. Samtidig som «Lazarus» settes opp på nytt i Norge, har den amerikanske TV-serien «The Man Who Felt To Earth» premiere med Chiwetel Ejiofor og Naomie Harris. Hullene i Bowies musikkatalog tettes også stadig med nye utgivelser. Hans siste album «Blackstar», utgitt to dager før han døde i 2016, samt forgjengeren «The Next Day» (2013) og musikalen «Lazarus» (skrevet sammen med Enda Walsh i New York, 2015) vikler seg inn i hverandre som et trehodet troll, ispedd mange av Bowies mest kjente tidligere låter. Men når Bjørn Willberg Andersen synger de første strofene av tittelsangen – «Look up here, I’m in heaven / I got scars that can’t be seen» – hører man formelig hikstene langs setene på hovedscenen. Andersens store stemme blir en personifisering av Bowie selv i denne forestillingen, mer enn det visuelle rundt.

[ Henrik Ibsens «Sancthansnatten» er det bedre og morsommere enn sitt rykte, 170 år etter fiaskopremieren (+) ]

Men først skal mannen som falt til jorden våkne, og det er som en sovende, urolig drømmende skikkelse vi først møter Newton i ekstreme nærbilder på lerretet som fyller hele scenen mens vi benker oss i salen. Og lerretet skal forbli forrest på scenen i nær halve forestillingen,. Både åpningssekvensen og filmprojeksjonen som på et «kinolerret», kan fint leses som en referanse til Kjersti Horns «Raskolnikov». Men mens Horn aldri lot oss være i tvil om at hennes «film» var basert på teatrets virkemidler, virker Stefan Larsson og filmregissør Andrea Grettve å ta utgangspunkt i musikkvideoens estetikk, i feberrienes deliriske medtatthet og universets evige gåter. Resultatet er svimlende.

[ Pia Tjelta gjør en av sine beste roller noensinne i «Made In Oslo», om barnløshetens besettende intensitet (+) ]

Sven Haraldsson, som for øvrig er nevnte Horns faste scenograf og sto bak den audiovisuelle utformingen av et helt annet slags rom i «Sprengt», har laget leiligheten til Newton som en stor og intrikat installasjon der inne bak lerretet. Måten den snurrer på sin egen akse som i et gyroskop, med personene inni, blir en illusjon av vektløshet, av en planet som dreier rundt andre legemer. Aktørene filmes først kun på innsiden av leiligheten, men når alt åpner seg mer og mer opp, særlig merkbart når den tette filmduken «faller» og et transparent nett overtar som et filter mellom skuespillerne og publikum, utvides også vår horisont. Nå ser vi selv skuespillerne utfolde seg, samtidig ligger fortsatt videoprojeksjonen foran på det nå gjennomsiktige lerretet og viser dem fra andre vinkler, tett på uttrykk og ørsmå skifter. Effekten av det lille i det store er nydelig og fascinerende, og Haraldsson er på sitt aller beste når dimensjonene glir over i hverandre og skaper mange lag av symbolikk.

Selve teksten (i Frode Gryttens oversettelse) og handlingen er tynn. «Lazarus» drives fram av Newtons tilstand og av Bowies sanger, selvsagt sunget på originalspråket. «This Is Not America», «Changes», «All The Young Dudes», «Absolute Beginners», en intens versjon av «Where Are We Now» og en konkluderende «Heroes». De sju musikerne inkludert musikalsk ansvarlig Helge Lilletvedt har både makt og nennsomhet i måten de forvalter arrangementene. Sangene og scenografien gjør at forestillingen utfordrer og forundrer mens den bygger opp under temaer som fremmedgjorthet, sorg, ensomhet og den komplette galskap. Historien er ikke nødvendigvis forståelig, men den har knagger som gir mening. Hovedpersonen alt dreier seg rundt (også bokstavelig) er Newton, et utenomjordisk og udødelige menneske som strandet på jorden for 40 år siden da han var på oppdrag for sin egen planet for å finne vann. Ikledd bare undertøyet og en fillete skjorte marinerer han seg selv i billig gin og synker lenger og lenger inn i håp og mareritt som lutrer et stadig mer frynsete sinn.

[ Kan samisk kunst bli det alle snakker om på verdens viktigste kunstbegivenhet, den syv måneder lange Venezia-biennalen? (+) ]

Der valgene bak tidligere oppsetninger har vært å plassere «Lazarus» i Bowies eget univers, er Stefan Larssons versjon sterkere knyttet til nettopp denne historiens og Newtons iboende identitet. I løpet av timene eller dagene fra han våkner i stykket, handler det om hans eventuelle løsrivelse fra den ufrivillige tilværelsen på jorden ved hjelp av mer eller mindre handlingsorienterte sjeler som krever eller tilsniker seg hans oppmerksomhet. Scenografien, videobruken, lyset og andre virkemidler forsterker den klaustrofobiske klamheten og Newtons drift mot lyset.

Det er ikke godt å si hvor virkelige de er, de flytende skikkelsene som passerer gjennom tilværelsen hans. Blant dem assistenten Elly (Irene Waage), Michael (Pål Rønning), den forrykte knivmorderen Valentine (Kristian Berg Jåtten) eller tenåringsjentene (Mari Lerberg Fossum, Lykke Kristin Moen, Elise Berg-Hansen), som lik spøkelser er både forførende og skumle på en og samme tid, som relieffer av Newtons store forelskelse Mary Lou, jenta fra jorden han elsket og elsker, men som forsvant og nå kun eksisterer som en velsignelse i hans angstridde drømmer. Så dukker Jenta opp, hun som lever mellom liv og død, uten å finne veien, uten å huske selv sitt eget navn. Men Newton kan hun alt om. Skal hun bli redningen, hun og hennes tegninger av et romskip? Jenta spilles med stor tilstedeværelse av Ameli Isungset Agbota, og hennes versjon av «Life On Mars» er forestillingens ensomste og mest absolutte høydepunkt.

[ Duoen Sparks kommer omsider til Norge igjen. Siden sist er det kommet en strålende dokumentarfilm (+) ]

Stefan Larssons «Lazarus» er full av symbolikk og fine referanser, og den renskårne estetikken, også gjennomført i lysbruken til Torben Lendorph Christensen og Ane Aasheims kostymer, skaper ytterligere dybde. Det gjør at sprikende sangprestasjoner i leddene bak de fremste rollene blir irrelevante i opplevelse. Blant mange svært fine øyeblikk er leken med kunstneren Banksys «Girl With Balloon» kanskje det mest rørende. Bildet som fikk et større liv «etter døden» gjennom Banksys makulerende triks, blir et nydelig apropos til tematikken rundt udødelighet i Larssons oppsetning. Og ikke minst en påminnelse om at David Bowie selv kanskje aldri har vært mer levende i folks bevissthet enn etter at han selv gikk ut av tiden.