Stemningsjazz for sene kvelder

Tore T. Sandbakken er på ingen måte et ubeskrevet blad på den norske jazzscenen. Han har hatt trommestikkene borti ulike prosjekter, blant annet den hardtslående trioen Smith Komma John, som i fjor smelte til med albumet «Music For Humans». Når den allsidige trommeslageren debuterer i eget navn, med egen musikk, er det i et langt mer neddempet landskap enn den gitarbaserte jazzrocken han fyrer opp med Smith Komma John. På ferske «Imperfect Solitude» møter vi Sandbakken i et klassisk akustisk jazzlandskap, sammen med pianist Dag-Filip Roaldsnes og saksofonist Hanna Paulsberg, som han i en årrekke har spilt med i Dag-Filip Roaldsnes Ensemble, men da i et større format.

Her snakker vi med andre ord om en bassløs trio, et format som «hinter» til blant andre trommelegende Paul Motian, heter det i presseskrivet. Det er selvsagt ikke en tilfeldig referanse. Motian, en gigant bak trommene, ga ut flere bassløse trioalbum. Blant annet det fine livealbumet «Lost In A Dream», med saksofonist Chris Potter og pianist Jason Moran, som kom i 2010, året før Motian døde, der de beveger seg i et beslektet musikalsk landskap, uten at vi skal dra sammenligningen for langt.

Musikken på «Imperfect Solitude» er signert Sandbakken og Roaldsnes, og skal blant annet være skrevet under en viss pandeminedstengt periode. Vi mistenker at tittelen kan være et hint til dette. Det er et balladetungt landskap, preget av melankoli og melodisk teft, lunt som en mørk jazzklubb på en hustrig høstkveld, med den fine balladen «M» som første servering, der pianist Roaldsnes åpner det hele, før Paulsbergs unike og varme tone kommer smygende.