---
5
TEATER
«Stengd gitar»
Av Jon Fosse
Regi: Fredrik Longva
Med Reidun Melvær Berge
Gitar: Øystein Bech-Eriksen
Det Vestnorske Teatret
---
BERGEN (Dagsavisen): «Stengd gitar» fra 1985 er blant Jon Fosses mørkeste romaner, og det sier ikke så rent lite. To år før hadde han debutert med «Raudt, svart» til overstrømmende kritikker, og med denne påfølgende tilstandsrapporten fra en avgrunnsterskel befestet han posisjonen som en av sin generasjons mest særegne fortellerstemmer. I regissør Fredrik Longvas iscenesettelse er «Stengd gitar» intensiv og beksvart, hjerteskjærende og vond, men også provokativ og bildesterk som en mytisk og på samme tid eksistensiell fortelling med evig aktualitet.
Boken er i hovedsak bygd opp som et indre tankespinn hos en ung alenemor som opplever at døren til leiligheten smeller igjen bak henne når hun er ute med bosset. Inne ligger hennes ett år gamle sønn i sprinkelsengen og gråter. Hun trenger bare å finne vaktmesteren for å få låst opp døren, men i stedet hører hun sine egne steg på vei bort, på vei til å treffe broren, allerede godt på vei inn i et sammenbrudd der tyngden av tiden som har vært og hennes egen angst og indre konflikt blir for overveldende.
Regissør Fredrik Longva har beholdt den stramme indre dialogen i sin oppsetning, som er dramatisert som en monolog akkompagnert av gitar. «ein svart gitar. sender breie fargar gjennom kroppen», som det heter hos Fosse. Knappe punktum. Små bokstaver. Det lille som er av samtaler i boken er her skrellet bort, det samme er navn og en rekke situasjoner og personer. Tilbake står det avkledde sammenbruddet og tankeflommen som sender den unge moren fram og tilbake foran den stengte døren med ungen som griner innenfor, fram og tilbake mellom nåtid og minner, om moren og faren og presten og læreren og han som hun ble med den gangen, faren til barnet som hun kanskje, kanskje ikke skal møte igjen. Alt det som har beseglet hennes skjebne.
[ Jon Fosses «Kvitleik»: Berre kjærleik og død (+) ]
Fosses knappe språk, den lyriske runddansen, de mange gjentakelsene og tidshoppene blir setninger lik sammenflettede hjernevindinger. Det komprimerte manuset bæres fram med desperasjon og brå kast av skuespiller Reidun Melvær Berge. Igjen viser hun hvilket lag hun har med å bevare poesi i tekster som er røffe, knallharde og utfordrende.

Berge spiller fram Fosses underliggende følelse av ikke bare det innestengte, men også følelsen av å være utestengt fra omgivelsene, fra begivenhetens sentrum. Jeg-personen heter Liv i boken, og tidligere er «Stengd gitar» blitt dramatisert for Radioteatret av Trine Wiggen under tittelen «Liv». Navn eller ikke, man ser henne lett for seg som oppvokst i ei trang vestlandsbygd, tynget av bygdedyr, gudsfrykt og foreldre uten vidsyn. En drømmer som lengter etter noe annet, og når dette «annet» treffer henne i form av en langhåret, brunøyd gitarist, blir hun med i bandbussen, sikkert full av forventninger, frihetsfølelse og med «våt rock ut av bilvindua». Nå, et par år etter, er hun alene, tynget av ansvaret og ensomheten med en årsgammel unge i en liten blokkleilighet utenfor en større by.
Kanskje har hun flyktet igjen, kanskje er det en ny start. Hun er «stengd» inne, og utestengt. Hun er i psykisk ubalanse, og kanskje har hun vært det lenge. I tankene som oppstår, i redselen og desperasjonen, i blandingen av fortid og nåtid og realitet og fantasi, aner vi både begjær og drifter, stoff, alkohol og kanskje også seksuelt misbruk. Og helt sikkert en underliggende skam.

I det som er dels drømmer, dels et reelt møte med barnefaren ligger mye av stykkets kjerne, en intenst destruktiv smerte og et overgrep, men også et begjær etter smerten ved underkastelsen, nærmest som seksuelt ladet selvskading. Sammen med vissheten om barnet som er hjelpeløst innestengt og alene, blir disse møtene og minnene om «han» et beksvart og hjerteskjærende søkk i en svært direkte tekst som selv i en nedkortet teaterversjon får fram det konfliktfylte hos jeg-personen. Motsetninger som lett kan provosere hvis konteksten forsvinner.
Det Vestnorske Teatret skulle spilt «Stengd gitar» for to år siden, men da strandet forestillingen på grunn av pandemien. Når den nå tas opp igjen er det sammenfallende med en rekke øvrige satsinger på Jon Fosses dramatikk i 2023. I Oslo skal «Trilogien» opp igjen på Det Norske Teatret, og Anne Marit Jacobsen på Nationaltheatret skal spille Fosse-tekster i «Ro mitt hav». På Sørlandet turnerer «Eg er vinden», og ikke minst skal nettopp Det Vestnorske Teatret ha urpremiere på «I svarte skogen inne» under festspillene i Bergen, et nyskrevet stykke fra Fosse som skal videre til Det Norske Teatret til høsten.

Scenograf Olav Myrtvedt har brukt hele scenerommet og trappen opp publikumsradene til å bygge en «gang» fra en stengt dør til toppen av galleriet. Her står gitarist Øystein Bech-Eriksen i mørket store deler av forestillingen og brer sine skjærende intime, såre og svarte gitardrev utover Berges monolog, før han idet teksten kaller materialiserer seg hos henne. Great News-gitarist Even Kjelby står bak det musikalske konseptet og skulle opprinnelig spilt i stykket, men trolig har turnering med Metteson bidratt til at Major Parkinson-gitarist Bech-Eriksen har måttet overta.
[ Melankolsk og mesterlig film om Edvard Munch (+) ]
Fredrik Longva, som har markert seg godt med «Dødsdansen» ved Trøndelag Teater og nylig «Hedda Gabler» for Riksteatret, skjærer denne gangen helt inn til beinet. Jeg-personen låser seg ute 13. desember, dagen man markerer Lucias martyrdød gjennom å feire lyset. Det er imidlertid lite lys å skimte i Fosses tekst. Med unntaksvis skinn av håp, er dette så beksvart som det kan få blitt. Berges framføring er som teksten drivende urolig. Hun vektlegger de sterke hivene i pusten og den ensformig hoggende rytmen som angsten framkaller, som river henne tilbake igjen i setning etter setning, ungeskrik etter ungeskrik. Det er en sterkt sanselig tekst, kjønnslig, men også emosjonell idet frykten stadig kommer til syne som grå dyr som kravler i blodet, som stikker hull på huden. Hun vet de ikke finnes, men hun ser dem og sanser dem som glefs fra fortiden. Og hele tiden spiller Berge og Longva på Fosses språklige og musikalske ringdans, nærmest som på inn- og utpust i en vakker og poetisk, men kompromissløs teaterforestilling.
Anmeldelsen er basert på generalprøven.