Kultur

På gjengrodde stier

Sverre Anker Ousdal er forrykende i rollen som den gamle doktoren i Ingmar Bergmans «Jordbærstedet». Som en Peer Gynt må han revidere sitt eget liv idet døden griper tak i han.

Dagsavisen anmelder

---

5

TEATER

«Jordbærstedet»

Av Ingmar Bergman

Regi: Johannes Holmen Dahl

Med Sverre Anker Ousdal, Maria Grønneberg, Laila Goody, Anne Marit Jacobsen, Trond Espen Seim, m.fl.

Nationaltheatret

---

Den gamle doktoren stirrer sin egen død i hvitøyet i den innledende drømmen i «Jordbærstedet», Ingmar Bergmans film fra 1957 som nå er iscenesatt av Johannes Holmen Dahl på Nationaltheatrets hovedscene. Det er blitt en hyllest til livet, men skyggene og vissheten om døden slipper aldri taket selv om håpet er jordbærrødt på den svarte og tomme scenen hvor et helstøpt ensemble lener seg på Bergmans gode tekst og hverandre.

Med et nærvær og en persona av det sjeldne spiller Sverre Anker Ousdal hovedrollen som den aldrende Isak Borg. 78-åringen skal feires av sitt gamle universitet i Lund ved å utnevnes til æresdoktor. Men den utvetydige drømmen sitter i sinnet som en ishakke, og til hushjelpen Agdas trassige fortvilelse velger Isak å kjøre bil den lange veien til Lund i stedet for å fly. Med på reisen er svigerdatteren Marianne, som kanskje håper på en ekteskapelig forsoning med Isaks sønn Evald. Det blir en reise i sinnet og i minnene, på gjengrodde stier og i konfrontasjoner med levd liv, gamle redsler og feiltrinn som kanskje ikke er helt uopprettelige.

Det er ti år siden Sverre Anker Ousdal hadde sin avskjedsforestilling som kong Lear på Nationaltheatret. Nå kommer han alene gående inn fra bakscenen, kledd til fest og med et like fast grep om stokken som rundt ordene når han begynner å gjenfortelle den forferdelige drømmen som i filmen er levende og realistisk. Han maner fram skrekken og den isende følelsen av dødens klo, hans egen hånd, som griper etter han fra likkisten. Slik setter Ousdal selv tonen for en forestilling hvor alt dreier seg rundt hans Isak, og hvor kjøreturen blant annet bringer han innom barndommens paradis, stedet hvor han tilbrakte somrene sammen med sine mange søsken og søskenbarna. Blant dem var kusinen Sara, ungdomskjæresten som nå levendegjøres i Isaks minner rundt det som er hans gamle jordbærsted.

«Jordbærstedet»

Johannes Holmen Dahls særpreg er gjenkjennelig gjennom de valgte visuelle grepene i samarbeid med scenograf Nia Damrell. I «Jordbærstedet» er scenen svart og helt tom inntil handlingen kommer til jordbærstedet. Da lar de det regne rød konfetti som sakte og forestillingen ut fyller gulvet, på samme måte som de lot det «regne» hvitt gjennom hele oppsetningen av «Lang dags ferd mot natt» på Trøndelag Teater i 2019. Det er et vakkert og virkningsfullt grep som tåler å gjentas, som skaper et skinn av liv, forgjengelighet og bittersøte minner. Den som så «Tid for glede» på Det Norske Teatret i fjor vil også kjenne igjen den lett livate rytmen, her akkompagnert av gitarist Michael Krumins som fra scenens randsone lar Alf Lund Gobolts komposisjoner risle like lett over scenen som den dalende røde konfettien.

«Kjøreturen» som etter hvert blir ganske folksom, illuderes fint av dreiescenen og gjennom replikkene. Samtalene mellom Isak og Marianne er i starten preget av mishag og uoverensstemmelser. Isaks minner om Sara har et lidenskapelig, men sårt skjær over seg. Hun er spill levende spilt av Maria Grønneberg som nærmest umerkelig veksler inn rollen som kusinen Sara med den unge Sara av i dag, en jente med livet og valgene foran seg som skal haike til Italia sammen med to unge menn. Som en refleksjon av Isaks ungdomstid og trekantforholdet hvor han mistet sin Sara, blir de tre Isaks og Mariannes følge i bilen.

«Jordbærstedet»

Turen byr på flere møter, både i sanntid og i bakspeilet, og som en Hamsun må Isak Borg, et navn som oser av ugjennomtrengelighet, være sin egen forsvarer på konfrontasjonenes gjengrodde stier. Blant dem Isak møter er hans kone, spilt av Birgitte Larsen, som i en sterk scene avslører hans følelsesløshet. Et annet godt møte er med en bensinstasjonsbetjent (Yusuf Toosh Ibra) som fyller ut nok en side i Isaks minnebok. Og som av en nemesis i John Emil Jørgensruds skikkelse stilles Isak til veggs i et eksamenslignende livsoppgjør som antyder mange av de feilene han har gjort opp gjennom livet, mens et opphausset og kranglevorent ektepar kanskje blir oppsetningens svakeste ledd, som en utakt i en ellers fin helhet.

De åpenbare inspirasjonskildene til Bergman for filmen er også svært synlige i denne teaterversjonen av filmen hvor teksten blir det bærende elementet. Likvognen i drømmen er som hentet fra «Körkarlen» av Victor Sjöström, filmskaperen som for øvrig hadde hovedrollen som Isak i Bergmans film. Videre handler det om å leve i barndommen, om det forunderlige ved å åpne dører til andre tider og steder. Bergman var levende opptatt av August Strindberg og hans opphevelse av tid og sted i for eksempel «Ett drömspel» mens han skrev manuset til «Jordbærstedet» («Smultronstället»), men han hadde også like før satt opp Ibsens «Peer Gynt». Som hos Peer er det en selvransakelsens time for Isak, og hans møter og minner med fortiden har en Ibsensk klo, hvor blant andre Jørgensruds figur framstår som knappestøperskikkelse.

«Jordbærstedet»

Johannes Holmen Dahls skuespillerensemble løfter i takt. De største rollene, spilt av Ousdal, Goody og Grønneberg, drar oss inn i forestillingen, og flere av de mindre rollene formelig skinner, like gripende som de er såre og fra Isaks side vanskjøttet. Goody er gjennomgående nydelig som den erkjennelsessøkende Marianne. Anne Krigsvoll gjør det lille glimtet av rollen som Isaks 96 år gamle mor til et lite mesterverk. En stram, bitter og sårt utilnærmelig skikkelse lik et gammelt portrettfoto på en vegg i en bestemorsstue.

Trond Espen Seim som Evald er også gjennomboret av skuffelse, men her er håpet levende og skikkelsen sprenger seg inn i både vår og Isaks bevissthet. Og Anne Marit Jacobsen som Frøken Agda er rett og slett herlig, langt mer komisk framstilt enn i filmen og med på å gi teaterstykket den lette rytmen og lekenheten som vi kjenner igjen fra eksempelvis «Tid for glede». Også i «Jordbærstedet» brytes illusjonen gjennom en dansescene, uforlignelig ledet an av Jacobsen.

«Jordbærstedet»

Mest av alt handlet filmen «Jorbærstedet» om Bergman selv. Isak er både en eldre og en yngre utgave av det samme jeg, hvor sønnen Evald representerer det ubotelige forholdet til en far som også Bergman hadde. «Jordbærstedet»s eksistensialistiske nerve ligger i Isaks oppgjør med seg selv og i de gripende møtene med mennesker han har støtt fra seg. En følelsesforknytt stabeis som gjennom sine holdninger og valg har skapt dysfunksjonelle ramme rundt seg og sine. Sverre Anker Ousdal bærer den ikoniske rollen som Isak med forrykende timing og en treffsikkerhet som er uforlignelig. Hans fint nyanserte spill har en dybde som fanger det eksistensielle i historien og det sønderslåtte i rollefigurens erkjennelse av det som står foran ham. Ousdal har kanskje ikke synet lenger, men blikket han gir «Jordbærstedet» opphever som historien i seg selv både tiden og rommet han står i. Å oppleve han på scenen igjen i en så bærende og vesentlig rolle som i «Jordbærstedet», er ren glede.