Kultur

Fornuft og følelser i Sandnes

NRKs nye dramakomedie «Evy og alltid» er fullvoksen feelgood fra en av våre fremste filmskapere. Sammen med sterke skuespillere tar «Mongoland»-regissør Arild Østin Ommundsen steget fra Stavanger til «lillebror» Sandnes.

Dagsavisen anmelder

---

4

TV-SERIE

«Evy og alltid»

Regi: Arild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen

NRK TV og NRK1

---

Det begynner med et bryllup i «Sadness», og den yre melankolien som gjerne driver gode feelgood-historier følger oss derfra gjennom åtte halvtimesepisoder og en liten epoke i hovedpersonen liv. Evy er et tvilende akademisk talent som avrunder masterstudiene i litteratur i Bergen med planer om å tilbringe en lengre periode i Paris med kjæresten. Hun må bare hjemom barndomsstedet Sandnes for å delta i bryllupet til vennene Dinah og Linh først. Her dumper hun midt opp i nedstengningen av bestemorens gamle systue og kjolekonfeksjonsbutikk, før lokalet skal selges. Ut av det blå blir Evy selv dumpa av kjæresten, og med ett er hun midlertidig strandet i Sandnes med skrivestue i et av byens mest sentrale butikklokaler, omringet av gamle kjoler, beilere, venner og bekjente som aldri har villet forlate sin egen navle, eller «Jærens Paris» som serieskaperne har kalt byen.

Oppskriften er ikke ny, men «Evy og alltid» er solid gjennomført av de etter hvert drevne serieskapere Miriam Larsen og Julie Skaufel. De står blant annet bak serier som «Hjem til jul» og «Julestjerna». Denne nye serien handler om samme type graverende omveltninger og tvungne valg i et ungt menneskes liv, og med manus av regissør Arild Østin Ommundsen selv er serien blitt en drøfting av både tilværelsens mange fartsdumper og av Sandnes som både by og en tilstand.

Evy og alltid

Ommundsen etablerte den såkalte stavangerbølgen i norsk film med «Mongoland», og har vist at det lokale kan være universelt gjenkjennelig med stor publikumsappell. Det er derfor lett å se hvorfor NRK har villet lansere «Evy og alltid» i beste lineære helgesendetid samtidig som den legges på NRK TV-spilleren. For rogalendinger og andre med lokalkjennskap til Sandnes er det et herlig mylder av steder, butikker, navn, kebabkiosker, amcar-entusiasme, mat, ord, uttrykk, surfing langs strendene og atskillige helinterne referanser. For andre vil det vakre landskapet på Jæren i kombinasjon med den nådeløse og søvnige småbydynamikken og et generøst skuespillerensemble skape gjenklang så det holder.

Malene Wadel fra blant annet «Lykkeland» er overbevisende som hovedpersonen Evy, som når framtidsplanene rakner på ingen måte lar seg knekke. Evy oppmuntres ikke minst av moren til å fortsette studiekarrieren, mens lokale åndshøvdinger i jazz- og kulturskole-T-skjorter mener hun til og med kan bli fast omviser på Garborg-senteret. Serieskapernes tematiske gnist ligger imidlertid ikke i Jæren-høvdingens forfatterskap, snarere i kona Hulda Garborgs debutroman «Et frit Forhold», som i 1892 skapte rabalder med skildringen av en ung kvinne som nekter å la seg underkaste som offer for andres ønsker og vilje, men tvert imot tar styringen over eget liv.

Evy og alltid

Vi skal ikke røpe så mye av handlingen, annet enn at Sandnes’ brokete lag av innbyggere på hvert sitt vis har en agenda hvor en hjemkommen Evy får tildelt en rolle, enten det er av praktisk eller romantisk art. Her er det etter hvert svært mye som ikke bare flerres, men også må sys sammen. Bestevennen Dinah (Izabell) har savnet henne. Den vinglete eiendomsmegleren Jens (Kim Falch) har opptil flere agendaer. En lettdistrahert bryllupsfotograf (Lars Berge) samt bryllupsplanleggeren Maddi (Åse Godal) med egen kjolebutikk og hennes rabagast av en barnefar (Ole Christoffer Ertvaag) kastes inn i kabalen. Ikke minst har den pensjonerte bestemoren (Gretelill Tangen) en helt egen plan for butikken, ikke helt på linje med Evys foreldre, spilt av Egil Birkeland og Marit Synnøve Berg. Og så er det alle outsiderne, også bokstavelig. Måten deres historier hektes inn er blant det aller beste med «Evy og alltid», i en god miks og i et filmspråk som er gjenkjennelig fra Ommundsens og etter hvert livspartner/medregissør Silje Salomonsens tidligere arbeider, enten det er «Monstertorsdag», lumre Stavangerhistorier som «Eventyrland» og «Now It’s Dark» eller familiefilmen «Tottori!».

Slik Sandnes selv er en satellitt utenfor Stavanger, tryller Ommundsen med menneskelige satellitter. Han har et eget lag med outsidere, med det mellommenneskelige og det varme selv når kynismen og dramatikken truer. Derfor kan nesten en hel episode vies to av Sandnes’ «løse fugler» som får en særdeles fin – og for Evy ikke uviktig – opplevelse, nydelig spilt av Nina Ellen Ødegård (sist sett på NRK i «Etterglød») og Kjell Breivik, for øvrig en av flere nye ansikter og gjerne musikere som dukker opp i rollesammenheng. I et kunstnerisk ensemble der alle har lokal tilknytning er musikken for øvrig laget av Thomas Dybdahl og både den og eksterne låter understreker stemningene uansett hvilken del av skalaen de er på.

Evy og alltid

Benedicte Izabell Ekeland, bedre kjent som Stavanger-rapperen Izabell, gjør et fint innhopp som Evys bestevenn Dinah. Ragnhild Tysse er ubetalelig som en gravid brud, mens Ertvaag som gründeren Geir og Falch som eiendomsmegler har det som fortoner seg som varig svekkede dannelsesgener. For ikke å glemme Ommundsens opprinnelige våpendrager Kristoffer Joner fra «Mongoland», i en uforglemmelig mollsekvens med en keramikermonolog som Christopher Walken kunne dødd for. Likevel er det nettopp i sammenføyningene mellom hovedhandlingen og avstikkerne at svakhetene i serien oppstår, enten det er snakk om logikk eller framdrift. Den lengste avstikkeren er også fysisk, til Setesdal, riktignok i en strøken Plymouth Fury. Men åtte episoder er nok en eller to for mange, selv om de lange strekkene og enkeltsekvensene aldri blir kjedelige takket være solid filmatisk dybdesyn og skuespillere som gir det løsrevne en egen substans.

Evy og alltid

Bakgrunnen for at det er Ommundsen og Salomonsen som nå kan lansere «Evy og alltid», har nettopp «Mongoland» som trist bakteppe. En lenge planlagt oppfølger av kultfilmen fra 2001 med fokus på forholdet mellom Vegar (Vegar Hoel) og Silje (Silje Salomonsen) ble skrinlagt da Vegar Hoel døde sent i 2021. I stedet ble det feelgood-komidrama for NRK, men ikke helt uten stemningen og de lysere atmosfærene fra «Mongoland». Det er dessuten en skygge av død i denne handlingen også. Ommundsen og Salomonsen balanserer hintene av de mørkere og bitre lagene fint opp mot det lunt absurde og underholdende i en svært menneskelig situasjonsdramatikk. De dveler ved øyeblikkene, skaper stilbevisste og personlige tablåer av natur og menneskenatur, og gir særlig Wadel i rollen som Evy mye ansvar og frihet i måten hun med emosjonelle antydninger og uten de store faktene må bære en handling som vakler mellom tvil, erkjennelse og styrke. Det har hun ingen problemer med.

«Evy og alltid» er dessuten komedie og drama overtrukket med Ommundsen og Salomonsens detaljbevisste sans for fabelen som fortelling og virkemiddel. I et eminent foto (Ommundsen og Sondre Oldereide Michaelsen) blir regionens «westernestetikk» og det trolske lyset på Jæren en aktør i seg selv i kontrast til Sadness’ forblåste og døende gater og mattpolerte amerikanske bilflak, alt mens handlingen bades i den mangslungne romantikkens drømmende skiftninger, enten den handler om mennesker eller gamle butikklokaler. Og det er det mye av i en serie som drives av humorens bølgende underfundighet og av figurer som aldri går på akkord med sjangeren.

Alle episodene legges ut på NRK TV fredag 6. januar. Sendes lørdager på NRK1 med premiere 7. januar.