Christopher Nielsen tar Munch og Oslo tilbake

---

KUNST

Christopher Nielsen

«System Ernst / Oslo streetview»

Gamle Munchmuseet, Oslo

Til 25. november

---

Sparkene kommer i øst og vest. Kritikk og ironi flyr gjennom rommene. Samfunnets «utskudd» løftes frem. Og kommentarene til det etablerte kunstlivet er syrlige så det holder: Christopher Nielsens utstilling på det gamle Munch-museet er en mollstemt fargesprakende, heidundrende morsom, overlesset og engasjert symfoni preget av kunstnerisk kraft med et utenomjordisk driv som kan blåse hvem som helst av banen.

Pust ut! Første avsnitts opphopning av adjektiver skal ikke gjentas. Men avsnittet er, like fullt, et mildt uttrykk for den energien som strømmer gjennom noen rom i det Christopher Nielsen kaller «#RealMunch-museet (gamle) på TØYEN». Det er mange som fortsatt mener at Munchmuseet burde blitt på Tøyen. Christopher Nielsen sørger for å gi dem en stemme. Ett virkemiddel er den elskelige («for de som kjente dyret») hunden Rolle, som var Edvard Munchs erkefiende på Ekely. I en harselas av en tegning inntar hunden til Axel Gunnerud, kunstnerens egen oldefar, det nye Munchmuseet og jager kuratorene på flukt. Når kjøteren er ferdig med dem, fortsetter den jakten på kultureliten og museets sponsor, bilmerket Polestar.

Christopher Nielsen har mye han vil ha sagt: Kunstnerens utstilling på Tøyen er full av mer eller mindre politiske diskusjonspunkter. Det inkluderer arkitektur og byutvikling, de narkomane og andre sosiale kasus’ plass og aksept i bybildet, alternative miljøers rett til å oppta plass i samfunnet, og – ikke minst – en del viderverdigheter i kunstverdenen, inkludert Munchmuseet. Rusmiljøet rundt kjøpesenteret Gunerius og alternativsenteret Prindsen (litt lenger bort i Storgata, der han selv har sin «Misfornøyelsesbar») er to andre, sentrale omdreiningspunkter.

Det meste er å regne som kunstnerens nære omgivelser. I boken han utgir på No Comprendo Press, «Weltschmerz #10B», som er stappet med passe grove tegneserier og et sammendrag av utstillingen, fremkommer det at han bor i Gamlebyen og at bildene handler om det han ser på sin vandring til og fra jobben. Pluss noen avstikkere, som det nye Munchmuseet og det fredede, men nå stengte, pissoaret i Stensparken. En anselig mengde portretter hører også med, i en stil som de fleste «normale» mennesker ville betakket seg for. Men som dem som har en smule galskap i bakhodet vil elske.

[ En unik og personlig historie gjøres relevant og dagsaktuell når Ruth Reese hylles i urpremieren «Ruth Reese: Give Me A Crown» (+) ]

Problemstillingene uttrykkes i et formspråk som er overlesset av detaljer, samtidig som bildeuttrykket er klart og tydelig. Selv om han tar seg diverse formmessige friheter, er kunsten direkte kommuniserende og lett forståelig. Utstillingen teller over 100 kunstverk, hengt ramme mot ramme på begrenset plass. Utstillingen inkluderer bidrag fra venner som bidrar med alt fra pride-art-tapet til antikvariske graffitier (som, for øvrig, er noe annet enn nyere tiders «street art», som er mer realistisk-humoristisk orienterte veggmalerier). Den realistiske junkieskulpturen Christopher Nielsen har laget sammen med Fie Baro, er så skremmende at den kan få noen og enhver til å rykke til av overraskelse. «Narkisen» er plassert i en rullestol, med en beinstump avkappet ved kneet og sprøytespissen stukket inn i underarmen. Dette er i samme sjanger som, men noe helt annet enn, Duane Hansons hyperrealistiske husmorskulptur i Astrup Fearnley-museets Rachel Harrison-utstilling, som vises nå.

[ Nyladd «Revolver» – nå høres The Beatles enda bedre ut (+) ]

Utstillingen bærer tittelen «System Ernst / Oslo streetview». Siste del bunner i at kunsten fremstår som et gatekart og en samling dagboksnotater fra Christopher Nielsens spaserturer. Mye foregår på «riktig side av Akerselva», som selvfølgelig er østsiden, der han bor. Her finner vi det «#RealMunch-museet (gamle) på TØYEN» og Illegal burger, men også Snuten (politiet) og Botsfengselet. Men veien til atelieret bringer ham over på «feil side». Her ligger flere av de stedene som er blitt viktige holdepunkter i kunstnerens liv. Som Teddy’s soft bar i Brugata, Hjelmsgate 3 eller Tronsmo bokhandel. På alle disse holdepunktene har han i månedene før utstillingen på Tøyen vist maleriene i sitt rette miljø.

[ Hanne Friis inntar Vigelandmuseet med svarte hull (+) ]

Zombie? For dem som lurer: Christopher Nielsen (født 1963) lever i beste velgående. Da han stilte ut på Henie Onstad i 2014, regnet han med å dø i 2018. Med den livsstilen han har, hadde han – som den misantropen han er – funnet ut at fire år til var alt han kunne regne med. Så det er kanskje grunn for å påstå at han er en zombie, en «levende død». Men det er ikke mye dødsfølelse i kunsten. Til tross for ganske dyster tematikk, er dette en livsbejaende, fantasifull og fargeelskende utstilling. Hvis du ikke kjenner til kunsten og kunstneren fra før, er dette tiden for å undersøke et kunstnerskap som blir stadig mer spennende, komplekst og sjenerøst. Salongopphengingen er en annen faktor som folkeliggjør utstillingen. Den er så langt fra vedtatt kunstrutine du kan komme.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen