«The Sandman» er en drøm av en dramaserie

---

5

TV-SERIE

«The Sandman»

Netflix

---

Når Netflix nå har premiere på dramaserien «The Sandman», er det som en bebudet begivenhet gjennom tre tiår. Helt siden forfatter og serieskaper Neil Gaiman i samarbeid med illustratøren Dave McKean lanserte «The Sandman»-tegneserien i 1989, har fansen både krevd og fryktet en adapsjon til det levende lerretet. Gaiman har selv uttalt at hans fremste oppgave i de tre tiårene som gått siden har vært å si nei til alle filmskapere som mente de hadde gode ideer til hvordan noe så «umulig» rent filmatisk kunne overføres til nettopp film.

Den som til slutt halte en avtale i havn ble altså strømmegiganten Netflix, med Gaiman selv som en av produsentene og manusforfattere som David S. Goyer («Dark Knight») og Allan Heinberg («Wonder Woman») bak. Med andre ord folk som kan sin populærkultur, samtidig som de har vist hvordan figurer «alle» har en formening om kan få et nytt og relevant liv. Akkurat det skal være glade for, ikke minst Neil Gaiman selv, den etter hvert verdensberømte forfatteren som i ettertid ikke bare har skapt mørke fantasiunivers i en verden av guder, demoner og dødelige i fantasy- og tegneserieuniverset, men også tatt for seg så vel norrøne som amerikanske guder i romanform. I dag er han en av de største profilene innen fantastisk litteratur, og den ti episoder lange «Sandman»-serien på Netflix kan på ingen måte svekke denne posisjonen.

«Sandman» var en tegneserie som ble utgitt under DC Comics-paraplyen i 75 hefter i tidsperioden 1989 til 1996, og har siden blitt samlet i en rekke bøker i utallige opplag. Tegneseriens komplekse forestillingsverden ble en kulturell milepæl som lyser langt utenfor tegneseriemediets rammer, som en inspirator og et premiss for det være seg musikk, litteratur, billedkunst og film. Den handler om Drøm, Sandman, Lord Morpheus, eller Dream, en drømmenes konge med mange navn i en verden der han og hans seks søsken fra sine respektive «kongeriker» hersker over menneskelige drifter og skjebner. I originalversjonen har de alle navn som begynner på D: Destiny, Death, Dream, Destruction, Desire, Despair og Delirium. Det hele foregår i et omfangsrikt og mørkt fabelunivers der vi dødelige spiller våre større og mindre roller, og magien strekker seg fra universets begynnelse til de evige portene foran det hinsidige, hva nå enn det rommer av forventninger eller ren ondskap.

[ Slik ble de størst av alle - Karpes vei til Oslo Spektrum x 10 (+) ]

I første episode av TV-serien, som i tegneserien, tas Drøm til fange av en av magikeren Aleister Crowleys lyssky forbundsfeller i 1916. Med Drøm fanget og ribbet for sine hjelpemidler, blant annet posen med drømmesand, går menneskeheten inn i et århundrelangt mørke uten drømmer, eller fanget i sine mareritt. Drøm er uten at de vet det deres eneste håp, om nå hans remedier gjenfinnes og han kan gjenopprette skadene uten at de mørkeste kreftene får et endelig overtak.

«The Sandman» kan for uinnvidde høres ut som nok en fantasy-fortelling med eventyrlige vesener, magi og kampen mellom det gode og det onde. Men «The Sandman» er mer et utgangspunkt for alt man har sett og lest de senere årene, enn det er en videreføring. Gaimans dramaturgiske evne til å skape dette gotiske, underlige og innimellom viktorianske lappeteppet av virkelighet og magi – bygd på filosofi- og litteraturhistoriens arneteorier, teser og forestillinger om liv og død og udødelighet – er av en annen verden. Her er ikke hevn entydig, like lite som kjærlighet eller begjær er det. Her er ikke ondskapen tilfeldig, like lite som skjebnen er det. Det er mørkt og til tider blodig og voldelig, men volden og de makabre virkemidlene og fantasiformasjonene, enten de er i dyre- eller menneskeham, har alltid en mening. Og serien dveler ikke ved de mest brutale hendelsene, snarere er den fortellende og antydende. Til å bære denne verdenen er det så et skuespillerensemble som kan få noen hver til å, ja, drømme seg bort.

[ Marilyn Monroe: – Jeg har aldri levd. Jeg er aldri blitt elsket (+) ]

Tom Sturridge i rollen som Sandman har bokstavelig talt kapret drømmerollen, og han er god som den bleke, stoiske, tvilende og likevel arrogante og maktbegjærlige fyrsten. Den opprinnelige ideen bak figurens visuelle framtoning lå i en tidlig David Bowie-framtoning. I tegneserien lignet han mer Neil Gaiman selv, mens Sturridge er en blanding av begge deler, ispedd en ung Robert Smith.

Og mens fansen i forkant av premieren har sutret over at Sandmans søster Død (Death) ikke ville bli en likblek emo-drøm av en indiepunkprinsesse, vil de troligvis «dø» av begeistring når de møter Kirby Howell-Baptiste («Killing Eve», «Barry»), som i episoden «Lyden av hennes vinger» tar oss i hånden på en måte som gjør den like besnærende og melankolsk vakker som tegneserien er i disse sekvensene, et høydepunkt som nå gjentas men også videreutvikles med bravur, trolig takket være Gaimans hånd over det hele.

Legg til Stephen Fry i en igjen definert rolle, en fabelaktig skremmende David Thewlis som John Dee (som klubben i Oslo er oppkalt etter?), Charles Dance som den infame magikeren Burgess, Joanna Coleman som den mytiske Johanna Constantine, Boyd Holbrook som den demoniske Korinteren og Vivienne Acheampong som Drøms assistent Lucienne, og man har mange timer foran seg med frydefulle opplevelser av skuespillere som bringer ekte liv inn i en dataanimert og trolsk verden der ingenting er overlatt til tilfeldighetene og detaljene trer fram i en grad som rett som det er får deg til å ville se sekvenser på nytt.

[ De beste seriene for late sommerdager ]

Og ja, ikke glem djevelen selv, Lucifer Morgenstjerne spilt av Gwendoline Christie fra blant annet «Star Wars»-filmene og «Game of Thrones». En duell mellom henne og Drøm er et annet stort høydepunkt i serien, og i forkant av denne kan man si det samme om samtalen mellom Drøm og Squatterbloat, portvokter i Helvete, som en shakespearsk godbit av de sjeldne, en pingpong av fornærmelser på rim som også viser hvordan Gaiman aktivt bruker den britiske dramatikerens sammenvevde måte å bygge scener, intriger og personligheter på og sette dem inn i sammenhenger som ofte slår deg i bakken. Shakespeare dukker forresten opp et annet sted også, uten at vi skal røpe for mye.

Apropos «Game of Thrones», så er høstens «spin off» fra denne, «House of the Dragon», like om hjørnet på HBO, alt mens Amazon klargjør sin nye storsatsing, TV-serieversjonen av «Ringenes Herre». TV-høsten vil med andre ord domineres av fantasy-sjangerens største utfordrere, men det vil trolig være et feiltrinn å innlemme «The Sandman» som et naturlig ledd i denne rekka. Man kan diskutere om den amerikanske forfatteren Norman Mailer har rett i utsagnet om at «The Sandman» er en tegneserie for intellektuelle, men Netflix-serien er ubestridelig fantasy på et dypere nivå, fortellermessig langt mer intrikat og forseggjort enn det meste man har sett, og visuelt så detaljrikt, magisk og mørkt at stemningen blir en vel så stor drivkraft som den innimellom fragmentariske handlingen.

Det, sammen med en gripende flott bruk av så vel britisk geografi som demografi, være seg London, britiske småbyer, store gods eller engelsk natur som benyttes om noe langt mer enn tilfeldige kulisser. «Formålet er vår funksjon», sier Død i en av de sentrale samtalene mellom henne og Drøm, om de eviges eksistensberettigelse. Det samme kan man si om serien i seg selv. Den er en triumf fra Neil Gaimans side, nyskapende og fortellermessig så litterær og kompleks at den vil stå igjen som en milepæl i sjangeren også i dette formatet.