Kultur

Øya 2022: God musikk, godt vær og altfor mye prat

Alle snakket om været, vi har selv sagt mye pent om musikken også, men enda flere enn før sto og ropte til hverandre mens artistene spilte.

Etter 24 år ble Øya 2022 historiens største og varmeste. 88.000 mennesker var i Tøyenparken tilsammen over de fire dagene, mot 80.000 i 2019. Jeg utropte denne forrige ordentlige festivalen til den beste. Jeg skal derfor være forsiktig med å gjøre dette igjen med årets utgave, men det kan ikke være langt unna. Nick Cave lagde en forestilling det kommer til å gå gjetord om lenge. Selv var jeg mest satt ut av Suede, som etter alle disse årene kom tilbake med en konsert der god, gammeldags gitarrock igjen opplevdes som ung og nærmest farlig. Jeg har anmeldt ti strålende konserter, sett deler av omtrent ti til, gått forbi enda ti, og fortsatt er det over 50 jeg ikke var i nærheten av, der mange av mine mest pålitelige kilder mener at jeg absolutt burde vært. Skal jeg nominere den beste konserten som aldri ble omtalt, så blir det Signe Marie Rustads tidlige ettermiddag i Amfiet torsdag, med en rekke andre kjendiser fra Oslos nordicana-miljø i bandet.

Dagsavisen dekker Øyafestivalen. Les flere saker fra Øya her

Mye gøy altså, ikke minst alle artistene som har oppdaget hvor fint det er å være nede der blant fansen, som Nick Cave, Sondre Lerche, Girl In Red, Brett Anderson i Suede, Honningbarna og sikkert mange andre. Vi har tidligere etterlyst en større vilje fra artistene til å gjøre noe ekstra av disse anledningene, og fikk i år se flere gjesteopptredener som satte en spiss på mange konserter: Sondre Justad med Musti, Stig Brenner med Arif, Astrid S med Dagny, Lars Vaular med Sondre Lerche, og sikkert flere andre. Dette bidrar til den gode følelsen av en helt spesiell festival.

Likevel opplever jeg at vi som er der for å se, høre og diskutere musikk er under press. Dette fordi det evinnelige surret fra publikum på konsertene om mulig er blitt enda verre en før. Jeg sto rett foran mikseteltet og forsøkte å høre First Aid Kit lørdag. Jeg tok meg friheten å spørre en svært høyrøstet mann ved siden av meg om vi skulle be dem skru ned musikken, så alle fikk høre hva han hadde å si. Dette syntes han ikke var morsomt. Hvis jeg absolutt ville høre på musikken kunne jeg vel stille meg et annet sted?

Under Aurora-konserten etterpå var det minst like mye surr rundt meg. Jeg trakk meg oppover mot presseteltet, helt oppe i det nordøstlige hjørnet av Tøyenparken, og oppdaget at musikken og Auroras fine meldinger mellom sangene var mye lettere å høre langt der oppe enn foran scenen, uten alle de rundt som har så jævlig mye å fortelle hverandre mens konsertene pågår. Det er ikke 20.000 som er så spesielt interesserte i musikk at de kommer til å stå stille og høre på sånt. For de fleste på Øya må artistene finnes seg i å lage bakgrunnsmusikk. Jeg skjønner bare ikke festivalgjestene som vil betale tusenvis av kroner for dette ganske eksklusive tilbudet, når de kan drikke og snakke sammen helt gratis andre steder. Kan vi igjen anbefale Arendalsuka?

Når publikumsantallet på Øya øker er de nyankomne hovedsakelig de som har hørt at dette er stedet å være. Når jeg leter etter andre mediers omtaler av konsertene finner jeg ingenting på VG Nett, som bare har to saker fra Øya 2022, om moten og maten. De har sikkert en oversikt over leserne som gjør dette til en riktig prioritering for dem. Selv har jeg aldri har hørt noen i folkemengden på vei ut og hjem fra Øya diskutere maten. Jeg skal i alle fall spare dere for mine meninger om maten i år.

Kanskje skulle Øya ha en scene der det er forbudt å snakke? Der det blir like upopulært å prate høylytt som det er blitt å tenne seg en røyk midt inne i folkemengdene? I det nevnte presseteltet er vi naboer til den intime Bibliotekscenen, der noen av de mindre kjente artistene kan få vist seg fram for spesielt interesserte, som sitter andektige i skråningen og hører ordentlig etter. I år likte jeg godt jazzgruppa Lotus (som ikke må forveksles med 70-tallets Lotus fra Oslos jazzscener), og den lavmælte visesangen til Krissy Mary. Jeg hadde også sett fram til å høre albumaktuelle Selma French her, men med Sons Of Kemets pågående jazz fra venstre og Kampire & Decay fra Klubbscenen like bak, så ble dette en bokstavelig talt blandet fornøyelse.

Til tross for alle disse bekymringene har Øya fortsatt å presentere en utmerket blanding av store og små artister, godt fordelt på de fleste sjangere. Forhåndssalget til de største festivalene er likevel mest et resultat av været det foregående året. Derfor kan vi allerede nå slå fast Øyafestivalen 2023 blir utsolgt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Nyeste fra Dagsavisen.no: