Kultur

Skyggejakt, svettefest og gjensynsglede

Det er august, det er 29 varmegrader og endelig kan Øyafestivalen gjennomføres som normalt igjen. Å oppsummere en slik begivenhet er vanskelig å gjøre kortfattet, men jeg skal gi det et forsøk.

Tøyenparken fylles gradvis opp, fra de ganske få som stiller opp når festivalområdet åpner, til de som dukker opp til den konserten de har gledet seg mest til. Rundt om i området suser frivillige i gule T-skjorter, noen i grønne. Det er de fra Natur og Ungdom som er på plass for å holde området rent og sortere alt avfall. Selv om de er mange, blir de som små lysende maur der de virrer rundt i mengden av folk og sørger for at Tøyenparken ikke blir seende ut som en nedgått søppelhaug når Øyafestivalen takker for seg lørdag kveld.

Dagsavisen dekker Øyafestivalen. Les flere saker fra Øya her

Øya
Frivillige fra Natur og Ungdom rydder hele festivalområdet for søppel og pant.
Sola har gått bak en sky og gressbakken er dekket i skygge etter en lang dag i sola.

Øyafestivalen er folk som presser seg ut av konsertområdet etter å ha sett favorittartisten sin, og roper til vennene sine at de «har mistet stemmen fordi de sang så høyt», det er folk som prøver å skvise ut det siste av antibaken utenfor festivaldoene på slutten av kvelden, det er Myra som drikker vann under konserten sin, sier at det er en dårlig idé å synge og danse samtidig, og illustrerer for folk hvor viktig det er å drikke vann i rusen av varme og alkohol.

Øya

Det er folk som presser på for å komme seg gjennom køen mot slutten av en konsert, og etterpå sier at det ikke var med vilje. Det er folk som rister av seg både vann og svette under Brenn sin konsert på hovedscenen i strålende sol midt på dagen, og det er Undergrunn som lager minst like mye liv, om ikke mer, klokken 14.00 som Musti gjorde klokken 22.00 dagen før.

Kevin Holst får litt forfriskende glitter i håret før han skal ut i sola igjen.
Per Alexander Fossheim Johansen har fått forskjellige IKEAklær i bursdagsgave av en venn de siste årene. Nå har han nok til matchene festivalantrekk.
Katinka Rossebø og Trym Haakon Blaauw står i matkø etter Tøyen Holding konsert. 
–Det var festivalens beste konsert, sier de samstemt.

Det er vanskelig å vite hvor man skal feste blikket sitt når det skjer noe på alle kanter. Men i det jeg satte meg ned for en nytelsespause, var det enda vanskeligere å ikke legge merke til mannen som hadde lagt seg ned for en liten høneblund under Arif sin konsert på hovedscenen første dagen, samtidig som gressplenen i oppoverbakke gradvis fylte seg opp. Han våknet opp i det Arif annonserte at han har med seg en overraskelsesgjest, som for de fleste kanskje ikke var fullt så overraskende, nemlig Stig Brenner. Duoen har gjort mange samarbeid sammen, og denne gangen bestemte de seg for å sjekke hvem som gjør det best av «Team Arif» og «Team Stig», når de delte publikum i to for å sjekke hvem som kunne juble høyest. Husker jeg rett ble konklusjonen at «Team Stig» gikk av med seieren denne gangen. Men det var likevel Arif folk hadde kommet for å se, og da han mot slutten av konserten lente seg ned for å knyte skolissene sine, og begrunnet det med at han skulle «danse så hardt», var det ikke mangel på iver og entusiasme blant publikum.

Foran scena har folk allerede satt seg ned for å være fremst på Florence + the Machine, og skjermene minner oss på å få i oss mat og drikke.

Folk løper mot Isah-konserten på Sirkus, og mens én gjeng på kanskje åtte stykker samler hendene sine i midten av en stående sirkel og samtidig, etter å ha telt fra tre til én, brøler ut et: «waaay», ser jeg en jente løpe mot konserten mens hun roper til vennene foran seg «jeg elsker Isah!».

Straks starter Fred Again og publikum nyter et par siste minutter i sola før de skal inn i det mørke teltet.
Sara Aarøen Lien og Sindre Deschington koser seg på Øya.

I køen til snacksboden er jeg vitne til kortautomater som har sluttet å funke, og folk som gidder å vente likevel. Jeg ser en far som desperat prøver å holde følge med ungen sin, som trolig nettopp har lært seg å gå (eller løpe?), og som er utstyrt med ett stykk litt for store rosa hodetelefoner. Jeg ser par som råkliner i sola på plenen og ser ut til å glemme alt og alle rundt seg, og jeg ser evige køer til øl-baren, som dessverre ikke er fullt så rullestolvennlig, med et trappeplatå i tre helt innerst ved alle barene.

Ved trappene løper en gjeng i full fart forbi, forsiktig opp trinnene til trappa så ingen tryner, og i full fart ned mot Sirkusscenen.

Når Girl in Red entrer scenen, som knapt nok har spilt en konsert i Oslo siden Øyafestivalen 2019, er det ikke manko på stemning i publikum. Hun byr på både flammer og laser, som hun sier hun har brukt alle pengene sine på, og sier at det er «jævlig kult å være i Oslo igjen», og at hun og gutta har stått i «dritekø fordi de har vært så nervøse». Helt ydmyk er hun ikke, når hun legger til at en av grunnene til at hun er så nervøs, er at hun ikke er like rusta på å spille i Oslo som hun er i New York.

Det var smil tårer sang og hender. Girl in Red

Folk veiver med armene, synger til sangene og hvisker (les skriker) til hverandre at hun er «sykt god live». Etter konserten stiller flere spørsmålstegn ved hvorfor Girl In Red, som trolig er en av de største artistene vi har i Norge, ikke ble booket til hovedscenen. Hun har spilt på festivaler som Lollapalooza, Coachella og Glastonbury, noen av de største i verden, men på hjemmebane ble på hun plassert på Sirkus, innelukket teltscene.

Føtter er på vei i alle retninger, mot scener, matboder, en venn du har mista eller dokøene. Midt mellom alle føttene har noen satt seg rett ned i gresset.

Stadig er jeg vitne til folk som møtes tilfeldig, men blir glade for å se hverandre og i løpende fart og et rungende «er du også her?!» møtes i en klem. Og mens noen har kledd av seg til baris, lener andre seg tilbake i skyggen med gjenbrukbare ølglass fylt med vann.

Øya
Det er torsdag og Øya har akkurat åpna, og også i dag nærmer gradestokken seg 30 grader celcius. Da er det godt det finnes skygge, også foran scenene.
Maria Horvei leser fra sin kommende debutroman på Biblioteketscenen. Et deilig rolig avbrekk fra all musikken.

En av dem som har ankommet festivalområdet tidlig fredag formiddag, når solen er på sitt sterkeste, har tatt med seg en paraply hun kan søke ly under der hun sitter på sletta foran bibliotekscenen for å se en bokopplesning. Også de frivillige fra Natur og Ungdom har satt seg på en skyggeplass på gressplenen, med panteposene slentrende bak seg. Mot dem kommer folk gående i full fart, spisende på vei til neste konsert, denne gangen trolig Michael Kiwanuka på Amfiet.

Men kanskje er et av høydepunktene blant tilfeldige forbipasserende for min del, så langt i Øyaeventyret, da jeg gikk forbi to karer og den ene sa til den andre «du er god på mye, Geir, men akkurat på kvinnfolk er du ikke verdensmester».

Solnedgang over hovedbaren.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen